Hva er situasjonisme? Hva var Solvognen? Svarene finner du i Morten
Jørgensens artikkel «DET FINNES ET LIV ETTER FØDSELEN»
Den store kvelden var endelig kommet. Mange «kjente fjes fra landets kulturelite og store stjerner har trukket til Frogner i Oslo» (SeHer, 2022) for å delta på den årlige hagefesten til forlagskonsernet H Aschehoug & Co W Nygaard AS, til vanlig kjent som Aschehoug forlag.
Tekst Morten Jørgensen, forfatter Maleri Alexander Demetrius Goltz
Porten åpnet kl 16. Det hadde dannet seg kø helt ned til Drammensveien, først og fremst fordi sikkerheten var streng. Vekterne skannet de digitale adgangskortene til de forventningsfulle gjestene. Så å si alle hadde QR-koden på telefon, men noen få hadde printet den ut – de fleste av dem blant de mer eller mindre tilårskomne blant gjestene. Vesker ble kontrollert og navnelapper utdelt.
Med ryggen mot den røde husveggen står en flokk fotografer og TV-team fra NRK, TV2 og VG-TV. De tar vel imot de først ankomne forfatterne, TV-stjernene og programlederne, komikerne, politikerne, influenserne og andre kjendiser, som alle er på vei bort til forlagssjef Mads Nygaard for å bli ønsket velkommen.
Mens fotolinsene klikker og kamera går, ber det tilstedeværende journalistkorpset om kommentarer fra alle de kjenner igjen, og nyhetsmediene får flotte bilder og/eller velvillige svar fra Jo Nesbø, Per Petterson, Jostein Gaarder, Dag Solstad, Unni Lindell, Linn og Liv Ullmann, Vegard Harm og Morten Hegseth, brødrene Ylvisaker, Ronny Brede Aase, Tuva Fellman («Naked Attraction»), Hasse Hope, Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne, Danby Choi, Martine Aurdal, Ole Torp, Ingerid Stenvold, Christine Dancke, Nathan «Nate» Kahungu, Noman Mubashir, Hans Olav Brenner, Pernille Rygg, Christine Koht, Anne Lindmo, Fredrik Skavlan, Harald Eia, Else Koss Furuseth, Robert Stoltenberg, Thomas Giertsen, Bertine Zetlitz, Sondre Lerche, Julianne Nygård («Pilotfrue»), Ketil Bjørnstad, Tore Sagen, Henrik Mestad, Dennis Storhøi, Anders Danielsen Lie, Agnete Haaland, Erik Poppe, Vibeke Løkkeberg, Brita Møystad Engseth, Ellen Aabol (influenser), Wanda Mashadi og Vita Mashadi, Erlend Elias (TV-personlighet), Abid Raja (V), Masud Gharahkhani (stortingspresident), Bård Vegard Solhjell (SV), Lubna Jaffery (A), Fabian Stang (H), Mathilde Storm/Sjur Vatne Brean («Rådebank»), Eva B. Ragde (krimtekniker), Trude Teige, Sandeep Singh, Anne Cecilie Remen («På direkten»), Susanne Aabel («Bloggerne») og mange flere.
Mens noen vinker til kjente i køen utenfor gjerdet eller blir vinket til, fortsetter gjestene deretter over den røde løperen og videre nedover gangveien, skrår til høyre og bort til alkoholserveringen under de høstlige trærne der hagen vender ut mot Hafrsfjordgate. Her får de allerede muntre og blide gjestene servert øl tappet fra tønne og vin servert i glass fra flaske.
Noen blir stående og mingle, mens andre tar turen ned på den åpne plenen i hagen, festens midtpunkt, for å snakke med kjente, for å se eller for å bli sett. Det klemmes og skåles.
Når klokken blir fem, beveger gjestene seg mot matbordene og grillen i det sørøstre hjørnet av hagen som vender ut mot Drammensveien og Nobels gate. Det danner seg raskt kø, mens mange som har vært på Aschehougs hagefest før, koster rutinert på seg å vente til køen blir kortere.
