Fredsarbeid er tung materie å jobbe med, men med sin nye bok bidrar Linn Stalsberg – med oppbrettede ermer og friskt pågangsmot – til å sette antimilitarisme på dagsordenen igjen.
Tekst Hege Vadstein
En varm kveld i august går jeg forbi en strand. Selv om klokka har passert ni er det fortsatt mange som bader. Tre gutter i tolvårsalderen har trolig gått lei av badingen og begynner å kyle stein etter et tjeld-par med en unge. Størrelsen på steinene og kraften de kastes med ville ha drept fuglene på flekken dersom de hadde blitt truffet. Jeg vurderer ødeleggelsespotensialet til relativt sett å være som om jeg hadde sluppet brosteiner rett ned på hodene til guttene fra 15 meters høyde. Noe jeg også forestiller meg at jeg gjør.
Jeg forestiller meg også at jeg trykker bæsjen jeg nettopp har plukket opp etter hunden jeg går tur med, opp i trynet på guttene. Og jeg forestiller meg at jeg skjeller dem ut, eller at jeg går rolig og smilende bort til dem for å forsøke å forklare hvorfor de ikke skal kaste stein verken på fugler eller noen andre dyr. Noe jeg samtidig tenker at jeg neppe vil nå fram med; og i verste fall vil en reaksjon fra min side bare gi dem mer blod på tann. Mens å overse det hele kanskje vil føre til at de raskere går lei av dyreplageriet? Håper jeg i hvert fall, hvilket jeg vet med meg selv er bullshit.
Men hallo, er det ikke noen andre som ser hva de holder på med? Hvor er foreldrene? Er det ikke noen voksne hjemme her? Jovisst! Ikke langt unna står en røslig fyr i rød badeshorts. Etter det skjeggete smilet å dømme er han den stolte faren til i hvert fall en av guttene, og synes å være godt fornøyd med det festlige påfunnet deres. Ikke mye empati eller evne til konsekvenstenkning å vente fra den kanten, nei.
Før denne kveldsturen hadde lesningen av Linn Stalsbergs essay «Krig er forakt for liv. Et essay om fred» gjort meg lys til sinns, ja, nesten litt håpefull. Men nå som jeg nettopp hadde sett nok et eksempel (for meg et bevis) på at mennesket er tvers igjennom ondskapsfullt og voldelig, forsvant optimismen som dugg i en kalifornisk skogbrann. Og det er kanskje dette punktet Stalsberg sliter mest med i sin glimrende, lesverdige og ekstremt aktuelle bok – spørsmålet om mennesket av natur er voldelig, og dermed krig en naturlig og uunngåelig konsekvens av dette.
Etter den opprørende opplevelsen med fuglesteiningen ble jeg nødt til å lese boka på nytt – noe jeg for øvrig anbefaler alle å gjøre. Les boka minst to ganger. Det er den absolutt verdt, for innholdet og innsikten Stalsberg formidler på mesterlig vis er viktig, og kanskje viktigere enn noen sinne. Dagens pågående kriger ødelegger ikke bare liv her og nå, men ødelegger også alt framtidig liv ved å drive oss alle enda kjappere inn i klimahælvetet. Militærindustrien står ifølge Stalsberg for 13,5 % av klimagassutslippene globalt og legger beslag på mengder av tankekraft og arbeidskraft. På toppen av det hele ligger verdens samlede militære utgifter på 24 000 milliarder kroner årlig – hvilket ifølge Stockholm Peace Institute ville være nok til å løse klima- og naturkrisen.
Men så var det dette med menneskenes iboende voldelighet og krigen som det naturlige og normale. Historien er jo full av kriger og vi mennesker er ikke alltid spesielt greie med hverandre heller. Mange av kapasitetene Stalsberg refererer til har brynt seg på denne nøtten, deriblant Albert Einstein og Sigmund Freud som begge var uttalte pasifister. Deres brevveksling om temaet ble utgitt i pamfletten «Hvorfor krig? En brevveksling» i 1934. Freud mener at vi styres av både oppbyggelige og destruktive drifter (eros og aggresjon), og at løsningen for å minimere virkningen av de destruktive driftene er samhold, men at dette er lettere sagt enn gjort, da det trengs lover for å oppnå dette. Problemet er imidlertid at jussen er kontrollert av makten. Altså står makten i veien for fred. Og dermed er han på linje med Einstein som mener at krigene er resultat av at makthaverne tjener på krig – som de eneste, alle andre taper på dem – og derfor ivrig sprer ideen om at krig er naturlig og den eneste løsningen på konflikt. (Noe som ifølge Freud ville påvirke lovgivningen.)
