I knelerens rike er vi alle like

– en skoledystopi

Tekst og illustrasjon Kristin Hovland

Første kneler ut i skolepolitikken var Gudmund Hernes. Han og resten av arbeiderpartiet var klare for en reformasjon av skolen. Reform 94 skulle gjøre alle elever like, i hvert fall skulle alle få et likt tilbud om en nærskole. Klipp, klipp og vips var institusjoner og spesialskoler vekk. Elever med spesielle behov fikk en plass med et likt tilbud som de andre i klassen fordi det var rettferdig etter dagens politikk. Det var rettferdig at de andre ikke fikk mindre enn dem så derfor forsvant mange spesialpedagogiske tiltak. I likhetens navn ble mange elever med spesielle behov plassert rundt omkring i de mange grupperom slik at de selv og de andre ikke skulle plages for mye med å se hvor ulike de egentlig var. Etter hvert opprettet noen skoler egne klasser med blandet alder for elevene med spesielle behov slik at de kunne være ulike sammen, dog uten at skolen fikk samme ressurser og kompetanse som det spesialskolene hadde hatt, men tross alt mer enn hva det enkelte klasserom fikk.

Reform 97 viste hvor rettferdig Hernes var. Det var urettferdig at de som gikk på yrkeslinjer ikke fikk allmennkunnskap slik som de andre som gikk på videregående skole fikk, og med det tilgang på høyere studier. Så i rettferdighetens navn fikk han gjennomslag for at alle skulle få allmennkunnskaper gjennom skolegangen, og yrkesfag ble med ett et like teoretisk studie som de allmennfaglige studieretningene på VGS. Hernes hadde lest og lest om amerikansk skole. OECD hadde hele planen klar for hvordan dette kunne fungere i Norge også. Skolen skulle utnytte de små barnas læringspotensiale på en ulikhetsutjevnende læringsarena preget av konkurranse og lik metode.

Derfor droppet de begrepet «skolemoden» og senket skolestart til 5-6 år. Nå skulle vi gjøres klar for internasjonal konkurranse i lille Norge. Den gamle, utslitte modellen med hovedfag og slike ting på universitetet, ble byttet ut med den langt mer internasjonale modellen bachelor og master. I regjeringen og andre styringsorganer ble for sikkerhets skyld fagpersoner innen pedagogikk og skolepolitiske spørsmål byttet ut med folk med økonomisk og annen lederkompetanse. Den nye rettferdige skolen var klar til å komme frem i et nytt og bedre byråkratisk lys. En god leder skulle nå kunne lede alt, og den nye lederen trengte ikke pedagogisk erfaring. Slik ble skolen og skolepolitikken overtatt av nye ledere og overlatt til byråkratenes tenkning alene. De nye ansatte var i det hele tatt mye flinkere til å følge byråkratiske ordrer enn sine forgjengere, og lot seg villig prege av retningslinjer fra OECD. De stilte ikke så mange plagsomme hvorforspørsmål og det gjorde at det ble lettere å få til en rekke forandringer som den nye reformen krevde.

Astrid Søgnen ble ansatt som ny leder for Utdanningsetaten. Hun hadde stor tillit og skulle utvikle hele dette nye og bedre i skolen med konkurranse som første mantra. Alle skal konkurrere, sa hun. Hun blir derfor kneler nr. 2 i min verden. Hun gikk først av i 2019. Etter henne har vi ord og begreper som at skolen har blitt et skrekkabinett og et taushetsregime. Hun arbeidet meget hardt for å få test, resultatstyring og private skoleutviklere inn i den offentlige skolen. Elevene fikk en tung sekk å bære da det hvilte på deres skuldre å innfri skolenes krav om resultater.