I år grilles det både lam og storfekjøtt, men mange foretrekker pølsene, de krydrede kjøttbollene eller italiensk skinke, siden alt sådant er enklere å spise på en hagefest. Vegetarianerne og veganerne legger selvsagt en porsjon fra et rikelig utvalg av salater på de resirkulerbare tallerkenene. Før var Aschehougs hagefest kjent for bugnende fat med jordbær oppstilt på et langbord på plenen, men jordbærprisen har som kjent steget i takt med Statens Petroleumsfonds saldo, så derfor blir det ingen jordbærfråtsing i år. Til trøst vanker det søtsaker nede ved Nobels gate, på motsatt side av alkoholserveringen. Der får man også kaffe, som gjestene selv må tappe i bærekraftige pappkrus.
Oppe på terrassen gjøres det klart til å dele ut årets Aschehougpris. Det summer i hagen idet gjestene gir seg i kast med å gjette seg til hvem årets heldige forfatter er. Kritikerlagets leder gjør seg klar til å kunngjøre navnet.
Men nå skjer det noe oppe ved inngangen, der det ikke lenger er særlig kø.
Vekterne har begynt å legge merke til at det ankommer forholdsvis mange som ser ut som om de ikke hører hjemme på festen. Innsiget av personer som ikke akkurat er like moteriktig kledd som de andre gjestene vekker mistenksomhet. De mistenkelige personene ankommer alene, to og to, eller i små grupper. Én av dem mangler en tann på hver side i overkjeven, og enkelte ser ikke ut til å ha vært hos frisøren på aldri så lenge. Flere av dem kjenner tydeligvis hverandre, det nikkes og hilses. Men samtlige har invitasjoner med QR-koden, så under tvil ser vekterne seg nødt til å slippe dem inn.
«Må være forfattere, dette,» hvisker en av vekterne til en kollega, som samtykker: «Ja. Prøver å se ut som om de kjøper klærne sine på loppis.» «Mhm. Gjelder å stusse skjegget minst mulig. Image, ikke sant? Liker å se ut som om de holder på å sulte i hjel.» «Må være minst tjue av dem nå. Kommer selvsagt over en time for seint.» «Se, der kommer det fem til.» «Du, jeg hører med festkomiteen, bare sånn for sikkerhets skyld.»
En liten klynge av antatte forfattere samler seg ved alkoholserveringen, der det også er mindre kø, siden vinneren av Aschehougprisen holder takketale.
Tre rutinerte forlagsmedarbeidere som står under trærne et stykke bortenfor alkoholserveringen har også lagt merke til innsiget av personer som ser ut til å foretrekke ti år gammel mote eller enda eldre.
«Er det gate-kræsjing på gang?»
«Ser ut som om alle har samme frisør som Solstad, he-he.»
«Der kommer det enda flere.»
«Kan jo være forfattere, da?»
«Lyrikere, kanskje? De selger jo null.»
«Han der er i farta, gitt. Tydeligvis sulten. Redd for at det skal bli tomt på grillen, he-he.»
«Dårlig stil å brøyte seg fram under talen.»
«Skal vi varsle forlaget? Kanskje de har sneket seg inn?»
«Nei … Vekterne sjekker jo alle nøye?»
«Kanskje greit å varsle fra likevel?»
«Altså … Jeg går bort og hører med han karen der. Først, altså … Så vi ikke driter oss ut. Tenk om det skal lanseres en bok om … Ja, vanskeligstilte? Narkiser og sånn?»
«Ser mer ut som alkiser, disse her.»
«I hvert fall han fyren der borte. Nikotinspor i skjegget.»
«Hm … Tror kanskje du har rett. En bok, ja …? Klart det. Om fattigdom eller noe sånt … Sånne greier.»
«Brennaktuelt tema. Visst.»
«Tja, det var vel et heitere tema for tre, fire … fem år siden?»
«Lenger siden enn dét. 2017 eller noe. Vi utga i hvert fall én bok. Solgte ingenting. Liten interesse.»
