Tekst og foto Hege Vadstein og Maria Vagle
I prosjektet «Hjernepartiet» kobler Silje Eugenie Strande Øktner sin egen kunstneriske praksis sammen med sitt politiske engasjement. Ønsket er å gjøre oss mer bevisste på hvordan vi snakker sammen og på hvilken måte vi møter hverandre.
Allerede under Fornebudagene i begynnelsen av juni begynner vi så smått å merke at valgkampen er i anmarsj. Blant salgsboder, tivolitelt og kakelotterier kappes de politiske partiene om vår oppmerksomhet med alt sitt prangende nærvær – rustet til tennene som de er, med beachflagg, buttons, drops, og andre logo-prydede give-aways. Og nettopp her, i dette mylderet som kanskje kan beskrives som en slags Arendalsuke i miniatyr, bærer standen til Hjernepartiet bud om noe annet, et alternativ.
Under en klassisk strandparasoll av flagrende rosa baststrimler, finner vi hjernen bak partiet, Silje Eugenie Strande Øktner, og hennes lojale støttespiller Ida Nordby, for anledningen sobert antrukket i olivengrønne kjeledresser, sammen med en gedigen hjemmesnekret hjerne laget av hønsenetting og rosalakkert isolasjonsskum.
På disken ligger det innmeldingsskjemaer og en enkel løpeseddel med informasjon. Fristet av de fine, glitrende klistremerkene og med løfte om at vi ikke vil bli hjemsøkt av misjonerende oppfølging, signerer vi skjemaet og melder oss inn i Hjernepartiet – partiet helt uten partiprogram.
Innmeldingen er en slags avtale man gjør med seg selv – inni sin egen hjerne – om at man skal prøve å huske på noen av Hjernepartiets hjertesaker: nemlig å se en sak fra flere sider, være åpne for at vi kan ta feil og jobbe for å unngå polariserende diskusjoner.
Hjernepartiet er et prosjekt som performance-kunstner Silje har satt i gang for å skape bevissthet rundt polariseringen som blir stadig mer utbredt, samt å forsøke å motvirke den. Hun ser hvordan de fleste av oss gjør politiske valg som en følge av hvilket parti vi mener matcher selvbildet vårt best. Og når dette valget først er tatt, lukker vi ørene for andre synspunkter og skyr å havne i diskusjon med de vi anser for å være fra motsatt leir.
– Hva er greia med et parti uten partiprogram, og som ikke er ute etter å overbevise oss om fortreffeligheten i egne programfestede meninger, undrer vi. Ingen fagre løfter om redusering av helsekøer, frie skolevalg, flere eller færre vindmøller, mer eller mindre skatt, bare ett enkelt budskap; å reflektere over egne meninger en ekstra omgang. Og hvordan klarer dere å opprettholde en åpen og sokratisk samtaleform hvis standen blir oppsøkt av meningssterke personer som representerer holdninger dere opplever som provoserende?
– Det er ikke alltid like enkelt, innrømmer Silje. – Når jeg står på stand med Hjernepartiet skal jeg jo framstå så nøytral som mulig og ikke prakke mine egne oppfatninger på andre, men snarere være en motvekt til alle partiene som dikterer folk hva som er riktig å mene istedenfor å få folk til å tenke og vurdere selv.
– Når egne meninger presser på gjelder det å holde hodet kaldt og tenke en ekstra omgang før man snakker, sier Silje.
På spørsmål om de selv klarer å etterleve Hjernepartiets eksemplariske tankegods på privaten, påpeker Silje at det hjelper å være engasjert i dette prosjektet, men at det nok er like vanskelig for henne som for mange andre. Hun understreker betydningen av å være aktivt lyttende og å møte hele mennesket, ikke bare et politisk budskap, om å undre seg, lete etter årsaker til at et annet menneske har meninger man selv ikke liker og slik sirkle seg inn mot en større forståelse av sine medmennesker. Å knytte identitet til politiske meninger mener hun kan hindre oss i å se andre mennesker.
Hun minnes et besøk på en bar i USA der hun kom i prat med en trivelig eldre dame som, på samme måte som henne selv, satte vill natur og dyreliv høyt etter skjellsettende møter med ville dyr. Da samtalen kom inn på temaer som Donald Trump og dødsstraff, ble det problematisk å etterleve egne prinsipper og samtalen mellom dem raknet helt. Senere har hun tenkt at det å kunne etterleve prinsipper er noe de privilegerte kan smykke seg med.
Videre snakker vi om frykten for å ytre seg – en tendens som vi ser bre om seg overalt i samfunnet. Silje er opptatt av at en samtale- og debattkultur, som til tider kan være direkte ufin, fører til at mange ikke våger å ytre seg. Dette er noe som skjer på de fleste nivåer i samfunnet, blant politikere i kommunestyresaler, på sosiale medier og blant venner. I skolen, våger ikke lenger barn og unge å gi uttrykk for hva de tenker og mener i frykt for å bli hetset og slik bli stående utenfor fellesskapet. Silje bekymrer seg for denne utviklingen som hun mener er negativt for demokratiet. Hun tror ikke det er sunt å omgås bare mennesker som er like en selv, derfor liker hun tanken på å få forskjellige grupper til å møtes og snakke sammen, og lager kunstprosjekter, som Hjernepartiet, der hun kan få dette til.
Deretter tar samtalen mange veier og snirkler seg bl.a. innom gleder og utfordringer ved det å sove sammen med griser, eller å møte en ulv på joggetur, og nødvendigheten av å rekonstruere hendelsen i ettertid.
HJERNEPARTIET
Hjernepartiet ble etablert av Silje Eugenie Strande Øktner i 2020 og er et parti uten partiprogram. Silje er billedkunstner av yrke, kommunestyrerepresentant i Sør-Odal og bonde.
Fra Hjernepartiets løpeseddel:
Hjernepartiet har ikke et partiprogram, men ved å signere og melde deg inn i partiet, skriver du under på å reflektere over egne meninger, se en sak fra flere vinkler og andres ståsted, og jobbe for å unngå polariserte diskusjoner.
Hjernepartiet ønsker spesielt å verve politikere fra alle partier inn i partiet, da denne bevisstheten kan komme godt med i valgkampen.
