Tekst Gunhild Hofstad
Kjenner du noen med personlighetsforstyrrelse? Ønsker du å lære mer om hva denne sykdommen dreier seg om? Da bør du unne deg å se informasjonsvideoene* som NAPP har laget!
I januar publiserte Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri (NAPP) syv gratis kursvideoer beregnet på pårørende til mennesker med personlighetsforstyrrelser. Videoene ligger åpent tilgjengelig på nett for alle interesserte, og må sies å være et unikt opplæringstilbud i denne helseutfordringen som over 10 % av befolkningen strever med.
Videokurset er delt inn i tre bolker, nemlig unnvikende personlighetsforstyrrelse, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse hos voksne og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse hos ungdom. Den første videoen er en generell innføring i hva personlighetsforstyrrelser er, og felles for alle tre bolkene. Deretter følger to utdypende videoer for hver av de tre bolkene.
Unnvikende personlighetsforstyrrelse er nærmest en folkesykdom her i Norden, og man regner med at 3–5 % av befolkningen er rammet. Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er det rundt 1 % av befolkningen som lider av. Man regner med at rundt 30 % av pasientene ved landets distriktspsykiatriske sentre (DPS) og rundt 50 % av pasientene på psykiatriske akuttavdelinger tilfredsstiller kravene til diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.
Mennesker med personlighetsforstyrrelser sliter både med seg selv og i samspill med andre. Identitetsproblemene dreier seg bl.a. om selvopplevelse, emosjonsregulering, evne til å forfølge meningsfylte mål og evne til selvrefleksjon. De mellommenneskelige utfordringene handler bl.a. om evne til nærhet, evne til å sette seg inn i andre menneskers perspektiv, og forståelseshorisonten rundt dette at ens egen atferd virker inn på andre.
Det er en liten revolusjon på gang i diagnostiseringen av personlighetsforstyrrelser. Fremover vil man gå mer og mer vekk fra dagens kategoriske tenkning hvor man enten har eller ikke har en personlighetsforstyrrelse, til en dimensjonal tenkning, der vi kan tenke oss at alle mennesker befinner seg et eller annet sted på en skala som måler nivået av personlighetsproblemer. Da kan vi lett se for oss at hvor høyt vi skårer på den skalaen ikke bare vil avhenge av alder og sykehistorie, men også av både dagsform og følelsestrykk, altså slike variasjoner som gjelder oss alle. Det ligger derfor et stort håp i at den nye, dimensjonale måten å se personlighetsproblemer på vil minske stigmaet overfor denne pasientgruppen.
Videoene henvender seg primært til pårørende. Pårørende tilbringer uendelig mye mer tid sammen med mennesker som strever enn helsepersonell gjør, og de kan følgelig være en ekstremt viktig ressurs i tilfriskningsprosessen hos en pasientgruppe som er sterkt underprioritert i psykisk helsevern. Pårørende kan enkelte ganger dessverre også være direkte skadelige for pasienten, men de færreste foreldre skader f.eks. barnet sitt psykisk med viten og vilje. Ofte handler det om at man selv er skadet fra sin egen barndom, at det er vanskelig å speile barnet sitt emosjonelt når man ikke har blitt speilet selv, og at problemene derfor går i arv. Videokursene bærer også i seg et ønske om å minske denne spredningen fra generasjon til generasjon.
Jeg som skriver denne artikkelen har hatt hoveddiagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse halvparten av mitt 44 år lange liv. Jeg ble altså tidlig gitt riktig diagnose, men på begynnelsen av 2000-tallet var det ikke samme behandlingsoptimisme rundt personlighetsforstyrrelser som det er i dag, så helsevesenet feilinformerte meg og sa at lidelsen var uhelbredelig. Jeg har tilbrakt flere tiår av livet mitt søkkfast i en personlighetsforstyrret myr, og aldri blitt tilbudt verken tilpasset eller spesialisert behandling. Nå er jeg for lengst blitt for gammel til at systemet vil tilby meg noe hjelp, de få gruppetilbudene som fins, konsentrerer seg om mennesker i 20-årene. Enkelte steder er det inntaksstopp for folk over 29.
Ved en ren tilfeldighet ble jeg imidlertid tilknyttet NAPP i 2015, og satt i ekspertrådet deres i åtte år. Der deltok mennesker fra hele landet, og alle hadde vi egenerfaring med ulike personlighetsforstyrrelsesdiagnoser. Ekspertrådet ble nylig avviklet, ettersom NAPP nå skal omorganiseres og fusjonere med to andre kompetansetjenester, men jeg har rukket å få med meg mye innsikt fra fagmiljøet i Oslo. Der helsevesenet i Bergen for meg alltid har fremstått som middelaldersk, har NAPP åpnet en ny forståelsesverden rundt sykdommen min. Jeg kan derfor understreke hvor totalt avgjørende det er å få opplæring i egen lidelse, og at den, slik det formidles flere steder i videoene, ikke kan behandles i et vakuum.
Det trengs bred folkeopplysning om personlighetsforstyrrelser! Vi er så mange mennesker som sliter med disse problemene, og enten blir det flere av oss, eller så har det moderne mennesket fått en større psykologisk bevissthet eller vågalhet, og eksponerer seg selv på en ny måte, slik at disse problemene blottlegges mer enn i tidligere tider. Min personlige mening er at for hver time folk tilbringer foran en skjerm, mister de en time verdifull sosial trening. I gamle dager var vi nødt til å samhandle med menneskene rundt oss. I dag kan vi velge det bort. Men resultatet blir en enorm økning i psykiske helseutfordringer. Disse videoene et stort og viktig bidrag til den folkeopplysningen som trengs for å minske personlighetsproblemene i befolkningen, selv om de må konsumeres foran en skjerm.
Det er langt flere enn bare pårørende som kan ha nytte og glede av å se disse videoene. Jeg ser for meg en hel rekke yrkesgrupper også utenfor helsevesenet som gjerne kan øke og oppdatere kunnskapsgrunnlaget sitt om personlighetsforstyrrelser: Barnevernsansatte, sosionomer, fastleger, helsesøstre, lærere, ambulansepersonell, fengselsbetjenter, politiet, politikere og flere til.
Tusen takk til NAPP, som har laget dette omfattende, lærerike og tankevekkende pårørendekurset.
