Handlekraft mot en fascistisk normal

Tekst Jonas Bals Illustrasjon Redaksjonen

Historiker og LO-rådgiver Jonas Bals har nylig gitt ut tredje bind i sin trilogi om fascisme. Her presenterer han et bearbeidet utdrag fra boka.

I boka Ingenting blir som før (2025) skriver AUF-leder Gaute Børstad Skjervø, som selv overlevde terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011, at det for de aller fleste har vært utenkelig at ideene som førte til andre verdenskrig, skal kunne komme tilbake:
Jeg trodde også at det var sånn, helt til fascismen drepte vennene mine. De som gikk i rosetogene som fulgte etter 22. juli, kunne neppe forestille seg at så mange av ideene som førte til at barn og unge ble drept på Utøya, skulle bli popularisert i vår levetid.

Skjervø skriver at de færreste den gang trodde at ideene i Anders Behring Breiviks terrormanifest noen år seinere skulle bli en del av den normale politiske diskusjonen i de fleste europeiske land og bli delt av en rekke sentrale politiske ledere – noen av dem med regjeringsmakt. «Men sannheten er at idéer som minner sterkt om Breiviks verdenssyn har spredt seg som ild i tørr lyng gjennom den vestlige verden siden 2011», skriver han. «Dagens fascister har blitt flere, mer høylytte og fått mer selvtillit.» Konspirasjonsteoriene som inspirerte Breivik, er i dag mer populære enn noensinne og motiverer flere av mennene som er i besittelse av verdens mektigste rom – Det ovale kontor i Det hvite hus i USA.

En av fascismens mange dobbeltheter eller paradokser er at den på én og samme tid trenger å framstå som en normaltilstand, samtidig som den må skape unntakstilstander for å rettferdiggjøre maktbruken og maktkonsentrasjonen. Sommeren 2025 kunne man lese reportasjer fra den store sommerfestivalen i Moskva. «Hele byen ser ut som et blomsterbed», fortalte journalisten Tatjana Malkina til tidsskriftet The Economist. Mens presidenten i talene sine snakket om Russland som et beleiret fort og om nødvendigheten av å ofre liv i den eksistensielle kampen mot et dekadent Vesten, var hovedstadens sentrum preget av blomsterdekorasjoner, iskremboder og gratis utendørskurs der man kunne lære seg å male, lage mat eller spille tennis. Langs bulevardene rundt Kreml kunne man se operetter, kunstutstillinger og sirkus. Parallelt med alt dette ble både represjonen og den ideologiske indoktrineringen ytterligere intensivert. Krigen mot Ukraina krever ideologi, men også distraksjon. Konsum, undertrykkelse og krig utelukker ikke hverandre, men inngår i en helhet.

Antifascisme handler om å insistere på at ingenting av dette er normalt, selv om det er blitt en del av den nye normalen. Det handler om å insistere på vår felles menneskelighet og bekjempe påstandene om at noen er mindre verdt enn andre, eller at vi skal lære oss å leve som om de er det. Og så handler det om å gjøre noe, sette seg i bevegelse.
I boka Sammen bekjemper vi fascismen forsøker jeg å oppsummere noen lærdommer dagens antifascister har gjort seg, og kombinere dem med den innsikten vi må til historiebøkene for å finne. Å finne ut av hva vi må gjøre, er nemlig en kollektiv øvelse. I motsetning til fascister opererer ikke antifascister med et førerprinsipp; vi finner ut av ting sammen, og vi lærer av hverandre. Det finnes heller ikke én løsning eller strategi, det som må til, er et mangfold av motstand – langt utover de fem strategiene jeg foreslår i boka.

De fleste fascister kommer i dag i dress og slips, eller ser ut som de kommer rett fra bedehuset – noe en hel del faktisk også gjør.

Under arbeidet med Sammen bekjemper vi fascismen har jeg bedt mange mennesker komme med sine egne tanker om hvordan man kan gå fra å være ikke-fascist til å bli antifascist – en som aktivt handler i møte med rasisme, fordommer og falske nyheter, også når det er ubehagelig og koster noe. Noen av dem jeg har spurt, har et helt liv med erfaring bak seg, andre har akkurat blitt aktive. Det de har til felles, er at de på ulike måter har satt seg i bevegelse: søkt kunnskap, tatt til motmæle, satt i gang noe.

Veiene de peker ut av passiviteten, er svært ulike. Det er også vi mennesker. Jeg håper at boka mi kan bidra til å vise at det finnes mange måter å være antifascist på, og inspirere folk til å sette i gang med å prøve. Den eneste måten fascistene kan seire på, er nemlig om vi forblir passive og likegyldige. For dette er deres aller viktigste våpen: avmakt, frykt, passivitet og mismot. Ved å skremme oss vil de at vi skal velge flight framfor fight.

I kampen mot fascismen har vi alle et ansvar for å handle. Handling krever både engasjement og empati. Ytre høyre-apostler som Elon Musk vil ha oss til å tro at empati gjør oss svake, og at det å være årvåken for andres erfaringer og opplevelser er et onde. Men slik er det ikke. Alternativet til årvåkenhet er å være sløv og selvopptatt, og dermed gi forbryterne fri bane. I tider som denne, der fascismen vokser, risikerer man som ikke-fascist å bli en medhjelper og en tilrettelegger. Som filosofen Hannah Arendt en gang påpekte, har de fleste mennesker som medvirker til onde handlinger, aldri selv tatt noe aktivt valg om å være gode eller onde – de har bare blitt med på ferden.

