Gjerstad Pønkråkk ble i år arrangert for tredje året på rad på gården til pønk-entusiastene Tom-Inge Ausland og Elisabeth Sauvik Engenes.
Tekst Harald Lange Foto Onar Kjetil Baarøy
Den første festivalen var i anledning Tom-Inges 50-års dag for 2 år siden. Opplevelsen var så positiv at de har fortsatt å gjøre dette på tampen av sommeren, og tilbakemeldingene fra folk som har spilt her eller på andre måter deltatt er også entydig positive.
Torggatablads tidvis syngende medarbeider Harald Lange var i år booket til å opptre med sitt band bøyenbeng, og gir her en rapport om sin opplevelse av festivalen.
Sommeren er sesongen for jordbær, mygg, småfugl, badeliv og ferieutfart. Og for rockefestivaler. Noen liker de store og dyre med alle de mest kjente banda og horder av hipstere og vektere. Andre trives bedre i den andre enden av skalaen, hvor vi bl.a. finner små gårdsfestivaler, som regel drevet av en liten gruppe lokale entusiaster og deres venner, og i varierende grad med støtte og service fra lokalsamfunnet. Entusiasmen er en forutsetning, men ikke i seg selv tilstrekkelig til å bære en årlig festival fram i ubegrenset tid.
De småfestivalene som viser seg drivverdige over år er de som evner å engasjere lokalt kultur- og næringsliv i utviklingen av festivalen. Gjerstad Pønkråkk arrangerer for tredje gang i år, så entusiasmen er fortsatt stor og bærekraftig. I tillegg har de sikret seg håndfast støtte fra kommunen og fra private, inkludert sponsor- og serviceavtaler med flere næringsdrivende i dalføret, og backing fra Risør Rockeklubb på frivillige vakter. Naboen har lånt ut et stort jorde vsa gården til Tom-Inge og Elisabet som fungerer som camping- og parkeringsplass. Innkjøringa er allerede en dyp gjørmepøl når vi ankommer, men Tom-Inge er på’n og sørger for å få levert et par tonn med pukk akkurat der. Med kommunal skjenkebevilling er festivalen underlagt lokale myndigheters kontroll, og 18-årsgrensen håndheves. Yngre pønk-interesserte er derfor utestengt fra å entre festivalområdet, men er tilvist en designert plass på «gratishaugen», en nærliggende forhøyning med fri sikt inn til scena. Det er hele tiden ca. et dusin kids der gjennom kvelden, og de ser ut til å trives med ordningen.
Årets program er et utsøkt utvalg av dedikerte orkestre som blant annet inkluderer bøyenbeng og MT Hammed, begge band som startet opp på Blitz på slutten av 80-tallet. Dertil drammensbandet Homer, som hadde en tiårs skatepunkride i årene rundt årtusenskiftet. Toppnavnet er jærpunkerne Veislakt, som har annonsert dette som sin avskjedskonsert etter en drøy tiårs karriere, og er tiltenkt finaleakten på lørdagen. Decibøllene fra Moss har holdt på i 20 år, og har ikke tenkt til å gi seg med det første. Punk-metal av første klasse er å forvente fra relativt ferske Skinndau, som i spillerekka teller Dan Bjerkan, Eirik Ravn og andre meriterte profiler fra den hardere vestfold-punken de siste 20–25 åra.
Det var topp stemning da vi svingte inn på tunet kort tid etter at The Chord Buddies entra scena. «Londonbandet» fra nordre akershus rocker i kjent stil til god respons og setter en god stemning for kvelden. Det bemerkes at bandet sporter t-skjorter fra Lazy Sodz og The Stookers, en kollegial gest som ikke bare er sjarmerende, men sier noe om denne spesielle sjangerens natur. Eller kanskje det har noe å gjøre med at halve Stookers er med i bandet, og at de har delt scene med Lazy Sodz ved noen anledning. Digresjon: Sistnevnte band ble av Nittedal rockeklubb nylig tilkjent en status som «Norges 5. beste punk rock band» i en teaser for Bygderock-festivalen. Sannsynligvis vel fortjent, de er svært dedikerte.
Skinndau viser seg å være i toppslag, frontet av en svært energisk Eirik Ravn drar de gjennom et intenst sett av nådeløs og straffende punk-metal til stor glede og jublende respons fra mosh-pit’en.
«skinndau thrasher thrashen slik thrashen er ment å thrashes», Bloggen «Norsk over- og undergrunnsmusikk» nailer Skinndau.
Decibøllene fra Moss har nok en gang byttet bassist siden sist. Borte er Erling M som spilte på live-skiva fra 2022. Inn står nå den begavede og kreative Svein Hund som har et soloprosjekt ved siden av å være en habil og effektiv hardcore-bassist slik han viser med bøllene. Æ-Ling, Remi og Trond har forhåpentlig funnet en stabil makker denne gang. Bandet framsto selvsikkert og med overskudd og svingte som fy, sjelden sett dem bedre. Det var megen rørelse og jubel i pit’en.
Etter en slik oppvarming har ikke bøyenbeng noe hvileskjær å gå på, så vi tråkker til med et ekstra knepp og dundrer gjennom en times sett på snaue 50 minutter. Publikum prøver å nekte oss å forlate scena, og vi må dra en halvferdig låt vi nesten kan til slutt. På forunderlig vis sitter den som om vi alltid har spilt den, og publikum gjaller med på det ordløse omkvedet som om de skulle hørt det gjentatte ganger over tid, og ikke for første gang der og da.
