Hvordan politikerforakt dannes

Tekst Hege Vadstein Foto Wikimedia Commons

Boka Korstoget mot velferdsstaten er, for å si det litt selvmotsigende, en skikkelig godtepose av en samfunns-grøsser. Underveis i boka vet man etter hvert ikke om man skal le eller gråte, så man ender opp med å måpe.

Gjennom en årrekke har økonomijournalisten Ivar Hippe undret seg over politiske retningsvalg i Norge. Hvorfor har vi kopiert løsninger som har skapt sosiale skiller, polarisering og politisk opprør i Sverige, USA og Storbritannia? Mye tyder på at disse retningsvalgene har skapt mistillit til offentlige institusjoner, politikerforakt og så mye avmaktsfølelse at valgdeltakelsen går drastisk ned. I perioden 1965–1989 var valgdeltakelsen i Norge aldri lavere enn 80 %, mens den nå er nede på 54 % enkelte steder.

I 2015 la Hippe ut på en journalistisk og akademisk reise for å undersøke om han kunne finne svar på disse spørsmålene ved å undersøke det verdensomspennende nettverket av nyliberale tenketanker – en global bevegelse som utrettelig og målbevisst jobber for å drive fram de reformene Hippe mener reduserer tilliten til den demokratiske velferdsstaten.

Over en femårsperiode oppsøkte Hippe de viktigste møteplassene til de mest sentrale nyliberale tenketankene. Hippe skriver at til tross for at han var åpen om at han jobbet med å skrive en kritisk bok, ble han godt mottatt, og folk stilte villig opp til samtaler og intervjuer. De hadde ingenting å skjule, for de anså at de langt på vei hadde «vunnet idékrigen». Som første eksterne, kritiske journalist noensinne gjestet han årsmøtet til selve kraftsentrumet – Mont Pelerin Society – da det ble avholdt i Miami i 2016. Boka er en sammenfatning av hva Hippe opplevde i møte med tenketankstrateger og -aktivister som driver det de kaller en idékrig – en ideologisk kamp som skal forandre verden slik vi kjenner den. Boka gir også utfyllende innsikt i nyliberalismens historie – hvorfor og hvordan oppsto denne ideologien, og hva har den ført til? Avslutningsvis gir Hippe en skarp analyse av hvordan nyliberalismen påvirker det politiske klimaet i Norge i dag.

Noen ganger er det sånn at det man leter etter befinner seg rett foran nesen på en, og allikevel finner man det ikke. Hippe visste hva han skulle lete etter, hvor han skulle lete, og boka tyder i høyeste grad på at han fant det: De som beveger verden – og dét raskt vekk fra demokrati, velferd, rettferdighet og like muligheter. Andre som leter etter det samme, har fått det for seg at det er The Deep State som står bak elendigheten de opplever rundt seg, og at denne anonyme og mystiske instansen befinner seg utenfor rekkevidde. Det spørs om ikke Deep State-skremmebildet er fabrikkert av den egentlige Deep State, en maktfaktor som verken er statlig eller skjult i dypet: nettverket av mørkeblå tenketanker som er overdådig sponset av strategiske milliardærer og næringslivstopper.

Det samlede av statistikker, observasjoner, intervjuer, analyser og referanser Hippe byr på i sin bok, viser tydelig hvor stor makt og politisk innflytelse det velkoordinerte nettverket av nyliberale tenketanker har, og da sjelden i de skjulte – da de gjerne disponerer metervis med boltreplass i media. Den norske tenketanken Civita, som er medlem av nettverket Hippe gransker i boka si, har daglig et innlegg i en av landets aviser.

Det kan være litt forvirrende med begrepene som brukes om ideologien til tenketankene som Hippe tar for seg: nyliberalisme. Hippe lister opp en god del av betegnelsene som er i bruk på noenlunde det samme fenomenet: markedsliberalisme, libertarianisme, hyperliberalisme, markedsradikalisme, markedsfundamentalisme, ekstrem-liberalisme, markedstyrrani, markedsdikatur, og noen bruker det gamle begrepet laissez faire. Selv betegner han ideologien stort sett som nyliberalisme og markedsradikalisme, så vi kan prøve å holde oss til det samme her. Uansett hva ideologiaktivistene eller -teoretikerne innen dette feltet kaller seg, er de alle tilhengere av ideen om at hvis bare markedet får operere HELT fritt og uten innblanding av staten, så vil alt gå bra. Markedet regulerer nemlig seg selv gjennom noen slags markedets naturlover, tenker de. Videre mener de at når staten blander seg inn, blir alt ødelagt og menneskene blir ufrie. Staten er i det hele tatt en grusom greie som burde begrenses til kun å skulle ha ansvar for et politi som verner om privat eiendom, og kanskje også et militært forsvar.