«Nei, var ikke det i 2014, 2015, da?»
«Husker ikke.»
Den mest erfarne forlagsmedarbeideren av de tre går bort til en mann i 60-årene, som holder et hvitvinsglass i hånda. – Ser ut som om klærne er kjøpt på loppemarked, tenker forlagsmedarbeideren før han nikker vennlig til mannen.
«Fin fest. Alltid stas. Her, altså, mener jeg.»
«Aldri vært her før, jeg. God vin, da gitt? Drikker ellers mest øl, jeg.»
«Du er forfatter? Eller jobber du i bokbransjen?»
«Jeg, nei? Nei, du. Jeg er uføretrygda. Har vært det i over tjue år! Foten, skjønner du. Ødelagt. Blei knust.»
«Jaså? Uføretrygdet …? Nettopp, nettopp … Er du her i forbindelse med lansering av en bok … Om uføretrygdede?»
«Nei, vi bare fikk invitasjoner, vi. Snilt gjort, må jeg si. Å tenke på sånne som oss. Maten er vel god også?»
«Jeg har ikke vært nede ved grillen ennå, men … Hvem fikk dere invitasjoner av …?»
«Å, det bare lå en bunke på røykerommet.»
«Røykerommet …?»
«Ja, på Fattighuset. Pleier å sitte mye der, jeg. Mange trivelige folk. Vi er liksom et slags miljø der nede, ser du.»
«Akkurat, akkurat …»
Borte ved porten har også vekterne erfart at de ikke så veldig velkledte stammer fra Fattighuset og har derfor informert festkomiteen.
«Fattighuset? Sa du Fattighuset? Altså, Fattighuset?! Jammen … I all verden …? Altså, dét har ikke jeg hørt noe om … Ingenting. Man … Altså … Har de invitasjoner, da? Med koden …? QR-koden, ja … Akkurat … Skjønner … Hvor mange er det av dem? Så mange? Jøss! Men … Men har de invitasjon, så må de jo få slippe inn? Sikkert bare noen som har glemt å informere oss … Vi har jo så mange … Altså … Du jeg skal sjekke, så kommer jeg tilbake til deg … OK?»
Festkomitteens leder får telefon fra forlagsmedarbeideren. «Ja, jeg vet … Vi vet det. Ja, vi er klar over det. Fattighuset, ja. Det er … Du, altså, jeg må legge på .. Takk for at du sa i fra. Veldig fint … Ja … Ja, det skjønner jeg. Men, jeg må ringe … Vi snakkes.»
Selv om noen av de fattige forblir borte ved alkoholserveringen for gjentatt påfyll av vin og øl, har de fleste fra Fattighuset trukket ned til grillen, der det derfor har dannet seg kø. Stemningen er munter. Det skåles og spises. Pølsene ser ut til å være mer populære enn salatene, men det er snart tomt for grillkjøtt.
Nå har festkomitten holdt et kjapt møte og ringer vekterne tilbake.
«Hallo? Porten? Er du der …? Ja, fint, veldig fint … Flott … Godt å høre. Da har vi kommet fram til … hvordan vi skal løse dette. Altså, vi er ikke helt klar over hva dette er … Vi er faktisk ikke sikre på om det har noe med en av bøkene våre å gjøre. Katalogen vår er jo ganske … Altså … Det kan rett og slett være at det bare er en av redaktørene våre som har … Vi prøver å finne ut av det … Ja … Visst, visst … Ja, bare la dem få bli. Tror ikke vi skal risikere å bli møtt av overskrifter i VG og Dagbladet «Aschehoug kastet ut fattigfolket», hvis du skjønner hva jeg mener? Særlig ikke hvis det har noe med en av høstlanseringene våre å gjøre. Nei … Nei, akkurat … Nei, det har du helt rett i. Jeg ser den, jeg ser den. Men det er jo ikke så mange av dem, så de blir vel uansett borte i mengd… Tjue? Men … Altså … Men herregud, da! I all verden …! Ja, ja, de gjør jo ingen skade … ser det ut til. Ikke hittil, i hvert fall … Men hold samme regler for dem som for andre gjester ved tegn til … bråk … Eller at noen blir … overstadig beruset, altså …. fulle … OK? Fint, fint … OK, da sier vi det, den er grei.»
