Håndverkerens dannelsesreise
Thorstensen er skolert, belest og ytterst godt informert om de store utviklingslinjene i samfunnet. Han har en helhetsoversikt, forståelse og psykologisk innsikt som dessverre er fraværende hos både politikere og byråkrater, mener vår anmelder.
Tekst Gunhild Hofstad
Tømrermester Ole Thorstensens første bok En snekkers dagbok kom i 2015. Jeg har dessverre ikke fått lest den ennå, men nå har jeg lest hans siste bok Bare en jobb, som utkom på Pelikanen forlag på forsommeren 2022. I denne boken foretar han en dannelsesreise til Polen, en pilegrimsferd til sine arbeidskompanjongers fedreland, for å forstå deres arbeidskultur og utferdstrang bedre, og med ambisjoner om å lære litt polsk attåt. Boken byr på 252 sider med lettlest språk, delt inn i 57 kapitler av varierende lengde. Den første fjerdedelen av boken bruker Thorstensen på å lete etter jobben, og i de ti siste kapitlene er han tilbake i Norge.
Hans to måneder lange Polen-opphold begynner og avsluttes med Warszawa som ramme, men mesteparten av tiden befinner han seg i Kraków og omland. Egentlig hadde han ordnet seg en jobb da han ferierte der året før, men denne jobben glipper, og han må derfor finne en ny. Det gjør han på like manuelt vis som selve snekkerarbeidet, nærmere bestemt spør han folk direkte. Enten på gaten eller på puber over en øl. Det blir derfor mye alkohol på begynnelsen av oppholdet hans. Polakkene har litt problemer med å forstå ærendet hans, og henviser ham flere ganger til Zakopane, treskjærerkunstens vugge. Men Thorstensens poeng med å oppholde seg i Polen er bare å søke arbeid på en alminnelig polsk byggeplass og jobbe (riktignok gratis) på polske premisser, for med dette bedre å kunne forstå polakkene som søker til Norge for å jobbe på våre byggeplasser.
For alle som ikke har tid til å lese boken, men som gjerne vil ha en kortversjon av hva den handler om, kommer her en ekspressutgave av teksten, ført i pennen av Thorstensen selv, kun kappet, saget, filt, stokket om og hendig skjøtet sammen av meg:
Innvandring og arbeidsliv har blitt som en hard knute, der det er vanskelig å finne ut hvilken ende av tauet det er best å begynne med for å få løst knuten opp. En gutt jeg snakket med fortalte at han helt frem til femte klasse trodde «polakk» var et yrke. Det er lite kontakt mellom norske og polske arbeidere i Norge. Vi reiser i hver våre retninger så fort våre fragmenter av jobben er gjort, og ser hverandre aldri igjen. I Polen sier de ikke handyman, der sier de liten gullhånd, og det er et flott uttrykk synes jeg. Det er positivt å kunne mye forskjellig i Polen. Men på denne byggeplassen i Kraków faller vi ned fra taket på eget ansvar.
Østarbeiderne er overrepresentert i ulykkesstatistikkene på byggeplassene også i Norge. Tror arbeidsgiverne at disse arbeiderne lander mykere når de faller?
Vedlikeholdsproblemene i bygningsmassen i Norge er allerede enorme, og de er voksende som en følge av pris- og tidspress og dårlig prosjektering. Det er firmaer som ikke bryr seg om fuktskader på byggene. De vet at konsekvensene av visse skader ikke viser seg på noen år, og de kan også spare kostnader ved å bygge på måter som gir byggene kort levetid, eller ved å velge materialer som ikke tåler vær og vind.
Uvitenheten er privilegiet til den som ikke er en fagperson. Ideelt sett burde det norske samfunnet være bortimot selvforsynt med arbeidskraft, eller? Hva skal vi med fagene da, når de blir betraktet som en litt avansert hobby? Make håndverk great again!
