Hva jeg lærte om voldtekt høsten 2023

Tekst Tormod Fuglestad Illustrasjon skriftenpåspeilet.no

Jeg er mer enn vanlig interessert i voldtekt, tror jeg. I alle fall lagde jeg en podkastsesong på åtte episoder i høst, som handlet om voldtekt, og det var sykt lærerikt på veldig mange plan. Her er litt av det jeg lærte.

Voldtekt trenger ikke være godt for noen
Den samtalen jeg hadde først, som sparket i gang hele sesongen, hadde jeg med Hilde Østby. Som du vet eller ikke, så er Hilde forfatter og foredragsholder, og skriver om mange ting som har med menneskelig aktivitet og følelsesliv å gjøre.

Du husker kanskje at i fjor på denne tiden kom en undersøkelse som viste at hver femte kvinne blir voldtatt i løpet av livet. Ja, det er overveldende flest kvinner. Det betyr ikke at det er lettere for menn å bli utsatt for overgrep, men det kan bety at overgrep mot kvinner har flere systemiske og kulturelle grunner, siden vi lever i et samfunn som har tradisjon og lang aksept på forskjellige overgrep mot kvinner, og en tanke om at de på en måte tilhører mannen. Noen kaller dette en voldtektskultur, ut fra at kulturen forsvarer overgrep mot kvinner. Det er jo lett å forstå det begrepet, når kvinner går omkring og aktivt og med god grunn er redde for når som helst å bli utsatt for seksuelle overgrep. For det skjer hele tiden, og med hvem som helst.

Hilde har selv blitt voldtatt, og den tanken som spant hele min sesong avgårde var da hun postet et innlegg på facebook, der hun fremholder voldtektens ensomhet, både for den som voldtar og den som blir voldtatt. At den som voldtar har det vondt og ikke får glede av voldtekten, men handler på bakgrunn av egne traumer, det har jeg hørt også. Så dette måtte jeg snakke med Anders Lindskog om.

– Det er bare et tynt lag kultur som hindrer oss i å bruke vold mot andre.

Anders Lindskog

Nei, de fleste liker ikke å voldta
Anders Lindskog er en veldig morsom svensk psykolog og sexolog, som jobber med terapi for de som har begått overgrep, og de som har blitt utsatt for overgrep.
– Det er jo noen få som er psykopater eller på spekteret der, og de liker nok å begå overgrep, forteller Anders. Men de kommer ikke til ham for behandling. De som kommer til ham for behandling er de som er motiverte for å bli kurert, og overraskende nok, det er veldig lett å kurere folk som har begått overgrep om de er motiverte for det.
– Det er gjerne de samme traumene som ligger til grunn for de som begår overgrep, som de som blir utsatt for dem, forklarer han.

Det handler ofte om traumer og skam påført en som ung, fra foreldre eller andre, gjerne i forbindelse med seksuell utforsking. Hvis man blir påført traumer, blir man gjerne hengende fast i situasjonen på en måte, og dette kan gjøre at man gjenopplever traumet ved å begå overgrep (vi forenkler veldig her nå, altså).
Men hallo, det er lett å kurere dem, sier han.
– Hvis en kommer og får behandlet det traumet, så har en ikke lenger noen grunn til å voldta noen, da blir det nesten umulig, smiler Anders. Og han smiler veldig mye. Det har de til felles, de som jobber med disse problematikkene. For:

De som jobber med voldtekt er ikke sinte mennesker, de er snille og gode
Første gang jeg snakket med Rannveig Kvifte Andresen på Dixi, senter mot voldtekt, så tenkte jeg på forhånd at her var en kvinne som var streng og konsis, med lite sans for tull og humor. Javel.
– Det er jo ikke det de som kommer til oss trenger, smiler Rannveig. Hun smiler også mye.
– Jeg har som mål at de som kommer hit alltid skal le første gangen de er her.
Det skjønner jeg, og jeg skjønner også etter hvert at man godt kan smile og le selv om man forteller om overgrep. Det har ingenting med troverdigheten din å gjøre, eller om det du har blitt utsatt for er alvorlig nok.