Kristin Clemet er blitt beskyldt for å ha innført prøvene og kunnskapsløftet. Hun var ministeren som innførte det og promoterte den nye læreplanen som et hellig løfte om en bedre skole hvor lek og annet tull skulle vike for bedre resultater. PISA-sjokket som det kalles, ble brukt for å reformere skolen. Her blir jeg stående å undre meg litt. Den nye læreplanen var klar før PISA-sjokket, de nye skolelederne var klare, utdanningen av BI-rektorer var klar, så vi trengte bare en politiker til å si høyt hva som skulle skje.

Norge og Danmark fikk nesten lik målstyrt læringsplan samtidig. Begge land fikk plutselig en læringsplan støttet av like diffuse forskere som sa at dette fungerer. Fra her begynte forskere tydeligvis å bli navnløse. Alt av forskning på området ble anonymt. Forskere sa at dette fungerer og derfor ble det lov og tiltak i skolen. Forskere begynte å hevde sin stemme i et forskerfellesskap som sa at forskere har sagt. Vi kunne ikke argumentere mot forskerne fordi forskere snakker sant. Forskere fant ut, etter nasjonale prøver, at forskere mente at antall barn i klasserommet ikke hadde noen betydning for læringen. Forskere sa at vi må få redusert spesialundervisningen, forskere sa at læreres kompetanse måtte økes, forskere sa at de og de salgsmodellene til skolen fungerte best og forskerens anonymitet brøytet veg for at lærernes stemme ble uviktig.

Disse diffuse forskerne med sin «evidens» som de med sikkerhet sa at virker fordi de hadde forsket på det, og forskningen kunne ikke kritiseres fordi den var forsket på av forskere som også bante vei for et privat salg av skolemodeller. Lærernes stemme var nå blitt eliminert i alle ledd. I regjeringen, i byråkratiet, i rektorlaget, i rektorstillingen og over alt hvor læreren tidligere hadde noe å si. Lærerne mistet stemmen sin og ble offer for en massiv kontroll ovenfra gjennom resultatstyringen som hele denne modellen var tuftet på. En taushetskultur og et kneler-/byråkratregime oppsto som over natten. I knelerens rike er vi alle like. Lærer må følge regimets regler eller forlate yrket for alltid.

For en test- og målefest det ble! Alle skoler, alle lærere og alle elever konkurrerte nå om å bli best. Alle elever ble kjørt gjennom samme kvern og det ble jublet vilt blant knelerne når de inviterte til resultatfest.

Erna sa bare ikke at hennes bedre skole var styrt av PISA-/OECD-retninger for en bedre skole. Sentraliseringspolitikken, kunnskapsløftet, direktiver for å krympe lærers stilling, vektleggingen og styring etter test og resultater, en bevisst politikk for å privatisere skolen, en internasjonalisering av lærers kompetanse, redusering av spesialpedagogisk hjelp, nasjonale prøver og kartlegging, større klasser, økonomisk modell, de nye rådgiverne, egne lønnsforhandlinger osv., osv. Det finnes ikke den ting i skolen i dag som ikke OECD står bak. De er de diffuse forskerne hvis navn ikke bør nevnes som annet enn forskere. Er du usikker på hva som er kommet fra OECD, så må det sies at OECD-forskerne røper seg selv gjennom at de har få kildehenvisninger, om noen, og at de aldri nevner navn på hvilke andre forskere de refererer til. Den nye læreplanen som de har kalt «fagfornyelsen» er også et OECD-produkt. Det kommer allerede kritikk mot planen fra land som allerede har forsøkt den. Dette er absolutt ikke et norsk håndverk, annet enn i oversettelsen. Vel, så har de funnet ut hvordan de kan måle fordypning og psykisk helse. Kunnskapsløftet ble kalt kunnskapsbløffen med rette, vi får se om fagfornyelsen blir til en fagforbrytelse.
Dette blir kalt høyreskolen.