Den som forklarer disse forholdene best, mener Stalsberg, er Antonio Gramsci, som hun stadig kommer tilbake til gjennom essayet. Hans tanker om hvordan elitene former massenes vilje og verdensbilde etter sitt eget gjennom det kulturelle hegemoni, er en oppklarende prisme å se på militarismen gjennom. Da begynner det normaliserende ved den å sprekke opp og smuldre bort. Selv om historiebøkene er proppfulle av kriger, slag og erobringer er dette narrativet bare en kulturelt betinget og bevisst valgt vinkling. Det kunne like godt ha stått f.eks.: «I dette tidsrommet var det en god del kriger. De ble igangsatt av grådige makthavere som for sin egen vinnings skyld presset likemenn til å drepe hverandre og samtidig skattla dem hardt for å finansiere krigene. Men det fantes også andre og langt klokere og mer interessante mennesker og hendelser på denne tiden, så vi skriver heller om dem.» Noe i den dur. (Og for å bare komme med en liten anbefaling her: nettopp dette grepet har Nordiska museet i Stockholm faktisk gjort i sin nyåpnede utstilling «Nordbor – livet i Norden genom 500 år». Gjennom formidlingsteknikk av ypperste klasse blottlegges makthavernes meningsløse krigslyst i all sin ynkelige – og akk så aktuelle – gru. Og for alle tidsepokene presenteres tenkningen og innsatsen til mennesker som sto i opposisjon til krig, plyndringer og urettferdighet. Så, ta toget til Stockholm og unn deg en dag på Nordiska museet!)
Einstein, Freud og Gramsci er blant tenkerne Stalsberg lar oss møte i essayet, sammen med en lang rekke andre som har tenkt krystallklart og klokt om krigens meningsløse unaturlighet. Men selv om boka nærmest er en godtepose av oppløftende sitater, oppsiktsvekkende statistikk, nyttige litteraturhenvisninger og glupe argumenter for antimilitarisme og ikkevold, er det allikevel temmelig frustrerende å lese om fredsbevegelsens arbeid gjennom tidene. For hver gang bevegelsen har vokst seg riktig så stor og sterk, har det dukket opp nok en føkkings verdenskrig. Dermed har folk, som egentlig burde ha stått sammen mot makten, atter en gang tørnet sammen på slagmarken – lettere forvirret av propaganda om flagg og fedreland.
Hvis man har et snev av galgenhumor, kan man i lesingen om disse dystre historiske linjene få litt drahjelp der Stalsberg beskriver hvordan det gjøres lønnsomme avtaler mellom makthaverne på høyt nivå, mens fotfolket plaffer hverandre ned i skyttergravene. Eksempelvis kjøpte Storbritannia tusenvis av kikkerter av Tyskerne under 1. verdenskrig, mens Tyskerne til gjengjeld kjøpte gummi av britene. Både kikkertene og gummien ble brukt mot soldatene til den samme statsmakten som hadde solgt varene – altså kikkerter for forbedret nedskyting av tyske soldater og gummi for tanks og andre militære kjøretøy for nedmeiing av britiske soldater. Avtalene var selvsagt hemmelige. Og det er vel ingen grunn til å tro at ting foregår på noen annen måte nå til dags.
Apropos krig, makt, våpen og fortjeneste viser Stalsberg til Dwight Eisenhowers advarsler mot det han kalte «det militærindustrielle kompleks» der han pekte på de sterke bindingene og samrørene mellom en enorm våpenindustri og høyt plasserte militære og politiske ledere, som tjente penger på hverandre: Den ene part ønsket å kjøpe våpen, den andre part leverte dem. Muligens var dette nytt på Eisenhowers tid ettersom han lot seg forferde over fenomenet. Men ut ifra hva som er gjengs her til lands, må vi anta at dette for lengst har blitt standarden verden over – og forklarer vel langt på vei hvorfor kriger stadig holdes i gang og politikerektefeller investerer skamløst i våpenaksjer.