For å forklare de nyliberales stats-hat tar Hippe oss med tilbake til 1600–1800-tallet da de første liberale tenkerne utviklet sine filosofiske systemer. Disse tilhørte alle et nokså nytt og framvoksende samfunnslag som var i besittelse av privat eiendom, og de var ganske lei av at det som på den tiden utgjorde staten (kirken, kongemakten og adelen) skulle blande seg inn i eiendomsretten og konkurrere med dem om den. Disse tenkerne hadde altså stor egeninteresse i å utarbeide teorier som forklarte og forsvarte hvorfor de fortjente å være i besittelse av sin private eiendom. En av dem, den britiske filosofen John Locke, erklærte at privateiendommen var naturgitt og bygde samfunnet. Han argumenterte for at «Gud ga jorda til den flittige og rasjonelle». Mennesket ble ikke satt til verden for å sulte i hjel, slo Locke fast. Derfor er det for Locke et grunnleggende prinsipp at folk har rett til å dyrke jorda og gjøre den til sin egen.

Synet på viktigheten av privat eiendom er i utgangspunktet liberalt fellestankegods, forklarer Hippe, men hos nyliberalistene utgjør det selve kjernen i deres samfunnssyn. Ethvert inngrep i den private eiendomsretten blir avskrevet som et overgrep mot deres politiske frihet.

Den østerrikske økonomen Friedrich Hayek måtte flykte til USA under 2. verdenskrig. Der ga han ut boka «The Road to Serfdom» som proklamerer at fordeling av rikdom hindrer individuell frihet. Boka ga Hayek status som antisosialist nr. 1 og førte naturligvis til at han fikk mange tilhengere blant samfunnets velbeslåtte. Dette kom til god finansiell nytte da han skulle gjennomføre sitt neste sprang, nemlig dannelsen av Mont Pelerin Society – alle nyliberale tenketankers mor. Hayek valgte selv ut alle de 39 mennene som skulle være med på stiftelsesmøtet i 1947, og han staket ut hovedkursen.

I begynnelsen var kampen mot sosialisme og kommunisme deres hovedanliggende, mens det etter hvert har dreid seg om å bekjempe velferdsstaten og sosial omfordeling i demokratiske stater. Arbeidsmetoden var å skape aktivistiske, akademiske ideologer som igjen inspirerte de Hayek kalte bruktselgere av ideene – politikere, journalister, akademikere, lærere og kunstnere – som skulle spre tankene videre.

Blant de 39 første deltakerne som Hayek inviterte inn, var de to amerikanske økonomene Milton Friedman og James Buchanan. Sammen med Hayek utgjør Friedman og Buchanan «de tre store» innen den nyliberalistiske trosutøvelsen. Med hvert sitt spesialfelt utfylte de hverandre og skapte sammen et ideologisk fundament som har vist seg levedyktig. Sett i lys av hvem som har å tjene på at MPS’ tanker blir omsatt til politikk – og hvor mye disse sympatisørene sprøyter inn av penger årlig, er kanskje ikke levedyktigheten og den geografiske utbredelsen så fryktelig overraskende.

MPS har mer eller mindre direkte bidratt til at en stor mengde likesinnede tenketanker har blitt opprettet i land over hele verden. I 1981 ble organisasjonen Atlas Network opprettet for å styrke samarbeidet og kommunikasjonen tenketankene imellom – samt å koordinere finansiering. P.t. har Atlas-nettverket 500 medlems-tenketanker som er fordelt på ca. 100 land over hele verden. Snittbudsjettet for disse tenketankene var i 2016 1,5 millioner dollar.

Etter at Citizen United-dommen ble avgjort i USAs høyesterett i 2010, ble alle grenser for privat finansiering av valgkamper opphevet, og rike mennesker fikk sikret sine muligheter til å påvirke politikken for uoverskuelig framtid. Atlas-nettverkets budsjetter viser tydelige tegn på dette, selv om tenketankene i mindre grad deltar i selve valgkampriggingen, men står snarere til tjeneste for de rikeste gjennom å produsere selve det politiske innholdet. Som en deltaker ved et tenketank-forum ifølge Hippe uttrykte det: Politikere er tomme skip som venter på å bli fylt opp.

«Korstoget mot velferdsstaten» er, for å si det litt selvmotsigende, en skikkelig godtepose av en samfunns-grøsser. Underveis i boka vet man etter hvert ikke om man skal le eller gråte, så man ender opp med å måpe. Her beskrives det hvordan Mont Pelerin Society var med i det utrettelige arbeidet som etter hvert førte fram til valgseirene til Ronald Reagan og Margaret Thatcher, vi får se de tette båndene mellom MPS og initiativtakerne til opprettelsen av den såkalte «Nobelprisen i økonomi» – som IKKE har noe å gjøre med Nobel-fond-prisene i det hele tatt – og videre hvordan prisen etter tur har blitt delt ut til framtredende MPS-aktører, deriblant Hayek, Friedman og Buchanan. Både opprettelsen og utdelingene av prisen har vært et smart og selvsagt ledd i å få nyliberalismen til å framstå som en stuerein og akademisk troverdig disiplin med sine «økonomiske naturlover». Tankevekkende er det også å få innblikk i Hippes syn på hvordan de nyliberale tenketankene har pønsket ut en kjekk og tilforlatelig fusjon av markedshøyre (minst mulig stat) og kulturhøyre (sterk statlig kontroll for å sikre minst mulig innvandring). Kort sagt rommer boka et vell av interessant og viktig kunnskap, sjokkerende statistikker og sammenhenger, og helst skulle vi ha gjengitt hele herligheten her, men den mest presise overføringen av kunnskap, får man utvilsomt om man leser hele boka, så vi nøyer oss med en inderlig oppfordring til å gjøre nettopp dét.

