Tekst Stein Holte
Det var en gang en epoke som ble kalt for opplysningstida fordi den angivelig førte til en så grenseløst fordelaktig utbredelse av opplysthet.
Da den vestlige opplysningstida fortrengte middelalderens mørke i midten av forrige årtusen, ble verden og menneskenes verdensbilde ugjenkallelig forandra. Nye ideer trengte seg fram og snudde opp ned på de gamle. De nye tankene var basert på troen på at fornuft, rasjonalitet og vitenskapelig metode kunne forbedre verden. De la vekt på individet og menneskeverdet, og opponerte mot gamle, autoritære strukturer som monarki og kirkas religiøse dogmer. Denne førte til store endringer i vitenskap, økonomi, politikk og tenkemåte, og la grunnlaget for den globale teknologiske verden vi har i dag.
Teknologien og vitenskapen
Opplysningstida gav oss den moderne vitenskapen og avslørte hemmelighetene til naturlovene. Den kastet jorda bort fra å være universets midtpunkt til å bli en unnselig klode i et unnselig solsystem i en unnselig galakse i et uendelig univers. Den gav oss den hypotetisk deduktive metode – selve grunnlaget for jakten på sannhet. Postulér hypoteser, la dem gå gjennom empiriske tester, forkast eller bevis, og avlur verden og tilværelsen deres innerste sannheter! Hva hadde Gud og skapelsesberetningen å stille opp mot Darwin, Newton og Einstein? Hva hadde mystikken, åndeligheten og undringen å gjøre i en ny, mekanisk og materialistisk verden? Joda, de forsvarte seg, spesielt i perioden vi kaller romantikken, men ble ubønnhørlig tvunget i kne, og fører nå en relativt kummerlig tilværelse i Vesten som new age, avblekede eller fanatiske, religiøse sekter og konspirasjonsteorier.
Vi legger sivilisasjonsfarlige våpen, utviklet av teknologien, i hendene til psykopatiske drittunger i gamle menns skikkelser.
Vitenskapen gjorde den teknologiske revolusjonen mulig. Teknologien gikk sin velkjente utvikling fra hest til damp til olje til datamaskiner og kunstig intelligens. Og den gjorde tilværelsen bedre for milliarder. Den viste menneskenes store oppfinnsomhet og potensial, og gav oss en optimistisk tro på framtida, og på at utviklingen bare ville gjøre alt bedre og bedre. Men den gav oss også et svært uheldig overmot. Vi satte oss over kloden og alt liv den rommet. Vi trodde vi kunne styre og kontrollere den, og, som de fleste som leser dette veit, har dette fått utilsiktede og eksistensielt alvorlige konsekvenser.
Kapitalismen og demokratiet
Kapitalismen kunne neppe ha oppstått, i hvertfall ikke i sin nåværende form, uten opplysningstida og den teknologiske revolusjon. Fabrikkene reddet mange leilendinger fra jordbruket og lensherrenes klør, og overlot dem til maskinene og kapitalistenes jernklør. Arbeidernes kår var jernharde, helt til de fant ut at det var de som skapte verdiene, at de kunne organisere seg og gjøre tilværelsen bedre. Og det virket av og til relativt bra. En stund.
Økonomi ville også være vitenskap, og kapitalismen utviklet seg basert på teoriene til økonomer som Adam Smith og andre. John Maynard Keynes ville regulere kapitalismen med statlig inngripen og blandingsøkonomi. Hans teorier hadde stor innflytelse i etterkrigstida, men de ble overkjørt av nyliberalismen på slutten av syttitallet. Da erkefienden, kommunismen, falt like etter, var det fritt fram for å grabbe til seg på markedet. Kapitalistiske dogmer som «markedets usynlige hånd» og «trickle down» er skapt så langt fra prinsippene til den hypotetisk deduktive metode som mulig, men fortsetter å ha stor innflytelse på den globale økonomien. Økonomifaget har, som alle vitenskapelige fagfelt, utviklet en logikk og en terminologi som er temmelig uforståelig for alle utenom den indre krets. Men en ting har den fått banka inn i de fleste av oss: det finnes intet alternativ til kapitalismen. Det er like ufravikelig som Guds ord i Bibelen var en gang. For kapitalismen er blitt til en religion. Og dens mantra er profitt, og dens gud er Mammon. Men også kapitalismen har sin akilleshæl. Den er avhengig av økonomisk vekst på en klode med begrensede ressurser.
