I en type diagnostisk tilstand, er det innafor å påstå at norsk film er dårlig. Hvorfor? Det drepende kjedelige med dette koselige innadvendte heidundrende dustete småvoldelige fisefine? De har ikke noe å melde, de kan bare slåss!
I første omgang er norsk film uintellektuelt. Kva faen, det er dum handling! Kaurismäki har empati, det fins ikke i dagens norske film. Blodharry. Ego selfie dritt film. Hæ?
Man kunne kalle norsk film for Harald Eia. Det er diagnosen, og en diagnose kommer sjelden alene!
Å se dette er først.
Axel Hennie, går ut i det perverse, i Uno, og det dreier seg om en anti drøm film, og man kan ikke snakke deretter. Faen!
Axel Hennie er en god skuespiller, det vises i Buddy. Men historiene han er inni er bæsj.
Dette hard core vestkantvoldelige har jeg vært borti, det er ut. Det er silkeramp, det er fra Axel Jensen roman Line, der vestkantramp begynte å si «Din møll». Det er der fortsatt i dag. Slikt er ikke kunst. Det er nazi.
Jeg var i en sammenheng hvor en vestkantdude skulle lage «den råeste» norske filmen. Det er ikke sant.
Man kan fortsette å føre eksempler for dette.
Mannen uten empati. Man har møtt sånne innafor norsk filmindustri. Ikke pent.
Ok, dette er videre diagnose på det norske samfunn, som er voldelig.
Hva er greia? Dette samfunnet førte til Breivik, som ekstremuttrykket av hvordan folk er. I makt.