Thorstensen er skolert, belest og ytterst godt informert om de store utviklingslinjene i samfunnet. Han har en helhetsoversikt, forståelse og psykologisk innsikt som dessverre er fraværende hos både politikere og byråkrater. For eksempel beskriver han arbeidsmigrasjonen generelt som et dominospill hvor brikkene velter etter tur: moldoverne til Ukraina, ukrainerne til Polen, polakkene til Norge. Humoristisk er han også: «En eller annen må være den første billige brikken, så kanskje vi kan kåre den billigste personen i verden? Dette er en idé til et internasjonalt reality-show. Førstepremien kan være å få jobbe et år i Norge, for normal norsk lønn.»
Sin psykologiske innsikt beviser Thorstensen mesterlig i den følgende passasjen fra taketasjen på byggeplassen: «Språkproblemene gjør at det tar lang tid å forklare, og vi må jo få jobbet også. Jeg må forenkle mer enn jeg ønsker og konsentrere meg om det viktigste for å bli forstått. Det er likevel noe annet som begrenser hvor grundig jeg forklarer, enda mer enn tiden det tar og hvor komplisert jeg kan gjøre det. Dersom jeg krysser smerteterskelen for når det hele går over til å bli oppfattet som mas, blir det umulig for oss å jobbe sammen.» Thorstensen beskriver igjen og igjen språkproblemene, og hvor mye de går utover helheten. Polakkene som jobber på norske byggeplasser i årevis uten verken å lære seg språket eller ta fagutdannelse, påvirker hele bransjen og hele fagområdet. Det oppstår en kollektiv fagspråkfattigdom, som igjen leder til masse misforståelser, dårlig håndverk og ringeaktelse for yrket.
Thorstensens fortelling har mange avstikkere som ikke handler direkte om snekkerjobben, men de gjør seg svært godt som krydder i essayet. Han blir heller aldri for selvopptatt i teksten, uansett hvor mye det er han som er hovedpersonen. Til det er menneskekunnskapen hans for stor. Men jeg spør meg jo om jeg, dersom boken hadde vært ført i pennen av en dame, hadde syntes at diarépassasjen mot slutten da hadde vært like festlig å lese. Den viktigste avstikkeren er definitivt den om euro orphans på bokens fjerde siste side, altså om de en million barna bare i EU som vokser opp uten mor og/eller far, fordi disse har søkt seg arbeid i et annet land: «Når det som trengs mest av alt er en klem, er avstanden gjennom en telefon uendelig stor.»
Konklusjoner etter endt lesning er: Bemanningsbyråer vandaliserer byggebransjen, for de er opptatt av profitt, ikke kvalitet. Polakker i Norge er selvlærte handymenn, få av dem har profesjonell fagutdannelse. Byggverk oppføres mer skikkelig og holdbart i Norge enn i Polen. Enhver byggeplass og ethvert arbeidskollegium har sin egen psykologi og indre dynamikk.
Det er kun to ting jeg savner i denne boken. Det ene er illustrasjoner til de detaljerte faglige beskrivelsene av hva de gjør konkret på byggeplassen, for det blir helt gresk for en ukyndig lekmann som meg, og jeg mister litt kontakten med teksten. Det andre er statistikk om antallet migrantarbeidere i Norge, antallet polakker, hvor mange av dem som har fagutdannelse, hvor mange av dem som behersker norsk. Noe om rapporterte og ikke-rapporterte skader blant utlendinger på norske byggeplasser, om kvinner i bransjen. Alt dette er Thorstensen innom i sin beretning, og det hadde vært utfyllende å lese noe håndfast statistikk om det også.
Uansett er dette en meget innsiktsfull bok som fortjener mange lesere, ikke minst blant politikere og andre beslutningstakere. Den bør også bli obligatorisk som pensum på alle yrkesfagutdanninger i Norges land. Og i Polen.
Bare en jobb
Ole Thorstensen
253 sider
Pelikanen forlag
2022