«Årets Gjerstad Pønkråkkfestival gjev dei oppmøtte eit musikalsk spenn som er breidare enn tidligare samstundes som den muskuløse integriteten i aller høgaste grad er i varetatt. Dette gav seg første dag utslag i form av hygge, glede, dans og tilløp til crowdsurfing.»
Bloggen Norsk over- og undergrunnsmusikk oppsummerer dag 1
Lørdagen åpnet tidlig med Ratzone, et band av tenåringer fra en lokal ungdomsskole. De har ikke så mye spilleerfaring, men har en egen original låt som fortryller og besnærer, samt at de prøver seg på til dels avanserte nu-metal ting som SOAD. Det er åpenbart at bandet har flere aspirerende profiler med forskjellig utviklingspotensial, og at bandets nære framtid i noen grad vil preges av musikalske og sjangermessige uenigheter, som naturlig er for et ungdomsband på dette nivået, hvor det handler om å finne en egen form som forener bandets iboende ambisjoner og ressurser. Klarer de det, kan dette bli et spennende band. For festivalen er det en rose i knapphullet å kunne gi scenetid til slike framtidige tilskudd til den lokale rockescena. Det gir mening på flere vis.
Trubaduren Tomas T-stikkel har en kassegitar og et repertoar bestående for det meste av Joachim Nielsen og Per Bergersen, samt noen egne låter. Klassisk vorspiel på pønk-festival, Tomas er jo langt fra den eneste som opptrer i slike sammenhenger med tilsvarende repertoar, men kan lett passere som en av de mer joviale. Lørdagen fikk han med seg undertegnede på Nielsens «aldri stol på en fyllik», til allmenn begeistring.
Dead Dispute er «Kristiansandsbandet som spiller opp til dans med punchy trommer, drivende gitarriff og tekster med glimt i øyet. De befinner seg i og utenfor sfæren av punk og rock, ca. midt mellom Backstreet Girls og Ramones på en skala fra Guns N´ Roses til Motörhead».
I september 2023 slapp de sin første plate i full lengde med tittelen “Radio Dead Dispute”.
Albumet skal ha hatt over 500 000 avspillinger på digitale plattformer, noe som er oppsiktsvekkende tall i denne sammenhengen.
På scenen catcher de ikke umiddelbart med den litt anonyme førstelåta, men etter hvert som de blir varme i trøya, antar de innbydende og utfordrende former, og det blir riktig så trivelig etter hvert. Gode, catchy låter med sjarmerende småprat og flørting mellom, samt mer enn tilstrekkelig karisma, et hyggelig bekjentskap å gjøre denne lørdagen. God respons i pit’en. Det yngste bandet i det regulære programmet, om vi ser bort fra ungdomsskolebandet Ratzone.
Homer leverte et inspirert og energisk sett av sin skatepunk-halloi, med innlagte ska-inspirerte låter og breaks. Musikken fenger og det poges og jubles i pit’en. De spillesugne drammenserne kapret likegreit scena en gang til etter Veislakts historiske finale, og rocket videre inn i natta. Naboklager over høy lyd er ikke vanlig heromkring.
MT Hammed kan vanskelig betegnes som et pønk-band, stilen er strictly jamaican old-school, men kredden kan ingen ta fra dem, og de er stadig landets mest fargerike og originale ska-orkester med egne låter som svinger. Dansefaktoren sprenger pit’en og ikke en fot står i ro. Dæven for et showmenneske Julie Dikvold er. Hun gjorde en formidabel performance her på gjerstad-scena.
«Nå på lørdag 10. august avsluttet Veislakt sin karriere under Gjerstad Punkrockfestival.»
Rene i Veislakt til heavymetal.no, «Etter 11 år, 4 plater og 3 ep’er legger Veislakt inn årene ved å gjøre en 1,5 times konsert med en del overraskelser av låter på settlisten. Klokken 22.00 står bandet på scenen ved Indrevei 157, klare for å gi alt de har for aller siste gang.»
Veislakts avskjedsgig var en for historiebøkene, her var det ikke spart på noe, og de sto de 90 minuttene de lovet og vel så det. Maskoten var på plass og drakk med begge henda, og et pyroanlegg/kokkoverk spyttet baller av ild som gjorde forholdene i pit’en heitere og mer spennende. Veislakt er klassisk «jærcore», i nær slekt med Kvelertak og Skambankt; det er muskulært, påståelig og sparker rompe i 4-takters opp-tempo. Frontmann Rene framstår blid og sjarmerende på sin siste reis med bandet, og det føles naturlig når han gjør en shout-out til samboer og barn som har tatt turen for å få med seg finalen på Gjerstad. Høylytt stemning og megen rørelse i pit’en og på gratishaugen.
Takkeord fra Gjerstad Pønkråkk til lokale partnere Ingen festival uten sponsorer og samarbeidspartnere. Stor takk til EUROSPAR Brokelandsheia, Valle Media AS, Per Gunnar Lille-Østerholt, Byggfag Bjordammen, Risør Rockeklubb, Audun Solbekk
Takk fra denne skribent til Tom-Inge og Elisabeth for vertskap og gjestfrihet under mitt forlengede opphold, takk til Gunn for GT på lørdagen, takk til Ronny (Lauritzen, Svindel rec.) for å ha tilbudt seg å kjøre meg hjem, noe jeg takket nei til med tanke på at det ville være en forferdelig omvei for ham. Takk til Jorunn som kjørte meg hjem sånn ca. til døra. Og takk til alle involverte for sommerens vakreste festivalopplevelse.
