Fiktiv fakta og helt grei hukommelse

Tekst Harald Lange Foto Skjermdump fra nrk.no

TV-serien Makta gir et såpass virkelighetsnært tidsbilde at artikkelforfatteren kan kjenne lukta av enkelte lokaler.

Makta har utmerket seg gjennom sitt dogme (fakta, fiksjon og dårlig hukommelse) og en smart bruk av meta-grep som kommuniserer de kritiske elementene av show-biz i politikken, med det dertil løpende behovet for «narrativ kontroll», som løper som en rød tråd gjennom maktkampene i første sesong. Serien pretenderer et innside-perspektiv fra stridighetene innad i Arbeiderpartiet på 1970-tallet, når den progressive Reiulf Steen prøver å dra partiets kurs mot venstre og høyresiden i partiet svarer med å snyte Steen for statsministerposten, som tradisjonelt har tilfalt partilederen når partiet danner regjering. Steen ble på en måte det historiske unntaket fra den regelen. Serien har blitt kritisert for å gi et fortegnet bilde av Steen, siden hans personlige problemer blir gitt så stor plass at det langt på vei fortrenger minnet om den karismatiske taleren som evnet å begeistre, og dermed gjør det litt vanskelig å begripe hvordan han faktisk kunne bli leder av partiet. Serien følger også Gro Harlem Brundtlands karriere i parti og stortingsgruppe, og i de avsluttende episodene er hun suveren partileder og statsminister.

«GRO»: Kathrine Thorbrog Johansen i rollen som Gro Harlem Brundtland.

I episoden med Gro og Kåres direktesendte partilederdebatt drar de betydelige veksler på absurd teater, og det gis da også nikk til Beckett og Ionesco i dialog og handling. Bruken av metagrep er her på sitt smarteste og bidrar til at denne episoden framstår som en perfekt gjengivelse av «Gro og Kåre»-dynamikken som i det kommende tiåret ville prege norsk politikk. Episoden klarer på subtilt vis også å kommunisere at dette er øyeblikket da norsk politikk tar farvel med de realiteter den inntil da har forholdt seg til og går inn i en høyere sfære av idealiserte forestillinger som siden har ligget til grunn for rådende politikk, og som i dag framstår som hegemonisk og i stand til å avvise og trenere enhver utfordring, tross de store åpenbare svakhetene og risikoene i prosjektet.

Den virkeligheten de forlater kommer tilbake i siste episode, «all makt til ingen», som introduserer Skippergata-generasjonen og den gryende starten på den radikale ungkulturen som de kommende tiårene kom til å sette et uutslettelig preg på kulturlivet, spesielt i hovedstaden, men med synkrone ringvirkninger over det ganske land.

Episoden klarer å fange dette dramatiske og fertile øyeblikket i moderne norsk historie og presenterer det på en måte som gjør undertegnede rørt, så virkelighetsnært at jeg kan kjenne igjen den særegne lukta av Hjelmsgate i nesa, noen og førti år etter.

Det er nøkkelpersonen Ninni, søstera til Jens, som er bindeleddet som gjør at det føles helt naturlig og på sin plass å bruke Skippergata som avsluttende punchline. De øvrige aktivistenes karakterer er ikke ment å skulle forestille spesifikke personer, snarere et galleri av typer som gir en noenlunde gjenkjennelig setting. Jeg synes serien lykkes med dette. Jeg grep meg selv i å spekulere på om noen av de mer framtredende bikarakterene kunne festes til en enkelt person, men kom i alle tilfelle fram til at de var typer basert mer på kjensgjerninger enn på levende karakterer. Karakteren Fritjof har en helt egen appell, da han mot slutten av episoden tar steget fra bifigur til aktør når han utfordrer politisperringene utenfor Skippergata på okkupasjonskvelden. Den visuelle framtoningen og attituden understreker at vi her har å gjøre med en framtidig blitzer. Navnet hjelper også i så måte, selv om utseendet ligner mer på en annen kjent blitzer (som snakker bergensk) enn den legendariske oppmannen på Pausekameratene, blitzernes bedriftsfotballag.

Jeg tolker Fritjof-øyeblikket som et forvarsel om at han vil bli en gjennomgangsfigur i en eventuell ny sesong, noe jeg håper vil komme og utvise det samme rufsete raffinementet som hittil har vært standarden. Dette blir imidlertid benektet av produsentene, som sier de er fornøyde med serien slik den er, og at de har laget en perfekt punchline, ikke en cliff-hanger.

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2023 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: