Femti år og ferdig?
– en epistel om en villet politikk
Da jeg var 49, mistet jeg jobben ved en nedbemanning. Jeg trodde det skulle være enkelt å få ny jobb. I dag er jeg 61 år, uføretrygdet med helseproblemer, og har mistet mine illusjoner om at samfunnet inkluderer alle gjennom å holde arbeidslivet åpent, også for de over 50.
Tekst og foto Anonym
Jeg gikk på tre kurs i regi av NAV, der traff jeg et par hundre andre langtidsledige som heller ikke noen gang fikk jobb. Enkelte begikk selvmord, noen fikk post-traumatisk stress-syndrom og et flertall mistet også bolig, ektefelle og bil. Nullpunktet for en langtidsledig er når man må selge alle sine personlige eiendeler for å kvalifisere for sosialhjelp.
Denne epistelen handler om en spesiell gruppe som er utestengt fra arbeidsmarkedet. Det er selvsagt andre grupper som også er utestengt, av ulike grunner. Mitt tema her er jobbsøkende akademikere over 50.
Et hemmeligholdt problem
Det er en tilbakevendende skuffelse at politikerne ikke snakker om denne brede gruppen, som altså består av folk med hovedfag eller master som av ulike grunner mistet jobben, og som ikke får ny jobb, fordi de har hull i sin CV. Her finner man også folk med doktorgrad, folk som kommer hjem til Norge for å ta vare på sine foreldre, noen etter en fin karriere i utlandet. De er over 50 og får ikke engang svar på sine søknader om jobb.
Hver gang det er stortingsvalg, tenker jeg at nå vil noen av de politiske partiene ta opp problemene som folk over 50 år har på arbeidsmarkedet. Og hver gang blir jeg skuffet. Ikke fordi det ville hjelpe meg, men fordi det samfunnsøkonomisk er nokså meningsløst å holde en tallrik gruppe med godt kvalifiserte mennesker utenfor arbeidslivet.
Jeg kan tenke meg en grunn til at politikerne ikke investerer i oss, og det er at det er få eller ingen som ønsker å stå frem i media og klage over at de er utestengt fra jobbmarkedet. Man er valgt bort, og lesere vil vel tenke at dette er inkompetente eller ukyndige mennesker som er unyttige arbeidstagere, og som har fått som fortjent. Hvem er det vel som ønsker å stå frem med bilde og navn, og klage når antagelsen vil være at det er gode grunner til at vedkommende ikke får jobb? Slik forsvinner problemet fra dagsordenen.
Søknads-skammen
Skammen er stor over å være utstøtt fra samfunnet. Som langtidsarbeidsledig får man etter noen år gjerne betydelige helseproblemer. NAV sier til alle som søker jobb at det finnes mange jobber der ute, så de sender oss på kurs for å lære å skrive søknader. Hvis vi ikke får jobb, er det vår skyld, fordi vi ikke sender ut titusenvis av søknader og fordi vi skriver for dårlige søknader. Påføring av skam er en velbrukt mekanisme i mange sammenhenger, og er svært effektivt overfor oss som ennå har et lite håp. Sakte siver det inn at «Det er du som er lat og det er deg det er noe galt med!»
Etterhvert som jeg skjønte at det ikke fungerte å sende søknader, skrev jeg søknader for de unge på kurset, de som faktisk ikke var så flinke til å skrive søknader. Og nesten alle i den gruppen fikk faktisk jobber.
Det er forøvrig elementær sosialmedisin at sikker økonomi, grei jobb og gode kolleger gir god helse, mens mangelen på det samme etterhvert vil knuse et vanlig menneske.
Vi over 50 fikk svært sjelden noen jobb og ble knapt innkalt til intervju. Basert på ren statistikk over de flere hundre av oss, mange svært kvalifiserte, er min hypotese at det finnes en gjennomført praksis hos bedrifter, også hos det offentlige. De ansetter aldri noen som er langtidsledige og som er over 50. La oss kalle det for aldersrasisme. Diskriminering i mange former er forøvrig forbudt, inkludert aldersdiskriminering, men få, eller ingen, bryr seg.
Rundt 20 prosent av arbeidsstokken i Norge mottar ulike NAV-ytelser. 10,5 prosent var på uføretrygd i 2020, ifølge SSB. Samtidig har Norge en stor sektor med arbeidsinnvandring, hovedsakelig fra EØS-land.
Samfunnskontrakten
Du må for all del sørge for at du skaffer deg en fast stilling i staten eller kommunen i god tid før du er 50 år! For guds skyld, alle vet jo at man blir presset ut av privat sektor når man runder 50! Bruk minst halvparten av arbeidstiden til å drikke kaffe og lunsje med nyttige forbindelser. Det viktigste i en jobb, er å bruke den som springbrett til neste!
Man kan tenke seg at man får slike gode råd om å markedsføre seg som en bra arbeidstaker, heller enn å gjøre en best mulig jobb. Min generasjon fikk ikke slike råd. Vi regnet med at vi var noenlunde trygge i jobben til vi gikk av med pensjon. Vi var selvsagt naive, men den kontrakten vi trodde vi så mellom samfunnet og oss var at det skulle satses på oss til vi var 67, og at aldersdiskriminering i arbeidslivet var tabu.