Test og resultatstyring ble igangsatt av Arbeiderpartiet. Høyre har egentlig bare fulgt opp OECDs retninger for en bedre skole, og fortsatt videre der Arbeiderpartiet slapp. Høyre skiller seg fra sine forgjenger kun ved at de jubler mer over målinger og at de er generelt mer opptatt av at skolen og elever for enhver pris skal måles. En skole uten en målekontroll kan jo f.eks. føre til mer makt til lærerne igjen, noe som vil avsløre hvor lite gjennomtenkt kneler-/byråkrat-tenkningen egentlig er. Foreløpig så har PISA-/OECD-toget knust alt av annen skoletenkning og har eliminert alle andre forskere innen pedagogikk som sier noe annet om hva som kan forbedre skolen i Norge.

Skolen fikk skoleutvalg som skulle forme videre skolepolitikk. Dette er utvalg som fremmet spesielt «OECD-bedre» skolepolitikk. Vi har Hernesutvalget, Søgnenutvalget, Ludvigsensutvalget, Nordahlutvalget og sist Stoltenbergutvalget, for å nevne noen. Regjeringen tar hva disse utvalgene foreslår og setter skolepolitikken ut i livet. Nordahlutvalget foreslo blant annet at PPT ikke lenger skulle kunne gi vedtak til spesialundervisning. Det var visst mye mer rettferdig at elever skulle miste den rettigheten. Forslaget til Nordahlutvalget ble nedstemt på stortinget og elever har fortsatt rett til utredning og et vedtak etter § 1-5 (retten til spesialundervisning med sakkyndig vurdering fra PPT).

Stoltenbergutvalget handlet om forskning på gutter og jenter. De har foreslått at spesialundervisning kun skal foregå i klasserommet, slik Nordahl også hevdet i sitt utvalg. PPT skal nærmere skolen som rådgivere. Her er det en skikkelig nøtt de må knekke. Lærere som ikke tar eller får oppgradering på studiepoeng, regnes som avskiltede. Det gjelder en rekke spesialpedagoger og det gjelder de fra PPT.

De har feil kompetanse for å undervise elevene. De har ikke lov til å undervise uten rett lærerkompetanse. Dette gjelder for mange spesialpedagoger, også de med master. Det blir lærere i klasserommet som skal gi spesialundervisning etter rådgivning fra PPT eller andre rådgivere skolen velger å ha. Danskene har allerede gjennomført disse tiltakene, og de snakker om at dette ikke var et godt tiltak for hverken lærere eller elever. Disse utvalgene har lite kildehenvisninger og de refererer til at forskere har sagt. Når det gjelder Stoltenbergutvalgets utredning om kjønnsforskning, så har jeg sjelden lest noe mer tåpelig. De vil ha flere nasjonale prøver på flere trinn fordi forskningen de har brukt ikke sier nok om temaet de skulle utrede. De bruker stort sett masseundersøkelser og nasjonale prøver for å finne sine løsninger. I reklameplakaten for den nye skolen i 2006, med innføringen av kunnskapsløftet, så sa de at denne skolen skulle utjevne spesielt forskjellene mellom gutter og jenters mestring.

Det kan se ut som om Stoltenbergutvalget har kommet fram til at forskjellene har økt i denne skolen som ble grunnlagt på en streben etter mer likhet. Stoltenbergutvalget foreslår, uten å forstå hvor ironisk det virker, at flere tiltak som visselig har økt ulikheter, blir foreslått igjen som nye tiltak for å dempe ulikheter. Mer testing og mindre mat og helse høres ikke ut som en skole som vil utjevne ulikheter i gutter og jenters mestring.

Jeg avslutter med første vers av Jens Bjørneboes dikt «Mea Maxima Culpa».

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist!
”Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst”
Hvem er et menneske som ikke vet
At man skal frykte all rettferdighet?

Vi vet i dag at den nye skole er innført gjennom begrepet rettferdighet. Vi vet også i dag at nye reformer som hevder å etterstrebe rettferdighet bør vi frykte som pesten selv. Det kommer mye urettferdighet fra den rettferdigheten våre politikere anser som rett.

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2023 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: