Flukten fra friheten
Kjøtt- og meieriproduksjon er den største årsaken til global oppvarming, men vi nekter å gi slipp på en livsstil som holder på å ta livet av oss. Hvorfor frykter vi forandring mer enn døden?
Tekst Emma Bakkevik Illustrasjon Wikimedia Commons
Idet mennesket tok avstand fra naturen, begynte den store livsløgnen, som siden bare har vokst og vokst, som om vi håper den til slutt vil bli så altoppslukende at den erstatter sannheten og slik setter oss fri: selvfornektelsen er så dyp at vi heller vil bli absorbert av løgnen enn å erkjenne at vi også er natur. Konsekvensene av dette ser vi hver dag: rundt oss dukker det opp stadig mer fremmedgjørende teknologi som skal frelse oss fra det levende. Som for å glemme at vi selv er pustende vesener, søker vi å utslette alt liv rundt oss – naturen forvandles til en råvare, mens dyrene blir mat.
Hvorfor denne løgnen? Det begynte med en misforståelse; da vi inntok vårt herredømme over naturen, plasserte vi oss selv som subjekt og alt annet som objekt. Vi tolket frihet som rett til å undertrykke. Det initielle moralske ubehaget ble raskt døyvet av et selvforsterkende narrativ der den menneskelige skapertrangen forveksles med en trang til å bygge, eie og herske. Konkurranse ble menneskets drivkraft, for når undertrykkelse er vårt språk, gjelder det å undertrykke andre før de kan undertrykke deg. Tillit og samarbeid ble kastet ut med badevannet, mens strukturell vold ble normalen. Ikke bare vil vi dominere skogen, havet og dyrene, også vår egen kropp skal i rasjonalitetens navn underlegges hjernen. Fornuften skal styre over følelsene, for følelsene minner oss om vår naturlige side, en side vi helst vil glemme.
Vi blir avhengige av kunstig intelligens, og taper vår egen.
Hypernormaliseringen av løgnen gjør at vi foretrekker å leve i en illusjon fremfor å ta et oppgjør med oss selv. Selvbedraget forsterkes av moderne teknologi. Hver nye oppfinnelse lover å gjøre livet lettere, men jo mer teknologi vi bruker, jo mer svekkes vår evne til å klare oss selv. Vi blir avhengige av kunstig intelligens, og taper vår egen. Det moderne mennesket undertrykker altså sine følelser og outsourcer sin intelligens. Hva står vi egentlig igjen med? En verdinihilisme, et tomt skall som kan (mis)brukes i systemets ærend. Hvem har interesse av at jeg spiser kjøtt? Ikke dyrene. Ikke jeg, jeg er selv et dyr og trenger et habitat; hvorfor skulle jeg ville ødelegge mine egne sjanser for overlevelse ved å industrialisere naturen?
Tankene og handlingene våre er ikke lenger våre egne, de er fanget i en vrangforestilling om at vi lever i den beste av alle verdener. Behovet for en fortelling har vokst i takt med teknologien; sivilisasjonen er et forsøk på å rettferdiggjøre vår egen atferd. Vi tror frihet betyr ansvarsfraskrivelse og dikter opp unnskyldninger for å videreføre volden. Problemet er at volden vi utøver, ikke forsvinner; den reflekteres i vårt eget liv. Fremmedgjøringen som hindrer oss i å leve autentisk slår ut som psykosomatiske lidelser; forsøket på å leve i en verden som ikke er skapt for oss, skaper stress. Hvorfor gjør vi ikke opprør? Vi velger det trygge fremfor det ukjente, selv om det betyr at vi velger døden over livet.
Avstanden mellom teori og praksis vokser; filosofien søker menneskets frigjøring, men handlingene våre tyder på det motsatte. Det er lettere å følge en oppskrift enn å prøve og feile på egenhånd. Men vil vi ikke ha noe bedre? Ved å opprettholde den virkeligheten vi ble opplært i, blir vi ikke kvitt problemene. Klimaet bryter sammen, menneskene er deprimerte og digitaliseringen har tømt verden for åndelig innhold. Hvor mange eksempler trenger vi egentlig før vi kan slutte å fokusere på symptomene? Vi må avsløre løgnen for det den er; avdekke kilden til elendigheten, for å kunne dra den opp med roten. Livets virkelige jobb er avlæring – å bryte ut av de sosiale fiksjoner og ta tilbake friheten til å stole på oss selv.
Vi tolket frihet som rett til å undertrykke.
Mennesket er i utgangspunktet et rolig dyr, men vårt moderne, kaloririke kosthold fyller oss med frustrert energi som ikke får utløp fordi kroppen pasifiseres mens sinnet hypnotiseres av lysende skjermer. Disharmonien mellom kropp og hjerne gjør oss stresset, vi klarer ikke slappe av, og blir avhengige av bedøvelse for å føle oss «normale». I individualismens navn blir ensomhet en ressurs som kan utnyttes, mens vi lures til å tro at lykken skal skapes alene. Evnen til empati, som er grunnleggende for mellommenneskelige relasjoner, forsvinner i kaoset. Ute av stand til å forstå oss selv, forstår vi heller ikke hverandre. Splittet blir vi hersket.
Kjøttspisingen er en del av det narrativet som manifesterer og konsoliderer menneskets posisjon i verden; alt og alle er underlagt vår vilkårlige og egoistiske vold. Vi kan gjøre som vi vil, og alle andre må føye seg. Presidenten som sitter i et visst hvitt hus er kanskje inkarnasjonen av denne barnslige mentaliteten. Egosentrismen gjør at menneskeheten er fanget i sin barndom; umyndiggjøringen vi frivillig søker, vekker til live de gamle forsvarsmekanismene, og stenger oss inne i en negativ spiral hvor vi ikke kan utvikle oss. Hva skal til for at mennesket vokser opp?
Så lenge vi lyver for oss selv om hva vi er, tar flukten aldri slutt. Våger vi å anerkjenne Den andre som vår likeverdige, og ikke som fiende, forandres vår egen rolle i verden. Vi blir en del av den, istedenfor å prøve å kontrollere den. Endelig kan vi slappe av; endelig får vi fri. Og med ett er vi en del av løsningen, ikke av problemet.