Men hva har så et globalt nettverk av markedsradikale tenketanker med Norge å gjøre – rent bortsett fra at Civita også er medlem av Atlas Network? Civita er jo temmelig moderate sammenlignet med andre søsterorganisasjoner i nettverket, og har til og med erklært at de ikke er motstandere av verken fagbevegelsen eller staten. Hippe hevder at grunnsynet til Civita er til forveksling likt assosierte tenketanker i f.eks. USA og Storbritannia, Brasil, Spania og Sverige: «For stor offentlig sektor, for høye skatter, for generøse velferdsordninger, for stort offentlig eierskap – og alltid basert på påstanden om at offentlige tjenester er så ineffektive at bare private entreprenører kan heve kvaliteten.» […] «Alt skal markedsrettes for konkurranse, også den offentlige sektoren, som påstås å lide under sviktende styring på de fleste områder. Den økende ulikheten bagatelliseres.»

Hippe minner oss på at også det politiske hovedgrepet er felles: «Civita vil bruke skattepengene til å sikre såkalt fritt valg til offentlige tjenester. Dette grepet ble innført på 1950-tallet for å sikre at hvite skoler forble skoler for bare hvite elever i USAs sørstater, modellert av James Buchanan og Milton Friedman.» Sverige, som av mange anses for å være innbegrepet på den sosialdemokratiske velferdsstaten, har kommet lengst når det gjelder privatisering av skoler, noe som høster stor beundring innen Atlas-nettverket. For disse tenketankene er det av stor betydning at den skandinaviske velferdsmodellen ikke lykkes, da det ville ha utgjort en kritisk fare for spredningen av deres egen versjon av virkeligheten.

Til tross for at Civita går relativt forsiktig fram, og enda ikke har gått inn for å privatisere alle videregående skoler, slik søster-tenketanken, Timbro, har framkjempet i Sverige, er tydeligvis sympatiene i den retningen sterke. Da Kristin Clemet overtok som leder for Civita i 2006, uttalte hun nemlig: «Vi ligger 10–20 år etter svenskene. Vi er bare på krabbestadiet.»

I 2022 skal årsmøtet til Mont Pelerin Society holdes i Norge, med Civita som vertskap. I den grad pressen (og Hippe?) blir invitert inn, kan dette by på en anledning til å følge med på utviklingen av Civita. Vil Mont Pelerin Society bli påvirket til en mer moderat og gradvis reformstrategi a la Civita? Eller vil arrangementet styrke de mer radikale fløyene innen Civita-kollektivet og dermed skru opp tempoet på nyliberaliseringsreformer i Norsk politikk?

Mens vi venter på å få svar på dette – og på at årets valgsirkus (typisk begrep som skaper politikerforakt) kommer i gang, anbefaler vi alle å lese denne øyeåpnende boka. Én spesielt god grunn til å lese boka – særlig hvis man lider av valgvegring – er at den gir oversikt over noen illevarslende forbindelseslinjer: Hippe påviser hvor effektivt synet MPS og tenketankene i Atlas-nettverket har på stat, politikere, demokrati og velferdsordninger, har forplantet seg som mer eller mindre inngrodd politikerforakt, mistillit til det offentlige og redusert valgdeltakelse i befolkningen i land over hele verden – og da spesielt i deler av befolkningen som ville vært tjent med å oppnå en endret politisk retning. Som Hippe påpeker: Det er et demokratisk problem at de med lavest inntekt og høyest usikkerhet på arbeidsmarkedet gjør minst for å påvirke hvilke politikere som blir valgt til å bestemme.

Fakta

Litt om tenketanker
Professor i statsvitenskap, Tora Skodvin, definerer tenketanker som non-profit forvaltere av ekspertise og finansielt uavhengige av politiske myndigheter. Mens tenketankene som oppsto i USA på slutten av 1800-tallet var «universiteter uten studenter».

Fra boka: «Tenketankene har intet demokratisk mandat, påvirker utenfor tradisjonelle demokratiske kanaler og leverer i henhold til strategier som tilfredsstiller deres kapitalsterke eiere. Hensikten er å etablere en politisk maskin utenfor de politiske partiene.»

Litt om forfatteren
Ivar Hippe er en norsk forfatter og journalist som har jobbet i bl.a. Dagbladet, Arbeiderbladet og NRK hvor han ledet økonomi-redaksjonen, og fra 1999 jobbet han i en periode som sjefredaktør for Økonomisk Rapport. Hippe har gitt ut bøker og forskningsrapporter, bl.a. «Mektig og avmektig: Tore Tønne, media og maktspillet bak kulissene», 2003 (Genesis Forlag).

Korstoget mot velferdsstaten
På innsiden av nyliberale tenketanker
Ivar Hippe
320 sider
Sandnes Forlag
2021