Men nå blir vekterne på nytt i villrede. Plutselig har det dukket opp et følge på ti, femten personer, de aller fleste av dem kvinner i alle aldre. Samtlige er iført skaut og de lange, fargerike skjørtene som karakteriserer så mange av Oslos tilreisende tiggere. Vekterne stanser dem, nokså bryskt, hvorpå kvinnene protesterer heftig. Flere av dem trekker fram utskrifter med QR-koden på. Det biter imidlertid ikke på vekterne, som fortsetter å nekte dem adgang.
Men nå reagerer opptil flere av de sent ankomne gjestene ved inngangen. En kvinne iført en pen blomstret kjole som ser ut som om den er nyinnkjøpt for anledningen, griper inn og henvender seg til den ene vekteren.
«Ser du ikke at de har invitasjoner, da?» Smilende henvender hun seg til en av de eldre kvinnene og ber om å få se på utskriften. «Ja, se her!» sier hun til vekteren, tydelig irritert. «Her står det «Lansering av boken Tiggere i Norge – en antologi» … Og det står … Altså, jeg vet ikke om jeg uttaler det riktig … «Te … mukhel … pe e kevnia … Manglinga ando Norvego – jekh … antologia» … Altså, dere må da slippe dem inn? Jeg mener … Ærlig talt!»
To andre gjester trer støttende til.
«Ja, slipp dem inn! Hva er dette for slags rasisme? Makan!»
«Altså … Dette går virkelig ikke an! Jeg ringer Mads med det samme,» sier den andre og trekker fram sin iPhone 15 Pro Max.
Vekterne ser usikkert på hverandre. Den eldste av dem snur ryggen til de tre norske kvinnene og sier lavt til kollegaen:
«De har vel fått invitasjonene på Fattighuset, de også?»
«Men det sto jo ingenting om en … tigger-bok på invitasjonene til de andre? De norske?»
«Jeg tenker vi får uansett slippe dem inn.»
«Mhm. Best, det.»
«Tror jeg ringer opp festkomiteen okke som. Så vi ikke får klager etterpå.»
«Eller kjeft.»
Det nyankomne følget deler seg så snart de kommmer inn i selve hagen. De to mennene blant dem og tre eldre kvinner går bort til alkoholserveringen mens noen drar fram begre fra 7-eleven og andre steder og begynner å tigge penger av hagefestens gjester. De resterende trekker opp magasinet Folk er folk, som de byr fram for salg.
Vekterne ved porten har fått kontakt med festkomiteen.
«Altså, det kom en flokk sigøynere …»
«Du, det heter ikke «sigøynere», det heter romfolk. «Sigøynere» er nedsettende, litt … smårasistisk. Ja. Visst, visst … Nei da … Du, alt i orden, alt i orden. Ikke alle som vet det. Nei da, nei da, det går bra. Men, du … Hvilken bok, sier du? Hva …? Tiggere i Norge? Akkurat … Akkurat, akkurat … Mhm. Ja, da er det vel greit, da? Ja … Men takk for at du sa i fra. OK.»
Hun snur seg mot de andre i festkomiteen.
«Det var vekterne. Herregud … Altså … Først Fattighuset, og nå er det kommet en gruppe romfolk …»
«Du, du må ikke si «romfolk». Det er feil.»
«Hva …? Men «sigøyner» er jo …»
«Det skrives romer. Uttales råmer. Én rom, flere romer.»
«Råm?»
«Ja. Jeg leste det på nrk.no.»
«Er du sikker?»
«Ja, NRK har en liste over problematisk ord. Altså, diskriminerende.»
«Herregud, altså … Jeg mener … Snakk om dårlig kommunikasjon! Har noen av dere hørt at vi gir ut en slik bok …? Tiggere i Norge? Vi må jo få vite om sånt på forhånd? Seriøst!»