Ødelagt helse
Fra jeg ble oppsagt som følge av nedbemanning, til jeg med sterkt redusert helse fikk innvilget uføretrygd, gikk det temmelig nøyaktig 7 år. Mange bruker lengre tid på denne prosessen og mange gir opp, ikke minst fordi NAV bevisst overprøver helseerklæringer fra spesialister. Fra å være noenlunde frisk, ble jeg altså most i stykker av usikkerheten og angsten for å ikke å ha noe å leve av. Karenstid heter det, ventetid, og nokså snart begynner kroppen å gå i stå og man får ulike typer lidelser. Det er som om kroppen slår seg på lag med samfunnet og sier at du er utstøtt og derfor skal du knuses. Det er forøvrig elementær sosialmedisin at sikker økonomi, grei jobb og gode kolleger gir god helse, mens mangelen på det samme etterhvert vil knuse et vanlig menneske.
Som langtidsledig er man på vei mot bunnen, det er bare snakk om tid før man er der. Det er en myte at vi i Norge har et godt helsevesen for alle. Når kona eller samboeren har dratt fra deg, hytta og huset er solgt og barna ikke lenger vil ha kontakt med deg, og du ikke har penger til en kopp kaffe på kafé, kommer både alvorlige depresjoner og PTSD snikende. Denne typen lidelser fører ofte til selvmord, men før dette endepunktet prøver mange å skaffe seg hjelp. Det er i praksis umulig å få psykologisk behandling. På mine runder som arbeidssøker var jeg med på å prøve å skaffe hjelp til venner og kolleger på NAV kurs. Flere var helt åpenbart så syke at de burde fått medisinsk hjelp. Det er vanskelig å få til med ventetider på flere år hos psykologer med kommunal driftsavtale.
Forakt for erfaring og kunnskap
Det er godt mulig jeg er en middelmådighet selv. Men de jeg traff på NAV-kurs, utmerket seg i positiv retning. De behersket gjerne 4–5 språk flytende, hadde studert ved prestisjeuniversiteter i utlandet og hadde også jobbet der, og de hadde omfattende kunnskaper og erfaring i mange fag. Noen mener det er bra og andre, det vil si de på 40 år som nå er mellomledere og står for ansettelser i mange etater og firma, mener det er ille. Man kan tenke seg at medarbeideren fra helvete på 50 år, er bedre utdannet, har mer erfaring og derfor kan stille yngre medarbeidere i et dårlig lys. Det er en spinkel teori, men mange som driver med ansettelser, bekrefter den i private samtaler.
Hvis det er slik at Norge som samfunn er best tjent med at folk har korte og svært spesialiserte yrkesutdannelser innenfor administrasjon og data, bør antall studieplasser ved unyttige fag reduseres vesentlig.
Uansett er forakten for kunnskap og erfaring, når man rekrutterer på denne måten, i utakt med de verdiene deler av folk i Norge står for. Hvis det er slik at man skal forhindre folk å bli samfunnsvitere eller historikere, bør jo studiefinansieringen legges om. Hvis det er slik at Norge som samfunn er best tjent med at folk har korte og svært spesialiserte yrkesutdannelser innenfor administrasjon og data, bør antall studieplasser ved unyttige fag reduseres vesentlig.
Fornem nød?
Det er sikkert mange som tror at utestenging fra arbeidsmarkedet er et valg man tar fordi man er for fin på det og kun vil akseptere arbeid som er relevant for utdannelsen. Dette er en beleilig påstand og myte for Høyre-politikere som messer frem budskapet om at det alltid er muligheter og at man er sin egen lykkes smed, og dersom man blir fratatt en økonomisk ytelse, vil nettopp dette gjøre at man får et spark bak og faktisk finner en jobb.
Da jeg nokså raskt innså at jeg var femti og ferdig, begynte jeg å søke på ufaglærte jobber innenfor helse og serviceyrker. Der konkurrerte jeg med yngre og fysisk bedre skikkede. Jeg fikk klar beskjed om at man i slike yrker helst ansetter studenter og yngre krefter som er lettere å bli kvitt. Vi ble også fortalt at arbeidsgivere ikke vil ha godt utdannet arbeidskraft, fordi man blir ansett som brysom. Det er forståelig. Folk på femti kan lovverket for ansatte og ville kunne kreve tariffavtaler, ordnet arbeidstid og overtid. Det kan virke som om mange arbeidsgivere synes det er greiere å lure folk for deres rettigheter for på den måten å øke fortjenesten.
Tema for en kommende roman
Det skrives mange romaner i Norge, men jeg har ennå ikke registrert én roman som handler om aldersdiskriminering i arbeidslivet. Kanskje ønsker ikke forlagene å utgi politiske romaner? Til å være et omfattende fenomen og en etablert mekanisme i arbeidsmarkedet, er det rart at ingen skriver om det. Å være uten jobb resten av livet når man er femti, er som regel er en personlig tragedie for både den enkelte og for familien.
For samfunnet er det verre. Vi har i dag en raskt økende andel pensjonister, og noen skal stelle alle disse som før eller siden havner på omsorgsbolig eller sykehjem. Det er et politisk problem at politikerne ikke evner å kanalisere alle oss som har for mye utdannelse inn i helsesektoren. Man kan tenke seg omskolering til sykepleier etc. Det vil bli et omfattende, og i økende grad, udekket behov for denne typen arbeidskraft i de neste tiårene. Politikerne velger i stedet å importere billig arbeidskraft i helsesektoren fra Øst-Europa og Asia.
Aldersdiskrimineringen av folk over 50 år når det gjelder jobb, er et politisk valg. Politikerne har ikke sørget for et tilfredsstillende lovverk som beskytter arbeidstagere mot alders-apartheid. Diskrimineringen er et alvorlig tillitsbrudd overfor oss som hadde tiltro til at det fantes en samfunnskontrakt som gjorde det mulig for alle grupper å få jobb.
Redaksjonen kjenner identiteten til artikkelforfatteren som ønsker å være anonym.
