11 ungdommers historier om reisen, frykten og håpet
Tekst Gunhild Hofstad
Fra Middelhavet med skrekk. En lettlest, men rystende ungdomsbok for alle aldre.
For hver flyktning som dør i Middelhavet, er det faktisk to som dør i Sahara.
Selv ikke det å binde seg selv fast til bilen, er noen garanti for overlevelse.
Ett land på jorden måtte han jo fått lov å eksistere i uansett, så hvorfor ikke la ham få bli i det landet hvor røttene hans hadde begynt å bre seg utover på ny.
Jeg blir bedre i stand til å fortelle mennesker rundt meg hva jeg har lest. Og det trengs, for å rive folk ut av mobilsløret sitt!
Kristina Quintanos ungdomsbok Flukt beretter om elleve ungdommers flukt fra Afrika, Afghanistan eller Midtøsten over Middelhavet til Europa. På et informativt kart trykket på innsiden av bokens to permer, vises de elleve ungdommenes fluktruter.
Selve bokteksten starter med et fire sider langt forord titulert «Verdens største massegrav». Så følger elleve kapitler, hvor tittelen på hvert kapittel er ungdommens navn og hens fluktrute. Kapitlene er fra seks til 22 sider lange. Mellom hvert kapittel er det små faktaintermesso på 1–6 sider, skrevet på grå bakgrunn med rød overskrift. Overskriftene på disse avbrytelsene er f.eks. «Mennesker har alltid vandret» og «Havets regler». Jeg må spesielt få anbefale teksten «Hawala – penger på flukt»:
Hawala er en tillitsbasert betalingsmetode som har eksistert på store deler av jordkloden i over tusen år: En kunde gir sammen med et passord pengesummen som skal overføres til en pengeoverfører i byen der kunden befinner seg. Mottakeren i en annen by må så oppgi passordet til sin lokale pengeoverfører for å få ut pengene. For et lite gebyr ringer pengeoverførerne hverandre for å informere om passord og sum.
To andre svært viktige intermessotekster er de som informerer om at de fleste såkalte «båtene» bare er humbug laget av tynn gummi, og at de fleste såkalte «redningsvestene» egentlig er synkevester fylt av gamle aviser og vatt. Jeg skulle gjerne ha lest mer om hvordan det er mulig at informasjonen om denne svindelen ikke kommer ut til flyktningene, at hundrevis av nye mennesker hver eneste dag lar seg lure…
De fleste av oss er kjent med at flyktninger ankommer greske og italienske øyer. Mindre kjent er andre deler av fluktrutene, som Sahara og fjellovergangene mellom Iran og Tyrkia. Hver eneste av de elleve historiene er skrevet med stor innlevelse og gjør enormt inntrykk. Førstemann, Arif, som flyktet fra Syria til Middelhavet, vet ikke forfatteren engang om overlevde krysningen av havet. Men for hver flyktning som dør i Middelhavet, er det faktisk to som dør i Sahara. Det er forferdelig at bilene som skal krysse ørkenene har med seg spader for å grave ned likene som detter av underveis. Alle vet at hvis de ikke klarer å holde seg fast på det åpne lasteplanet, så venter Døden. Men vitsen med de spadene er ikke så lett å forstå, for ingen sjåfører stopper for å grave. Selv ikke det å binde seg selv fast til bilen, er noen garanti for overlevelse. En ung kvinne henger fastbundet til bilen og død i flere dager, med sitt lille døde barn bundet fast til sin egen kropp.
I løpet av de siste ti årene har flyktningestrømmene forflyttet seg vestover, etter hvert som grensene har blitt strammet inn i øst. Da EU og Tyrkia inngikk en avtale om returnering av flyktninger i 2016, kom flere flyktninger over de sentrale delene av Middelhavet, og etter at EU og Libya få måneder etterpå inngikk avtale om såkalt samarbeid for å stanse den irregulære migrasjonen fra Libya til Europa, så har flyktningestrømmen forflyttet seg ut til Atlanterhavet, mellom Vest-Afrika og Kanariøyene. På Quintanos Facebookside senhøstes 2024, er de fleste av oppdateringene fra Atlanterhavet.