«Høres ut som en fotobok.»
«Jeg får finne Mads. Har noen av dere sett hvor han er?»
Borte ved alkoholserveringen utbryter det tendenser til håndgemeng når en rom forsøker å sikre seg hele vinflasker, men serveringspersonalet er raskt ute med å insistere på at gjestene bare får vinen servert i glass. Det er slett ikke populært, og en kvinne som allerede har lagt beslag på to flasker italiensk rødvin protesterer heftig når en oppmerksom vekter prøver å ta flaskene fra henne. Også her tar flere av de feststemte gjestene kvinnen i forsvar, hvorpå vekteren slår ut med hendene og gir opp. Han snakker inn i mikrofonen sin og begynner deretter å gå mot inngangen i raskt tempo.
Men oppe ved porten har det igjen oppstått problemer. En godt over femti år gammel mann er nektet adgang. Han har langt, nokså uflidd hår og skjegg med gråstenk og en aldri så liten kulemage, og også han skiller seg ut på antrekket, selv om han har pyntet seg til fest med både hvit skjorte og et grønt slips som det står Costa del Sol 1985 på.
«Jeg har ikke drekki ei eneste dråpe, ikke faen! Lukt på pusten min! Kom igjen, bare lukt, lukt! Jeg er tørrlagt, for faen, jeg drekker ikke! Har ikke drekki på fem, nei seks år! Jeg var alkoholiker i tretti år, men nå er jeg nykter. Banna bein!»
«Altså … Vi kan ikke slippe deg inn når …»
«Hva faen i hælvete er dette for noe?! I SVARTE HÆLVETE HELLER! Jeg har invitasjon! Faens snutejævler! Forbanna fascister! Inviterer folk, og så får jeg faen ikke komme inn?!»
«Fikk du invitasjonen på Fattighuset?»
«Fattighuset? Hæ …? Fattighuset? Nei, for faen, jeg fikk den på NAV.»
«På NAV?»
«Ja, det sto en fyr utafor i går og delte ut invitasjoner.»
«Delte noen ut …?»
«I Hagegata! Foran inngangen på NAV! Jeg skulle i møte med Eva. Nemlig! Så kutt ut dette pisset, for svarte! Jeg skal faen meg inn! Jeg er klink edru og jeg er drit sulten, for faen! Har gleda meg i hele dag, for svarte faen i innerste hælvete!»
Nede på plenen går rom-kvinnene systematisk gjennom forsamlingen med sine tiggerbegre og et smilende «Hello!» til alle. Det er ikke så mange som ser seg i stand til å gi, siden nesten ingen har kontanter på seg. Men noen av de som har, gir en tohundrelapp og mottar anerkjennende blikk fra flere av de nærmeste.
«Skulle gjerne gitt litt, jeg også,» sier en influenser. «Men kontanter, altså … Sorry, funker ikke for meg.»
Det går imidlertid noe bedre med salget av Folk er folk.
«Dessverre,» sier en festdeltaker. «Sorry, no cash.»
«Vipps!» sier selgeren fornøyd og trekker fram mobilen. «You have Vipps?»
Dét har journalisten, og dermed er salget i boks.
Festkomiteen sliter med å få oversikt.
«Har du sett Mads?»
«Jeg lurer på om han ikke gikk inn i huset for en stund siden?»
«OK, takk. Det er opptatt på telefonen hans, skjønner du. Forresten, vet du om vi har noen som snakker rumensk her?»
«Rumensk? De snakker vel ikke rumensk, men … Hva heter det igjen …? Romani?»
«Altså, de kommer jo fra Romania, gjør de ikke det, da? De må da kunne litt rumensk, i hvert fall? Hør litt rundt, så er du grei? Men du, sorry, jeg må finne Mads.»
