Tekst Tekst Sofia Rana 1. mai-plakat Astrid Helene Støren
Debatten om boligpolitikk handler ofte om antall boliger. Vi får høre at løsningen er å bygge mer, raskere og tettere. Men boligkrisa handler ikke først og fremst om volum. Den handler om pris, fordeling og tilgang. Og bak det hele ligger en elefant i rommet: politisk handlingslammelse.
Bolig behandles i økende grad som et investeringsobjekt, ikke som et velferdsgode. Likevel oppfører politikere seg som om markedet bare trenger litt drahjelp, litt raskere regulering eller litt lavere renter, så vil alt ordne seg. Det er en forestilling som ikke bare er feil, men som aktivt forverrer problemet.
Dagens politikk innebærer at fellesskapet tar risikoen, mens gevinsten privatiseres. Det offentlige regulerer tomter, bygger infrastruktur og opprettholder et skattesystem som favoriserer eiendom. Resultatet er stadig dyrere boliger, økende ulikhet og en generasjon unge som ikke opplever å kunne bo stabilt.
I Oslo er konsekvensene tydelige. Vanlige inntekter holder ikke tritt med boligprisene. Leiemarkedet er rekorddyrt og utrygt. Det koster nå nærmere 20 000 kroner i måneden å leie en vanlig leilighet. Studenter, barnefamilier, lavtlønte og eldre presses enten ut av byen eller inn i økonomisk utrygghet. Folk som har bodd lenge i byen, som har familie og nettverk her, skvises ut. Samtidig vokser en profesjonell investorklasse som tjener godt på knappheten. Bolig skaper klasseskiller, istedenfor at folk får et trygt hjem.
Dette er ikke noe som har skjedd av seg selv. Det er resultatet av politiske valg. I flere tiår har boligpolitikken blitt overlatt til markedet, og politisk styring har blitt trukket tilbake. Når tilbud og etterspørsel får dominere et så grunnleggende gode som bolig, er det helt forutsigbart at prisene skyter i været og ulikheten øker.
Likevel møter forslag om sterkere offentlig styring nærmest instinktiv motstand. Som om markedet var en naturlov, og ikke et system formet av politiske rammer.
Som bystyrerepresentant for Rødt har jeg sett hvordan forslag om sterkere politisk styring av boligmarkedet gang på gang blir stemt ned. Det har skjedd uavhengig av politisk farge på de som styrer. Samtidig uttrykker de samme partiene bekymring når konsekvensene blir åpenbare. Rødt har over flere år fremmet konkrete løsninger, både lokalt og nasjonalt, for å bryte med denne utviklingen. Vi har foreslått pilotprosjekt i ikke-kommersiell boligsektor, blant annet i Hagegata 30. Der skal det nå bli studentboliger istedenfor. Det er bra med studentboliger, men Tøyen trenger stabile bomiljøer og det kunne man fått til her. Vi har levert private forslag i bystyret om at kommunen i langt større grad skal være en aktiv utleier. Vi har tatt til orde for regulering av leieprisene i pressområder, sterkere leietakerrettigheter og reelle, tidsubestemte kontrakter. Vi har foreslått å gi Husbanken et tydelig mandat til å finansiere rimelige boliger for folk flest, og en mer aktiv offentlig tomtepolitikk der målet er å presse prisene ned, ikke å maksimere kortsiktig profitt. Dette er politikk vi har fremmet i bystyret, i kommuner over hele landet og på Stortinget, og som vi vil fortsette å kjempe for fremover.
Det er særlig oppsiktsvekkende med denne handlingslammelsen i et av verdens rikeste land. Norge har både kapitalen, kompetansen og historien til å gjøre dette annerledes. Etterkrigstidas boligpolitikk var ikke perfekt, men den bygde boliger folk faktisk hadde råd til. Det var mulig fordi bolig ble behandlet som samfunnsinfrastruktur, og ikke som investeringsobjekt.
I dag virker den politiske ambisjonen fraværende. Regjeringer lover flere boliger, men unngår systematiske grep mot spekulasjon, ulikhet og utrygg leie. Det er vanskelig å tolke som noe annet enn politisk feighet.
Hvis markedet ikke leverer boliger folk har råd til, må fellesskapet gjøre det. Ikke som et supplement i randsonen, men som et reelt, ikke-kommersielt alternativ.
Dette er ikke radikale ideer. Internasjonalt er de godt etablerte. I Wien bor mange i ikke-kommersielle boliger. I Berlin og andre europeiske byer har myndighetene grepet inn for å regulere leieprisene. Også i Norge har vi hatt en sterkere sosial boligpolitikk, med en aktiv Husbank og kommuner som bygget boliger for folk flest.
At dette er bygget ned, er ikke tilfeldig. Det er resultatet av politiske prioriteringer.
Når boligprisene løper løpsk, er det derfor ikke markedet som har mislyktes. Markedet fungerer som det gjør. Det er politikerne som har valgt å ikke styre.
Spørsmålet er ikke om vi har råd til å gjøre noe annet.
Spørsmålet er om vi har råd til å la være.
Bolig er ikke en luksus. Det er en rettighet.