Så, er det noe håp? Tja, man kan i hvert fall tillate seg å utgjøre litt sand i maskineriet – slik Stalsberg gjør ved gjennom dette essayet å vise fram det fornuftige, selvsagte og naturlige ved pasifisme, ikkevold og antimilitarisme; eller ved å innta tankesettet Gramsci sverget til og som han lånte fra sin meningsfelle Roman Rolland: pessimistisk intellekt og optimistisk vilje.
Fredsarbeid og ikkevoldsaktivisme tilbyr dessuten en langt mer fristende meny av hyggelige aktiviteter enn hva militarisme kan by på. Vi nevner (med Gene Sharp via Stalsberg og med noen egne tilføyelser) i fleng: boikott av varer, kultur, sport eller innen akademia, arbeiderstreiker, studentstreiker, underskriftskampanjer, plakatkampanjer, subvertising, graffiti, undergrunnsaviser, husleienekt, å ta pengene (hvis man har noen) ut av banken, husokkupasjon, fastlenking, gå-sakte-aksjoner, marsjer, opptog og andre demonstrasjoner, etablering av skyggeregjeringer eller å forstyrre møter eller prosesser, m.m.
Og dessuten skal jo, ifølge dette essayet, Martin Luther ha sagt at krig er like nødvendig for verden som det er for menneskene å spise og drikke. Og hvem har vel egentlig trodd noe særlig på den fyren? Nei, da kan vi heller la oss inspirere av kampen mot slaveriet. Den seiret til slutt (i hvert fall juridisk sett) til tross for at makthavernes profitt var basert på slaveriet – for øvrig på nøyaktig samme måte som med militarismen og dens industri. Så, en annen verden er altså mulig. Vi må, som Stalsberg konkluderer med, bare nok en gang samle oss. Og i motsetning til Freud ser hun tydeligvis ikke jussen som noen hindring. Vi er ikke avhengig av at lover og regler endres for at vi i fellesskap skal kunne engasjere oss mot krig og for fred. Vi kan når som helst sette i gang arbeidet med å motvirke det kulturelle hegemoni – noe Stalsberg i høyeste grad bidrar til med boka si.
Til tross for at den lille fuglefamilien heldigvis greide å flakse seg helskinnet unna steinkasterne, var jeg mørk til sinns da jeg gikk videre, og jeg følte meg kvalm resten av kvelden. Kvalm over menneskenes hang til å drepe eller skade svakere individer bare for å ha noe å bedrive tiden med. Kvalm over mine gammeltestamentlige og voldelige hevntanker, og kvalm over farens smilende aksept. Og kanskje mest av alt: kvalm over min egen alt for langsomme eller ikke-eksisterende reaksjonsevne (feighet er vel en mer presis beskrivelse). Det blir som et illustrerende eksempel på noe Stalsberg skriver mot slutten av essayet: «Hvis vi ikke prøver å utfordre dette systemet (våpenindustrien med sine lobbyister, red.anm.) og kreve nedrustning, er vi selv en del av problemet.»
I bunn og grunn utgjør hele situasjonen med fuglene og steinkastingen et illustrerende eksempel som sådan, da det har likhetstrekk med militære konflikter som pågår nå. Men så spørs det da, om aggressive regimer går lei hvis de blir oversett, slik man – for å dekke over sin egen feighet – hevder at gjelder tankeløse guttunger. Hva hadde i så fall skjedd med apartheid i Sør-Afrika hvis ingen i det internasjonale samfunnet hadde reagert? Og hvordan ville det i det hele tatt ha stått til med nivået på vår etikk hvis ikke vi nå og da ble påminnet om Arnulf Øverlands ord: «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv!»
Krig er forakt for liv – et essay om fred
Linn Stalsberg
247 sider
Res Publica
2024