Jeg har jo sett på TV at man må være knust og hulkende når man snakker om overgrep, men det henger faktisk ikke sammen i det hele tatt, lærer jeg nå. Man blir ikke nødvendigvis ødelagt av å oppleve en voldtekt. Det gjør ikke voldtekten mindre alvorlig selvfølgelig, men mange kan oppleve en voldtekt og leve helt fint videre. Det kan være nok for noen å få snakket skikkelig ut om dette. Det er rett og slett ingen fasit på hvordan man har det etter å ha opplevd et overgrep. Man kan være ødelagt og trenge terapi i lang tid. Man trenger ikke å være det. Det er menneskelige variasjoner her, som overalt ellers. Fordi:

Hvem som helst kan bli utsatt for en voldtekt
Ja, det er ikke noen standard her heller. Jeg snakker med Heidi Helene Sveen om dette, hun med bøkene om voldtekt og AP. Heller ikke hun er særlig alvorlig, selv om det hun snakker om er det.
– Det kan hende med hvem som helst, sier Heidi Helene. Hun vet mye om dette, hun jobber på Dixi og har skrevet flere bøker om emnet. Hun tar parti for de som er utsatt for voldtekt, det har hun fått mye pes for av kjente misantroper (min påstand).
Hun forteller at det er ingenting en kvinne (eller mann, men det skjer flest kvinner) kan gjøre fra eller til, om en undertrykker først har fått klørne i dem. Vi snakker mest om vold i langvarige relasjoner, og hva som skal til for å bli fanget inn.
– Det kan være så enkelt som at du får mye meldinger fra kjæresten din. Og så er det en dag du bruker litt lang tid på å svare. Og så er kjæresten sur når du kommer hjem, bruker hun som eksempel.
Hvis du da går med på at det er din skyld at kjæresten blir sur, da er du føkkt. Har du først tatt skylda for en ting, da går det fort ned i kaninhullet. Og du kommer til å få skylda for alt de gjør, grov mishandling og voldtekt, alt er din skyld. Det mener i alle fall den som legger det på deg, og etter hvert mener du det kanskje selv også. Det er bare en ting å gjøre, det er å dra. Kom deg unna. Ikke prøv å hjelpe en som utøver vold mot deg, og ikke føl noe ansvar for at du har gjort noe galt. Det har du ikke. Det er ingenting du kan gjøre.

Hvem som helst kan bli overgripere
Kanskje særlig nå når verden står i brann flere steder som føles nær oss, så lurer jeg på hva som skal til for at noen utøver vold eller seksuell vold mot andre. Anders Lindskog mener det ligger latent i oss alle.
– Det er bare et tynt lag kultur som hindrer oss i å bruke vold mot andre.
Han drar fram eksempler fra krigen i tidligere Jugoslavia, der helt vanlige mennesker plutselig både gruppevoldtok og tok livet av mennesker de tidligere kjente.
Det er helt vanlig for oss å gripe til vold, mener han.
– Kvinner slår barn, menn slår kvinner, og når mennene blir gamle så slår kvinnene dem. Lindskog har i det hele tatt en svært pragmatisk og umoraliserende tilnærming til feltet sitt. Det er befriende å snakke med ham, og føles nesten skummelt, kan det være sånn at hvem som helst kan bli en voldsutøver, og kan vi virkelig bare snakke om dem som vanlige mennesker som gjør mer eller mindre rasjonelle valg?

Ja, det kan hende at vi har det i oss alle sammen. Det fine med det, er at da er det mulig å forstå voldens mønster, og også mulig å bryte det. Det finnes svært få monstre, om noen.

Jeg lærte mye mer enn dette, selvfølgelig, om hvor mye barn ser på porno, hvordan internett former unge menn, og hvordan vi kan utforme lovverket slik at vi kan ansvarliggjøre de som har utøvd en voldtekt i stedet for de som har blitt utsatt for en.

Er du interessert, så heter podkasten min Glasshus, og ligger der du hører på podkast. Der kan du høre disse og flere samtaler om voldtekt og seksuell vold. Det er spennende, og alle jeg snakker med er fine folk. Som vi jo er. Nesten alle.

https://www.skriftenpåspeilet.no

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2023 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: