Fordelingspolitikk er viljens politikk.
Tekst og foto Arvid Sivertsen
Hvordan man velger å forvalte og fordele de ressursene samfunnet rår over er helt opp til de styrende. Det finnes hverken naturlover eller befalinger gitt av høyere makter som bestemmer dette.
Når noen snakker om økonomiske lover er dette fenomener som kun fungerer innen et bestemt system. Og som absolutt ikke fungerer under andre systemer. Det er med andre ord «lover» som vedtas med en stor porsjon påfuglaktig oppblåsthet.
Dette skal altså handle om hvordan fordelingen fungerer. Vanligvis ligger det en forståelse av at fordelingspolitikk handler om å ta fra de som har mye og fordele dette for å utjevne forskjeller. Men når det offentlige er ute og fordeler snylter de fattige, mens det er helt greit om de rike forsyner seg.
Boligmarkedet er den mest gjennomsiktige delen av dette, særlig da leiemarkeder. (Bare det at folks hjem skal være et marked er forkastelig.) Her overfører staten enorme summer til grådige kommuner og ennå grådigere private utleiere. For kommunenes del er dette en ordning som, etter politikernes oppfatning, tilfører kommunen penger uten at det går ut over noen personlig.
Systemet er at leieboliger prises veldig høyt. Leia blir altså langt mer enn hva leietakerne kan betale, selv for leietakere som er i full jobb. Da kommer det inn tilskudd via Husbanken, som er statlig, og pengene renner inn i kommunekassa uten at det er leietakeren som betaler. Altså en skjult overføring.
Når det samme også gjelder private utleiere, blir systemet virkelig uholdbart. La oss som eksempel ta en privatperson som kjøper hundre leiligheter. Gjerne tidligere offentlige personalboliger, som er dårlig vedlikeholdt og solgt i en blokk, med lav pris. Ved å selge hele eller flere gårder som et objekt, hindres beboerne i å kjøpe leiligheten de bor i til en rimelig pris. Ved å tilrettelegge kommunale lånegarantier vil 70 – 80% av de som bor der komme inn i det ordinære boligmarkedet. De siste leilighetene, som ingen kan eller vil kjøpe, kan selges på det åpne markedet.
Så leier man ut disse leilighetene til en så høy månedspris at alle som bor der kommer inn under ordningen for bostøtte og får overført f.eks. fire tusen kroner per måned.. Da får utleier fire hundre tusen i overføring fra staten hver måned, noe som blir fire millioner åtte hundre tusen kroner i året.
Uansett hva slags kreativitet man legger i regnskapsføringen med ulike fradrag er utleier negativ skatteyter om man legger inn overføringene fra bostøtten.
For de fleste leietakere er husleie den absolutt største utgiften. Og når disse pengene ikke på noen måte bidrar til samfunnet hverken som skatt, eller på andre måter, blir det et forkastelig fordelingsprinsipp. Penger som kunne vært satt i sirkulasjon og skapt arbeidsplasser lokalt blir i stedet kanalisert inn i private formuer.
Dette viser bare en flik av de enorme overføringene fra det offentlige til private. Legger vi til alle som selger varer og tjenester til overpris til stat og kommuner vil vi se at dette antar astronomiske dimensjoner. Om dette var samlet i en budsjettpost, som f.eks. NAV, ville vi nok hatt en mer pågående debatt om denne fordelingspolitikken.