Istedenfor å prøve å oppsummere noe fra alle de elleve historiene, så vil jeg her trekke frem én historie, nemlig den til afghanske Emad, som flyktet den lange veien til Norge, ble integrert her, og fikk beskjed om at han ville bli returnert til Afghanistan når han fylte 18. Historien om familien hans får meg til å tenke på Agatha Christies «Ti små negerunger», der en etter en av menneskene på en øde øy blir myrdet, og det til slutt bare er en eneste person igjen:
Emad beskriver en god barndom, men der Taliban blir mer og mer skremmende og fremtredende. Men Taliban var faktisk mot den skikken som ødela Emads familie: Fetteren blir kidnappet en natt etter en gammel og uhyggelig landsbygdtradisjon. Etter et halvt år som skjult sexslave i nabolandsbyen kommer han tilbake, men er så ødelagt at han dør kort tid etter. Fetterens mor dør av sorg, og barna i storfamilien får knapt lov å forlate huset, ettersom alle er redde for både Taliban og disse tilfeldige kidnapperne. Flere mennesker blir borte fra landsbyen uten en lyd, og Emads familie på seks bestemmer seg for å flykte til Iran. Søsteren dør i Iran av sykdom og kulde, og iransk militære truer med å sende familien tilbake til Afghanistan. Emads bror bankes opp av nabogutter. De bestemmer seg for å flykte til Tyrkia. Smuglerne lyger om lengden på etappen over fjellet, og splitter familien i to. Moren og yngstebroren må gå i en baktropp med kvinner, gamle menn og små barn. Moren og yngstebroren ender sitt liv som isskulpturer i fjellene. Nå er de bare tre igjen i familien. Etter et halvt år i Tyrkia tar faren Emads gjenværende bror med til øyenlege. De er uheldige og blir deportert. Emad er helt alene igjen. Heldigvis har en lomme på innsiden av Emads bukser fungert som familiens sparekonto. Dermed har han råd til å komme seg over Middelhavet, og han kommer frem i live. Han busser, toger og går til fots gjennom hele den lille verdensdelen med navn Europa, og ender tilfeldig opp i Norge. Han får en verge. Han lærer seg både norsk og engelsk. Han blir frivillig i Røde Kors. Og etter to år får han et brev hvor det står at han vil bli utvist når han fyller atten. Han rømmer. En gammel norsk dame, en moderne grenselos eller smugler, alt ettersom, kjører ham til Paris en natt. Her ender han opp i et telt under en bro sammen med over to hundre andre ungdommer fra Afghanistan, Syria og andre utrygge land. Emad får til slutt innvilget asyl i Frankrike, men det var jo i Norge han egentlig hadde bygget seg opp et liv, etter å ha mistet hele familien sin i flukten! Hva er vitsen med å rive opp et enkeltmenneske på den måten, bare på grunn av noen firkantede lover? Ett land på jorden måtte han jo fått lov å eksistere i uansett, så hvorfor ikke la ham få bli i det landet hvor røttene hans hadde begynt å bre seg utover på ny?
Selv om Smugler eller grenselos? På innsiden av vår tids største folkevandring og Flukt. 11 ungdommers historier om reisen, frykten og håpet er gitt ut på to forskjellige forlag, så henger de nøye sammen. Flukt fremstår som et ryddig sammendrag av Smugler eller grenselos? Innimellom kommer det setninger som er helt identiske. Det oppleves slett ikke støyende for meg som har lest begge bøkene, Flukt oppleves heller som en nyttig repetisjon av Smugler eller grenselos? Elementer fra de mange historiene, som raskt bare røres sammen i minnet til en diger flyktningelapskaus, trer klarere frem. Jeg blir bedre i stand til å fortelle mennesker rundt meg hva jeg har lest. Og det trengs, for å rive folk ut av mobilsløret sitt! Skulle ønske jeg hadde noen ungdommer å gi boken til! Men det har jeg ikke, for de ungdommene jeg kjenner, liker ikke å lese. Det er visst bare 13 % av norske barn som sysler med den fritidsaktiviteten nå. Ved å lese noe Kristina Quintano har lagt ut på Facebooksiden sin «Budbringeren fra Helvete», så får jeg imidlertid inntrykk av at akkurat denne boken blir obligatorisk lesning på en del skoler fremover. Det er veldig bra, for Kristina Quintano fortjener fem millioner norske lesere.
Flukt
av Kristina Quintano
199 sider
Vigmostad & Bjørke AS, 2024
Vinner av Brageprisen 2024
