Grønn terapi i sentrum
Vårt hypermoderne samfunn er kilde til mye stress. For de som sliter med å finne seg til rette i moderniteten, kan hagearbeid være en beroligende overgang til et mer jordnært liv.
Tekst Emma Bakkevik Foto Emma Bakkevik og redaksjonen
Forskerne sier at grønne omgivelser gjør oss rolige; det senker pulsen og kroppen slapper av. Et steinkast fra Sagene har en liten selv-organisert gruppe satt denne teorien i praksis – og med godt resultat.
Svenske Malin Brattström er en av grunnleggerne av Den grønne spiren. Hun har blant annet utdannelse fra hageterapi i Lund, og har studert både permakultur og avvikssosiologi. Torggata Blad møter henne i parsellhagen på Geitmyra, den eldste og største av Oslos skolehager, der organisasjonen hennes holder til.
– Hva er Den grønne spiren?
– Organisasjonen ble grunnlagt i 2007, som et rekreasjonssted der mennesker med rusproblemer eller andre psykiske eller fysiske lidelser skulle kunne finne en ny tilhørighet. Tanken var å opprette et tilbud for rehabilitering utenfor institusjonene. Gjennom å tilbringe tid utendørs, luke i grønnsakshagen og vanne plantene, får de sjansen til å rette oppmerksomheten mot noe annet enn plagene sine – samtidig som de får et nytt felleskap.
– Hvem fikk ideen?
– I begynnelsen var vi to – ei venninne og jeg hadde begge erfaring fra psykiatrien, og vi ville skape et sted der mennesker som har vært innom diverse institusjoner, kan få lov til å finne bakkekontakten igjen. Ved å stelle planter tar man ansvar for noe som gror, og det tror jeg kan hjelpe når man trenger å sette livet i sammenheng. Ikke minst er det godt å ha noe håndgripelig å holde på med, å være ute i sola og i fysisk nærhet til naturen.
– Det blir en form for meditasjon?
– Det kan du godt si. Man blir jo gjerne rolig av å være ute i det grønne, særlig når hendene får noe å sysle med. Mye av poenget med hagearbeidet er jo opplevelsen av mestring. Når man har vært gjennom fysiske eller psykiske prøvelser, er nettopp det å mestre noe et viktig skritt i riktig retning. Dessuten gror vi nytteplanter, så gevinsten er også at man får med seg noe spiselig hjem.
– Litt av tanken er vel også det sosiale?
– Absolutt. Vi har felles dugnader, og det blir en møteplass for medlemmene. Å kunne gjøre noe i fellesskap, å samarbeide om noe, har stor betydning for re-integreringen i samfunnet. Et viktig poeng med dette prosjektet er jo også gjensidig læring; at vi skal kunne lære av hverandre. Det behøver ikke være relatert til plantestell heller – alle som kommer hit sitter jo også på andre erfaringer de kan dele med resten.
– Hvem er menneskene som oppsøker Den grønne spiren?
– Her har vi mennesker i alle aldre, og med ulik etnisk bakgrunn. Noen har vært innlagt på psykiatrisk, andre har fysiske sykdommer som gjør at de faller utenfor arbeidslivet. Vi får også de som sliter med burn out eller depresjon – typiske lidelser for vår tid. Andre er kanskje nye i landet, og opplever dette som en trygg arena for interaksjon med de lokale.
– Har du sett positive virkninger hos menneskene som har vært innom Den grønne spiren?
– Uten tvil. Mange som kommer hit har store psykiske utfordringer, men ofte har jeg sett at tiden her hjelper dem med å komme seg videre, noen er blitt helt friskmeldt. Mange har blomstret opp; de engasjerer seg i hagen og har sine faste oppgaver. Det å ha en rolle kan bety mye for selvtilliten. Nå skal det sies at også andre faktorer i livet deres spiller inn, som hjelp fra pårørende, men Den grønne spiren er nok en god støtte.
– Kan du si litt om den teoretiske bakgrunnen for hageterapi?
– Hageterapi som disiplin ble tidlig etablert, det oppstod faktisk etter første verdenskrig, som behandling for krigsnevroser og traumer. I dag er det et fag som er knyttet til antroposofien. Det handler om en dynamisk tilnærming til livet, en forståelse for prosessene som driver naturen og derfor også påvirker oss. Å gjenetablere kontakten mellom mennesket og naturkreftene kan ha en helbredende effekt; det gir oss en tilhørighet som motvirker det vi kaller stressykdom. Hageterapien fungerer som et verktøy for individets evne til å finne tilbake til sin egen, indre balanse – et holdepunkt mot verdens kompleksitet.
– Hvordan er forholdet med kommunen?
– Det er en rektor som har ansvaret for alle skolehagene i Oslo, og ham har vi et veldig godt samarbeid med. Vi skulle gjerne sett at kommunen bevilget flere midler til hagene, blant annet er det flere av bygningene her som burde vært tatt bedre vare på. Vi rydder de så godt vi kan, men vi har jo ikke så mange ressurser. Ellers ønsker vi å orientere kommunen om Den grønne spiren, slik at de eventuelt kan sende oss flere mennesker som trenger et slikt tilbud. Men vi er helt upolitiske, og foretrekker egentlig at slike ting skjer organisk.
– Hva er fremtiden til Den grønne spiren?
– Så lenge folk har nytte av tilbudet, håper jeg det vil bestå. Det går opp og ned, noen ganger har vi ikke så mange medlemmer, men så blir det mer populært igjen. For tiden er vi rundt 12 faste brukere. Personlig kommer jeg kanskje til å trekke meg litt tilbake for å fokusere på andre prosjekter, men jeg vil fremdeles delta i styret. I 25 år drev ektemannen min og jeg en kulturgård på en øy utenfor Lillesand, der vi hadde skrive- og malekurs i tillegg til å drive med økologisk dyrking. Nå forsøker vi å etablere noe liknende i Asker.
– Hvordan vil du beskrive filosofien bak prosjektet deres?
– Vi har et økologisk perspektiv på det vi driver med. Medlemmene lærer ikke bare å få planter til å vokse, vi holder også kurs i økologi. Selv er jeg veldig opptatt av permakultur. Så vi prøver å blande inn slike elementer også, uten at det skal bli for teoritungt. Men det er en helhetlig tenkning bak organisasjonen, både i forhold til menneskene og plantene. Vi forsøker rett og slett å danne et grunnlag for nye væremåter.