Tiggingen og tidsskriftsalget vekker oppsikt i hagen. De aller fleste rister på hodet til kvinnene og signaliserer at de enten ikke har kontanter eller ikke har interesse av Folk er folk. Noen ser irriterte ut, andre vender bare ryggen til, men opptil flere smiler vennlig til kvinnene med de solbrune ansiktene som kjennetegner mennesker som tilbringer store deler av året under åpen himmel, dag som natt. En NRK-ansatt forteller en vakker ung rom-kvinne at han har allerede kjøpt tidsskriftet og informerer kretsen rundt seg om at det inneholdt mye interessant lesestoff.
Nede ved søtsakebordet står to kulturjournalister med ryggen til plenen og forsyner seg. De har ikke oppdaget innrykket.
«Altså, du bare må dra til Kenya,» sier den ene entusiastisk. «Det var helt fantastisk, helt magisk!»
«Ja, jeg har hørt flere si det. Men var det dyrt?»
«Nei, ikke egentlig. Men det er dét vi har feriepenger til, ikke sant? Ære være Gro Harlem Brundtland. Det var jo hun som innførte det, men det vet du da, så klart. Førr ei dame! Et ikon!»
«Ja, jeg får snakke med Harald om det. Kanskje til neste år. Vi har jo bare vært på hytta de siste …»
«Hello!»
Oppe på plenen diskuteres det lavmælt. En influenser skal til å legge ut et bilde av romene på Instagram, men blir stanset av sin populære venninne, som har akkurat gått inn på topp 20 på den norske blogglisten:
«Du … Ikke spre sånt. Tenk på hvordan folk vil oppfatte det. Serr, ass’.»
Bak de to står et knippe forlagsfolk i sirkel.
«Altså, jeg er jo veldig for at de skal få lov til å tigge. Men jeg synes godt vi kunne blitt spart for tigging akkurat her.»
«Jeg pleier jo å gi til de som tigger, men … her, liksom …?»
«Enig. Jeg har skrevet flere kommentarer mot tiggerforbud på Facebook, men det blir kanskje litt påtrengende på en hagefest.»
«Mhm. Ja, det er tross alt et lukket selskap. Og privat eiendom. Det blir noe annet med offentlig sted. I gatene synes jeg det er greit.»
«Ja, det er rasisme å nekte dem å tigge. Hjerterått. De er jo fattige.»
«Nemlig. De har ikke akkurat sekken full av oljepenger, de, liksom.»
«Vi har råd til det, det har vi. Det er snakk om empati, ikke sant?»
«Ja, empati. Helt enig. Empati … Bare så viktig.»
«Men jeg synes de viser litt lite respekt ved å gå inn i folks hager. Dét må det være lov å mene. Det mener jeg. Virkelig. Litt takknemlighet skader ikke så lenge Norge tar imot dem med åpne armer.»
«Ikke FrP. Rasismen florerer.»
«Norge er best på fattigdom. Det sier FN.»
«De har vel sikkert bare sneket seg inn? Én av dem har sett oss her inne … Masse folk, ikke sant? Ja, så da bare benytter de sjansen, klart det, siden vi er så mange.»
«Mhm.»
«Ser ut som om de har tilkalt alle tiggerne i byen …»
«Nå må du gi deg, ærlig talt! Tenk å si sånn?»
«Jeg pleier å gi, og jeg har kjøpt bladet, men …»
«Har uansett ikke cash på meg, så …»
«Synes det er fint, jeg. Dette klientellet her har bare godt av å bli minnet på at ikke alle tjener seks, sju hundre tusen. Eller en mill.»
«Å, så typisk deg! Forfattere, altså … Skal alltid skille dere ut. Tegneserie-sosialister!»
«Er da ikke vår feil at lønns- og kostnadsnivået er som det er? Vi jobber jo for lønna vår. Bokbransjen er beinhard – beinhardt arbeidspress.»
Vekteren som har stått nede ved grillen, har fått beskjed om å komme opp til porten. På veien opp observerer han at her og der står det en del gjester én og én, liksom litt for seg selv, tilbaketrukkent, borte fra mengden. Opptil flere av dem er åpenbart ikke etnisk norske. Alle ser litt usikre ut, som om de ikke helt vet hvordan de skal oppføre seg. Noen av dem har vært nede ved grillen og fått seg mat, men de fleste av dem fortærer pølsene sine alene. Det ser ikke ut til at de kjenner noen av de andre festdeltakerne.
