Halve livet bak baren
Da barsjef på Cacadou, Henrik Manfredo, ble koronapermittert, satte han seg ned og skrev boka «Halve livet bak baren» der han deler erfaringer, anekdoter og synspunkter fra sitt mangeårige virke som bartender, dørvakt og karaokevert. Torggata Blad tok en telefon.
Tekst Stein Holte Foto Nora Brandal
SH: Henrik Manfredo. Gratulerer med ny bok.
HM: Takk!
SH: Og hva har du å si om boka?
Manfredo viser til en leseranmeldelse fra Goodreads der det står:
«Denne boken er på overflaten en samling ganske underholdene anekdoter om Oslos utelivsbransje de siste tiårene, som det både kan og bør sies mye om, men først og fremst et kjærlighetsbrev til rollen som bartender.»
SH: Akkurat nå er det sånn litt ulykkelig kjærlighet, hva?
HM: Ja, men det er mer sånn at kjæresten er på ferie, og for min del er det sånn at når vi åpner, er alt bra igjen. Jeg vet at jeg har en jobb å komme tilbake til.
SH: Så det går bra med Cacadou?
HM: Jeg er ikke redd for å miste jobben. Jeg snakket nylig med sjefen min og han sa: Det går bra. Vi klarer oss.
SH: Hvordan har en fattig permittert bartender klart å finansiere en bok?
HM: Da jeg begynte å se på priser og sånn, sto det klart for meg at for å klare å gjennomføre dette måtte jeg basere meg på crowdfunding og forhåndssalg. Da fant jeg ut at Spleis hadde en grei løsning, hvor man kan forhåndsselge. I motsetning til en del andre crowdfundingssteder hvor det bare er «få penga dine». Det er ikke jeg interessert i. Jeg ville gi folk et produkt. Da jeg var kommet så langt at jeg visste at det ville bli bok, kunne jeg begynne å forhåndsselge. Jeg starta spleisen når førsteutkastet var sendt av gårde.
SH: Hvordan har salget gått?
HM: Forhåndssalget gikk over all forventning. Det gikk så bra at jeg bestemte meg for å gi bort 10 prosent av overskuddet til to organisasjoner jeg mener fortjener det. Jeg syntes det var litt flaut å ha fått alle de pengene.
SH: Litt som å gi en tiende av din rikdom til de trengende?
HM: Ja. Jeg har også bestemt meg for at 10 kr av hver solgte bok skal gå til hver av disse organisasjonene. Hvis salget går så bra at det blir et nytt opplag, skal muligens pengene gå til to andre organisasjoner. Jeg kommer i hvert fall alltid til å gi 20 kroner av hver solgte bok til noen.
SH: Jeg ser i boka at det er to kundegrupper du foretrekker. Den ene er folk fra det hemmelige søskenskapet som utgjøres av dere bartendere og andre folk som jobber i utelivsbransjen.
HM: De er, som du har lest, særdeles viktige, spesielt på møkkakvelder kan de redde kvelden.
SH: Og så er det stamgjester.
HM: Ja. Jeg liker de aller fleste gjester, men stamgjestene vet jeg alltid hvor jeg har. Jeg trenger sjelden å være redd for at de trår over en eller annen linje, for de vet hvor de har meg også.
SH: Men fulle julebordsgjester og folk som plusser litt på, på en søndag eller mandag etter en hard helg, er du ikke så begeistra for.
HM: Nei, kolafolk har vi også i helga, men da går de litt mer under radaren, men folk på jobb merker det. Det er to typer speed- og kokainbrukere. De som kan bruke det, og de som ikke kan bruke det. Sånn er det jo for så vidt med alle rusmidler, også alkohol. Og de som kan bruke det merker vi ikke så mye til. De som ikke kan, er alltid et helvete. Det er med uerfarne kolagjester som med julebordsgjester. «Fy faen nå følte jeg meg bra ass.» De og julebordsgjestene funker på akkurat samme måte. Det er jo også i julebordsesongen det er mest bråk.
– Jeg vil ha en Gin Tonic med den blå flaska (Bombay Sapphire), og med vodka i stedet for gin.
Utsagn fra bargjest som gjengis i boka
SH: Hvordan går dagene nå, når du ikke har en jobb å gå til?
HM: Den siste måneden jeg gikk og venta på at boka skulle komme fra trykkeriet, var jeg veldig glad for at jeg hadde skrevet bok, for det holdt meg i gang i tre måneder. Men dagen før boka kom, var jeg så langt nede, for da hadde jeg bare hatt kontakt med én person den siste måneden
SH: Åh, faen!