Ingen av dem som de ti siste årene har advart mot fascismen, har hevdet at den vil komme tilbake ikledd uniform og marsjerende under hakekors. Den formen for fascisme er forbeholdt fascismefetisjistene, som tiltrekkes mer av formen enn av innholdet. De fleste fascister kommer i dag i dress og slips, eller ser ut som de kommer rett fra bedehuset – noe en hel del faktisk også gjør. De færreste av dem stormer parlamentene, selv om det også forekommer, i stedet sørger de for å bli valgt inn på lovlig vis. De bruker demokratiske metoder for å ødelegge demokratiet.

De bruker demokratiske metoder for å ødelegge demokratiet.

Fascistenes ytre kjennetegn vil fortsette å variere, og hatet vil stadig bli tappet på nye flasker. Den kommer i både russiske, israelske og europeiske varianter, men kan også være ikledd hindunasjonalismens og den amerikanske kristenkonservatismens gevanter. Det vi med stor sikkerhet kan forutsi, er at de ideologisk motiverte bakmennene i økende grad vil bestemme både tempo og retning for resten av den antidemokratiske eller demokratiskeptiske høyresiden. Vi må også regne med at de vil forsøke å oppnå samme effekt som den klassiske fascismen gjorde med så stort hell. De vil forsøke å paralysere de demokratiske motkreftene, demoralisere motstandere gjennom voldsbruk og frata staten sitt voldsmonopol for selv å utøve vold og straff, med private tropper eller militariserte ordensstyrker. Og de vil sørge for å ha et omland rundt seg som gir det hele et skinn av legalitet og normalitet, som bruker demokratiets vokabular og som høylytt vil hevde at de kjemper for ytringsfriheten mens de avskaffer den.

Sammen bekjemper vi fascismen er ment som et innspill til det jeg håper blir en diskusjon om hva vi kan og bør gjøre, og til å prøve og feile sammen. Oppsummert helt kort ser mitt førsteutkast sånn ut:

1. Lær deg hva fascisme var og er. Men husk også historien til alle dem som kjempet imot den! Antifascismen bærer i seg en rik arv bestående av sanger, dikt, bøker, slagord og symboler. De kan modifiseres og moderniseres, samtidig som de gir oss en forankring i erfaringer og innsikter vi må bygge videre på. Les, studer, diskuter. Og husk at du selv også mest trolig har ting å lære bort.

2. Engasjer deg og bygg allianser. Organiser deg i det små, men også i det store. Meld deg inn i en fagforening, Folkehjelpa og gjerne et parti, men ikke tro at jobben er gjort med det. Finn folk du kan gjøre ting sammen med, lokalt, på arbeidsplassen eller i subkulturen/menigheten/velforeningen/gaming-gjengen din. Organisering i det små legger også fundamentet for å kunne bygge en bred, demokratisk bevegelse når det trengs. Å jobbe lokalt og selvstyrt, i små grupper med folk du vet du kan stole på og liker, gjør også det krevende alliansearbeidet enklere å holde ut med.

3. Kjemp mot normaliseringen, og for språket og sannheten. Finn løsninger på de problemene fascistene hevder å ha svaret på, for om reelle problemer ikke tas tak i, blir de brukt av fascistene. Men ikke kjøp fortellingene deres om «oss mot dem». Husk at rasisme, sexisme og all annen frykt er redskaper for å splitte og herske. Forsøk å forene, vær åpen, raus og inkluderende. Avslør bløff og bullshit, og tro aldri at du kan vinne over dem ved å kopiere metodene deres. Hold fast ved sannhet og redelighet.

4. Ikke vær redd, vær forberedt. Redsel er lammende. Noen ganger er det beste å komme i gang med å gjøre noe: bli flyktningevenn, organiser en lesesirkel, strikk votter. Å bidra ansporer deg ofte til å gjøre mer, og lærer deg hvordan du kan gjøre det bedre. På veien lærer du gjerne litt om hvem du kan stole på, og hvem du vil ha med deg i kampen. Det kan komme godt med seinere. Og lær deg aller helst litt grunnleggende selvforsvar. Eller som en amerikansk kroppsbygger og antifascist formulerte det på Instagram: Read books. Lift weights. Fight fascism.

5. Vær sint – og ha det gøy. Det er bra å være sint på urettferdighet, ondskap og korrupsjon. Spør du meg, burde mange være mye sintere enn de er. Ikke la ytre høyre være alene om å være sinte, men husk at sinnet bare er begynnelsen. Det skal ikke dyrkes, men kanaliseres inn i konstruktive og vakre prosjekter. Prøv å finne årsaker til å glede seg og ha det gøy, og bruk satire og humor til å punktere fascistiske selvbilder. Prøv å se for deg den verdenen du vil leve i, og gjør mest mulig av den til virkelighet her og nå.