Alt kan både brukes og forbrukes.
Veldig mye av det kan også kastes etterpå.
Tekst Arvid Sivertsen Illustrasjon Malin Dolena Brady
Dette er en velsignelse for de som skal tjene seg formuer i vår markedskapitalistiske verden. Uansett hva som skal forbrukes krever det at språket er tilpasset og premissene lagt. Man kaller det verdier og verdiskaping, noe som sammen går opp i den høyere enheten: verdikjeden.
Verftseier Grobiansen får uforstyrret stå på Dagsrevyen og med dyster mine konkludere med at: Nei, nordmenn er for bortskjemt og oljesmurt til at de vil ta disse jobbene. Men er det sant? Eller er det rett og slett sånn at nordmenn ikke klarer å overleve når timelønna så vidt er over hundrelappen. Vel, da får verftseieren begynne å bruke opp andre arbeidere. Man starter med svensker, så kommer de fra Polen, Ukraina. Lenger og lenger bort må han for å finne villige arbeidere. Snart kommer de med fly fra Øst-Asia og blir i seks måneder, stabla inn i en brakkerigg. Alt for at Grobiansens formue skal øke med noen hundre millioner hvert år.
De som blir sittende med ulike støtteordninger fra NAV, mellom soningsavbruddene, skal kjøpe ulike uholdbare produkter i butikkene til slektninger av Grobiansen. Gjerne på kreditt. For inkasso er en gullgruve.
Denne samfunnsordenen er så grådig at de av og til får hele bevegelser mot seg. Arbeiderbevegelse, Fagbevegelse og Miljøbevegelse klarer av og til å putte litt stein i skoa til, eller litt grus i kapitalismens maskineri.
Av og til går de nemlig helt av skaftet i sin jakt på økt formue. Når de blir så grådige at de vil hugge et flere millioner år gammelt fjell i fillebiter og kaste det ut i fjorden. Bare for å bruke under 1% av det til å tjene penger. Ja, da kaller de det verdiskaping. Men de skaper da ingen ting, i alle fall ikke noe som varer så lenge som i ti år. Det de gjør er å forbruke noe som aldri kommer tilbake.
Det er dette forbruket som må stoppe. Sammen med hytter på flere hundre kvadratmeter med svømmebasseng og varmekabler i oppkjørselen.
Ikke flere dustete moralprekner som generaliserer og sier at «vi nordmenn kan ikke fortsette med vårt forbruk uten å ødelegge verden». Jo, jeg for eksempel, kan stevne fram som jeg gjør. Via flere kalkulatorer som beregner økologisk fotavtrykk ligger jeg på et forbruk på 0,8 kloder. Og det er mange med meg. Skal det bli noe sving på sakene må man gyve løs på verstingene og henge dem ut til spott og spe, ikke snakke vagt om alle.
Jeg har et godt forslag. Vi innfører klodeskatt. Man ser på det økologiske fotavtrykket og betaler i utgangspunktet 20% flat skatt per klode man forbruker. Først da snakker vi om at alle får reelle valg. Og best av alt – de fattige blir vinnere.