Som sivilisasjon er vi klin gærne. Og vi er det fordi vi har et økonomisk system som overstyrer rasjonaliteten.
Opplysningstidas ideer fremmet hvert enkelt menneskes menneskeverd. Man hentet fram antikkens demokratiske ideer og deklamerte frihet, likhet og brorskap. Slaveeiere proklamerte den amerikanske uavhengighetserklæringen, og den franske revolusjon gjorde opprør mot adelen mens teknologien bidro med giljotinen. Det nye demokratiet utviklet seg fra at stemmeretten bare gjaldt for rike, hvite menn, til å gjelde kvinner, fattige og etniske minoriteter også. I lange perioder følte folk faktisk at deres stemme betydde litt. Og denne illusjonen holdt de fleste av oss på lenge. Mange har ennå ikke oppfatta at det er økonomien, den nye religionen, som styrer verden. Og kombinert med grådigheten og egoismen er det en dødelig kombinasjon. Politikere kan bestikkes, både villet og automatisk. For de er slaver av økonomien, enten de vil eller ikke. Og ingen avgjørelse kan bryte med økonomiens hellige dogmer – for det kunne jo sette arbeidsplasser i fare. Og de rike kunne bli sure og stikke av til Mars eller Sveits. Og, Mammon forby, vi kunne komme til å fremme kimen til et reelt demokrati, og redusere de store ulikhetene som kapitalismen produserer i hopetall.
Fornuften
Hva med fornuften? Vel, vitenskapen har påvist at vi styrer mot et økologisk sammenbrudd, og vi blir ikke enige om å gjøre noe vesentlig med det. Vi legger sivilisasjonsfarlige våpen, utviklet av teknologien, i hendene til psykopatiske drittunger i gamle menns skikkelser. Vi tilber Mammon og beundrer de rike, og underkaster oss som pietister. Vi har overlevd kampen for tilværelsen gjennom samarbeid, og endt opp med individualisme og hvert menneske for seg selv. Vitenskapen har vist oss at alt liv streber etter å formere seg og sikre artens overlevelse, men vi motarbeider vår egen arts overlevelsesmuligheter. Ikke særlig opplyst. Ikke særlig fornuftig. Patologisk galskap er vel en riktigere beskrivelse. Som sivilisasjon er vi klin gærne. Og vi er det fordi vi har et økonomisk system som overstyrer rasjonaliteten. Som prioriterer grådighet framfor sosial empati. Som er like dogmatisk og fundamentalistisk som den katolske kirke var i middelalderen. Og vi lar det skje fordi vi er forvirra og tvangsopplyste.
Vi blir utsatt for så mye informasjon at vi blir overveldet og ikke klarer å tenke klart. Mye av informasjonen er manipulert og direkte løgnaktig. Vi konsentrer oss om den globale temperaturen, og det er alvorlig nok, men tapet av biologisk mangfold og jordsmonn, økt forurensning og svinnende ressurser er minst like farlig. Grønnvasket kapitalisme og ny teknologi krever store innhogg i miljøet, og overforbruk av energi og mineraler, deriblant olje. Opplysningstida har ikke manet krigen ut av oss, men muliggjort teknologi som gjør den enda mer ødeleggende. Vi er manipulert til å søke lykken ved å konsumere, og har for lengst gjort penger til en fetisj. Vi overveldes av maktesløshet, og de fleste stikker hodet i sanden. Solidaritet og rettferdighet taper mot autoritære, fascistiske ideer, med sine syndebukker og sterke menn. Og hvor mange av dem som demonstrerer mot Israels massakrer tror innerst inne at det redder en eneste palestiner? Hvem tror at en rettferdig verden er mulig? Gjør jeg verden bedre ved å sitte hjemme i stua, omgitt av elektroniske duppeditter, og skrive dette essayet? Bidrar jeg ikke snarere til mer pessimisme og håpløshet? Yter jeg kanskje min lille skjerv til at tidsånden snur, ja har snudd, fra framtidsoptimisme til dommedagsfatalisme? Betyr det jeg skriver, i denne lille begrensede bobla, noe som helst?
Så hva skjedde egentlig med opplysningstida? Tja, vi kan vel si at den viste oss vår oppfinnsomhet og vårt store potensial. Men vi kan også si at den viste oss at dumhet og grådighet også trives i lyset. Og at de to sistnevnte dessverre ser ut til å vinne. Overlegent. Kanskje det mest presise å si er at opplysningstida forfremmet oss, skritt for skritt, opp til vårt eget inkompetansenivå?
