I sitt 35. år framstår Blitz fortsatt som oslopunkens storstue. Det er her de store anledningene finner sted og tiltrekker seg pønkesinna folk fra hele østlandet og litt til.
Denne helgens evenement på ungkulturhuset sporta de britiske hc-pionerene GBH som hovedband, og sjeldne som deres visitter til heromliggende er, var dette i seg selv nok til å trekke bortimot full brakke. Blitz-tradisjonen tro var det besøkende hovedbandet understøttet av lokale orkestre, og de som utgjorde fyllmassen på lørdag er alle tre band som har gjort seg betydelig bemerket i den lokale scena og drasser på egne fanskarer.
Bauges Barn er videreføringen av bandet som tidligere kalte seg Spyrunka. Navneskiftet er rent kosmetisk, et grep tatt i håp om å få flere spillejobber. Musikken er i hovedsak den samme: upretensiøs, populistisk gatepønk med høy allsangfaktor og hanekamføring. «Barna» får alltid opp stemninga i pit’en med sin fengende, allsangvennlige dyrking av livets søtere sider(drekka, pule og pønk på full guffe) og har fans fra alle hjørner av fjorden. Den gode stemninga var på en måte satt, og ingen så ut til å la seg fornærme av det.
I likhet med Bauges Barn springer The Ødeleggers ut av den unge tilveksten i scena og tilhører dagens generasjon av unge pønx, selv om de med et snaut tiår i tralten er å anse som veteraner i en alder av 25+.
Ødeleggerne pumper på med et hurtigtogs fulle kraft og søker å legge alt flatt med sin nihilistisk-sarkastiske dyrking av destruksjon i alle former, fra systematisk selvødeleggelse til full atomkrig. Med stil til hårtuppene og trøkk i leveringa fronter Jonas det glade budskap i låter som Grundig forulempa og Feil sted feil tid. Ødeleggernes ide om en allsanghit er et kontant slagordrefreng som man kan brøle med på om man er i humør for det, og det er man jo i disse tider. Ødelegg alt!
Et av de mest plagsomme spørsmålene jeg får er «hvilket er oslos feteste pønkband i dag?». En ting er at jeg sterkt misliker premisset for spørsmålet, et annet er at det er bortimot umulig å svare på. Det er et høyt nivå på prestasjonene til de mest solide foretakene som er aktive pr i dag, og bare i første vending melder det seg et snaut dusin navn som burde være med i vurderingen. Mange sterke band, gamle kjente og nyere tilskudd, har vært med å sette sitt preg på det lokale pønksirkuset det siste året, og «gammelskole»-sjefene Knuste Ruter har ikke vært blant dem.
Siden sanger og frontmann Hasse Brinck løp på en alvorlig fysisk setback sommeren 2015 har det vært stille rundt dette tidligere stormsenteret. Det var knyttet mye spent forventning til Knuste Ruters lenge varslede tilbakekomst, og mye av spenningen knyttet seg til hva vi kunne forvente av Brinck ved denne anledningen. Det imponerende og overbevisende svaret som kom denne kvelden var: omtrent det samme som før.
Brincks fysiske framtoning, oppsyn og trøkk i meldingene vekker fortsatt følelser av uro og alvor, og bandet han har i ryggen er tydelig tente og gira og leverer med synlig entusiasme et knivskarpt komp av kraft , nerve og virtuositet.
Knuste Ruter er tilbake og de er fortsatt sjefene i bøgda.
Jammen så vi også flere antydninger av et smil i Brinchs steinansikt i løpet av kvelden. Mye smil og glede også blant publikum over gjensynet med dette formidable bandet. Knuste Ruter har satt et betydelig preg på Oslopunken i løpet av sine første 8 år i farta. Alt tyder på at de også vil gjøre seg sterkt gjeldende framover. Allerede 6. mai vil de igjen stå på scena på Blitz, da som hovedband på sin egen kveld i anledning slippet av Ep’en «1000 grunner».
Settet Knuste Ruter leverte denne lørdagen satt et hardt press på hovedbandet GBH, som måtte mobilisere alt de hadde av rutine og skills for å matche, noe de også gjorde.
Riktig fornøyelig var det å se gamlekara prøve hardt på å levere som om de var 19 og faktisk være så nær på at de framstår som noe mer enn karikaturer av seg selv.
GBH sto til troverdighet pluss og klarte å formidle seg selv som fortsatt aktuelle i 2017. Sangeren Colin proklamerte bl a en forestående date mellom president Trump og the «state executioner» under introduksjonen av denne låta, til allment bifall. Kvelden var perfekt helt til enden og det var i all hovedsak blide og fornøyde folk som forlot ungkulturhuset til fordel for nattklubber og nachspiel i midnattstimen.