Oppe ved alkoholserveringen innleder en forfatter en samtale med en mann med afrikansk utseende ved å foreslå en skål.
«Så du foretrekker rødvin, du også?»
«Sorry. I don’t speak Norwegian. But I am learning!»
«Oh. You are maybe African … Your … dialect, you know?»
«Yes. I’m from Rwanda.»
«Oh, Rwanda? I see. Terrible war, horrible …»
«Yes. Very, very bad. My whole family was killed.»
«Oh. I see. Sorry to hear that. Very sorry. Must have been terrible.»
«Norway is beautiful country. So many nice people. Very nice.»
«Mhm …»
«NAV. Very good system. Very, very good.»
Men nå snur begge seg mot plenen. Et rasende rop lyder nede fra matserveringen.
«ER DET IKKE MER MAT IGJEN?! HVA FAEN GJØR JEG HER DA?! JEG VIL FAEN MEG IKKE HA NOEN FORBANNA SALAT, FOR HÆLVETE! TRUR DU JEG ER EN FORBANNA KANIN?!»
De to ser på hverandre. Forfatteren himler med øynene. Mannen fra Rwanda ser uforstående ut.
Ganske riktig. Det er tomt for varm mat. Ikke minst slo pølsene veldig godt an blant romene. Noen av kvinnene passet dessuten på å ta med seg litt niste i de store veskene sine, og søtsakene borte på dessertbordet har også fått ben å gå på.
I flokk og følge beveger romene seg nå mot inngangen.
To politikere og én rådgiver ser megetsigende på hverandre.
«Kanskje like greit å ta kvelden?»
«Ja, her lukter det en viss mulighet for skandale.»
«Vi får være glade for at fotografene er dratt.»
«Ser heldigvis ikke ut til at så mange tar bilder med mobilen heller.»
«Tostrupkjelleren, anyone?»
«God idé.»
«Jeg fikser taxi,» sier rådgiveren og tar fram mobilen.
Nå kommer mannen fra Hagegata NAV trampende oppover plenen. Han er ikke blid. Gjestene viker til side. Mannen spytter flere ganger rundt seg der han går.
«JÆVLA DRITTFEST! FØRST SÅ BLIR JEG NEKTA AV FUCKINGS NAZIPAKK MED JÆVLA ØREPROPPER! OG SÅ ER DET FAEN MEG IKKE MER MAT IGJEN! HVA I HÆLVETE ER DETTE FOR SLAGS FEST?! FEST MEG I RÆVA!»
Idet han er på høyde med villaen, snur han seg og roper:
«FORBANNA DRITTFOLK! DERE KAN STIKKE DEN FORBANNA FESTEN DERES OPP DER SOLA ALDRI SKINNER! TAKK FOR MEG OG DRA TIL FUCKINGS HÆLVETE! FUCK OFF, FUCK OFF I MÅNESKINN! DRA HJEM TIL HOLMENKOLLÅSEN, HELE FORPULTE GJENGEN!»
Deretter toger han videre mot porten.
Forlagsmedarbeideren som hadde avdekket at den uføretrygdede mannen har fått invitasjonen sin på røykerommet på Fattighuset, rister oppgitt på hodet, henvendt til sine to kolleger:
«Vel, kanskje vi bare skal dra ned på Lorry, først som sist. Tror ikke vi kan regne med noe nachspiel i kveld, gitt.»
«Nei, du sier noe,» sier den ene kollegaen.
«Tror kanskje det begynner å regne snart også.»
«Hva rakkeren var det egentlig som skjedde her i kveld?» spør den andre.
«Godt spørsmål, du. Godt spørsmål.»
Les også Morten Jørgensens artikkel «DET FINNES ET LIV ETTER
FØDSELEN» om Solvognen og situasjonisme.