HM: Det er venninna mi. Jeg er hennes ene go to, og hun er min ene go to. Hun har vært der hele tida. Men så kom boka og jeg kasta meg over mailen og skrev at dere som har lyst til å hente den, kan komme og hente den. Og folk kom jo på døra og henta den, og jeg var ute og leverte på døra søndagen etter. Selv om Jeg snakka med folk like lenge som det tar å bestille en øl i baren, så var det en sånn vitamininnsprøyting at jeg følte meg nesten rusa. Jeg fant ut at folk er min kokain. Jeg trenger ikke noe kokain. Jeg trenger bare folk rundt meg. Jeg liker miljøene jeg kontrollerer. Jeg liker ikke folk jeg ikke kontrollerer. Det er kanskje derfor jeg er bartender.
SH: Du er perfekt til den jobben der, ja. Jeg var i Oslo den dagen pubene åpna. Jeg var på en del puber, og du var den mest samvittighetsfulle bartenderen jeg møtte
HM: Takk for den. Det var jo nytt for veldig mange. Alle stedene i Oslo fikk besøk av kontrollen første uka. Vi også. Jeg tror vi fikk besøk tre ganger i løpet av tre uker og vi fikk jo beskjed om alt var i orden. Jeg opplevde skjenkekontrollen som mye mer veiledende enn jeg var vant til.
– Hvorfor kastet du ut kameraten min?
Replikkveksling som gjengis i boka
– Fordi han sto oppå bordet.
– Men det var ikke med vilje…
SH: Hva synes du om at stedene har vært stengt så lenge? Særlig barer. Når dere har gjort så mange tiltak?
HM: Jeg er litt delt. Jeg er enig med byrådet om at det er bedre å holde stengt lenge, enn at stedene åpner, for så å måtte stenge fordi det plutselig blir en oppblomstring. Og så er det dette med vaksinering. Jo lengre vaksineringen kommer, jo lettere blir det å åpne opp. Heller åpne opp i midten av juni enn å åpne nå for så å måtte stenge i juli. Men kompensasjonen holder jo ikke. Første gangen vi stengte måtte vi helle ut 1400 liter øl som sto og surna i tanken. Andre gangen var vi smartere. Da tok vi heller sjansen på å gå tomme og måtte bestille noen fat på nytt. Når vi måtte stenge sist var det bare et par liter på tanken, for da skulle vi ha levering dagen etter – som vi selvfølgelig avlyste. Men de fjortenhundre literne var jo mye penger. Og vi tapte mye penger.
SH: Så det er overhodet ikke noe kompensasjon for det?
HM: Nei, jeg tror kompensasjonen dekker 80 prosent av husleia. Også dukka Oslo Kommune opp med en ekstra kompensasjon. Jeg husker ikke om det var før eller etter jul. Tida er litt vanskelig å ha oversikt over for tida.
SH: Kjenner til det fenomenet der, ja.
HM: Og så er det ikke jeg som styrer økonomien. Min jobb er å være bindeleddet mellom de andre ansatte og ledelsen.
Jeg spør ham om hvordan det går med de andre ansatte, og jeg kan videreformidle at det går bra med dem. Biter tenna sammen og holder ut som de fleste av oss andre.
SH: Og til slutt: Hvordan ser du på framtida? Tror du at livet kommer tilbake til sånn det var før?
HM: Ja, det gjør jeg. Det kan ta tid. Spanskesyken varte vel i tre år. Den tida der var det ikke medisiner eller vaksiner. Vi sliter med mutasjoner og sånt noe, men på et visst tidspunkt vil viruset enten forsvinne, eller mutere til en mer smittsom men adskillig mindre farlig variant. Men folk kommer kanskje til å ha en mer asiatisk tilnærming til munnbind når de selv er sjuke, og det ser jeg ikke på som noe negativt. At folk beskytter andre når de er sjuke sjøl, ser jeg bare som positivt. Jeg tror at når neste sommer (2022) kommer, vil det være festivaler og normal aktivitet i store deler av verden. En del land vil nok ha krav til at du er vaksinert, men sånn er det jo med andre sykdommer i dag også. Og hvis du fremdeles da nekter å vaksinere deg, så la være å reise.
Og med disse, for antivaksere, nedslående, men for oss andre, oppløftende ordene avslutter vi intervjuet.
