Under the ruins, the beach!

I krig og kriminalitetskontroll er mye lov

Tekst Une Holden Vadstein Foto Wikimedia Commons.

– «Krigen mot terror» i to perspektiver

Terrorisme er ikke et nytt fenomen, men har etter angrepene i USA 11. september 2001 fått en voksende plass i offentlig diskurs, i hvert fall i den vestlige delen av verden. Det anses som en stor trussel mot ellers fredelige demokratier. Straffenivået til diverse terrorhandlinger har blitt opptrappet og temaet har i økende grad fått en plass innen strafferett og nasjonal sikkerhet, og gråsonene som befinner seg derimellom. Angrepene 11. september satte i gang den amerikanskledede «krigen mot terror», hvis utfordringer er flerfoldige. Dette er bare et lite utsnitt av de primært teoretiske utfordringene som oppstår enten man betrakter «krigen som kriminalitetskontroll eller som en (mer eller mindre legitim) krig.

Om «terrorisme»-definisjonen og dens utfordringer
Terrorisme er blant annet definert som en «[1] politisk motivert [2] taktikk som involverer [3] en trussel om eller bruk av makt/tvang eller [4] vold, der et ønske om [5] oppmerksomhet/publisitet spiller en viktig rolle». Helt sentralt er den politiske motivasjonen, som gjør at terror skiller seg fra angrep som i handling og konsekvens kan ligne svært mye – for eksempel skoleskyting, selvmordsbombing osv. Etymologisk kommer ordet fra latin for «redsel», og det er ofte et formål med terror å skape frykt i en befolkning. Terror rammer som regel uskyldige, sivile mennesker, noe som styrker opplevelsen av at «hvem som helst» kan bli offer.

Terrorisme er et politisk, og dermed subjektivt, konsept. Fordi samme handlinger kan defineres som «frihetskamp» og «terror», er både definisjonsmaktas innehavere og hvem som står bak handlingene høyst relevant. Ofte bærer terrorisme preg av ekstremistiske holdninger (slik som angrepene 22. juli i Oslo og på Utøya), men ikke alltid – enkelte vil kanskje også hevde at «ekstremist»-merkelappen på samme måte som «terrorist»-merkelappen kun sverter personer og grupper som i sine egne øyne kjemper for frihet (f.eks. PLO i Palestina og kurdiske grupper).

Videre kan man stille spørsmål ved om det bare er ikke-statlige aktører som kan utføre terrorangrep, og hvordan statlig terror eventuelt ser ut. Begrepet «statsterror» viser til terrorhandlinger myndighetene påfører egne borgere eller andre lands myndigheter eller borgere. Strafferetten har tradisjonelt hatt et «blindspot» for statskriminalitet. Med andre ord vil statlig terror lettere bli kalt krigsstrategi enn terror.

Hvorfor er begrepsvalget viktig og relevant?
Å definere noe som «terror» er et viktig (retorisk) virkemiddel, ettersom det delegitimerer og kriminaliserer handlingene. Selv om man anerkjenner at «frihetskamp» kan omfatte vold (f.eks. ved å kalle det «voldelig opprør»), blir det ikke nødvendigvis illegitimt – kanskje fordi målet kan hellige middelet, eller at demonstrasjonsretten og friheten kan veie tyngre enn fordømmelsen av vold. Uansett vil det være vanskelig å stille seg bak noe man kaller et «terrorangrep», ettersom det er implisitt at angrepet da er uakseptabelt.

Terrorisme, kanskje særlig i en globalisert kontekst, vil oppfattes som en større risiko enn tilsvarende hendelser som ikke klassifiseres som terror. Som nevnt, rammer terrorangrep som regel sivile mennesker – det er altså mer eller mindre ekstreme og dødelige angrep som rammer «hvem som helst». En konsekvens av globaliseringa er en tredimensjonal frakobling: romlig, tidsmessig og sosial. Farer er ikke lenger begrenset til plass, tid og sosial klasse. Farer oppleves altså nærmere, som resulterer i risikoverdenssamfunnet – en oppfatning av økt risiko og et økt fokus på å minimere risiko knyttet til f.eks. terror. Det skal nevnes at dette er et vestlig perspektiv, som ikke tar høyde for faktisk voksende risiko i andre deler av verden.

Videre, siden terror oppleves som en stor trussel (større enn den faktisk er i Vesten), i media, diskurs og politikk, åpner det for langt kraftigere tiltak enn hendelser som skoleskytinger, fabrikkbranner, miljøkriminalitet, voldelig opprør, osv. gjør. Et godt eksempel på dette er, slik Snowden avdekket, at USA innhentet enorme mengder data om sine borgere i nasjonalsikkerhetens navn – og med det brøt med en rekke sivile rettigheter. I tillegg står «krigen mot terror» her sterkt som eksempel.

Fange løftet av 115. MPB-personell ved Guantanamo Bay interneringsleir, januar 2002.
Foto: Joint task force, Gitmo, Cuba – Wikimedia Commons.

«Krigen mot terror» i et strafferettslig perspektiv
Da USA i 2001 og 2003 invaderte henholdsvis Afghanistan og Irak, definerte de det selv som en «krig» og en respons på Al-Qaedas krigserklæring. Om man løsriver seg fra Al-Qaedas fremstilling av angrepene som krigserklæring og USAs krigsretorikk, kan man analysere det hele i et rent strafferettslig perspektiv: Terrorangrepene 11. september utgjorde lovbrudd begått på amerikansk jord, og utløser derfor straffeforfølgelse og kriminalitetskontroll. Til forskjell fra de fleste andre terrorangrep begått på amerikansk jord, er dette angrepet utført av et (mer eller mindre) organisert, utenlandsk nettverk. Dermed er det naturlig å gå løs på dette og lignende nettverk med lovens lange arm – på samme måte som man iverksetter operasjoner for å fakke andre organiserte kriminelle. Flere forskere peker på en økende militarisering av polisiær virksomhet (f.eks. av politiet, grensekontrollører, vektere etc.) – altså er det mulig å se USAs invasjon av Irak som en forlengelse av USAs egen kriminalitetskontroll.

I dette perspektivet ligger en eksterritorial bruk av nasjonal strafferett spesielt begrunnet i vernet av nasjonal sikkerhet – USA går utenfor egne landegrenser og utøver en slags politisk begrunnet kriminalitetskontroll. Dette krysningspunktet mellom strafferett og nasjonal sikkerhet er opphavet til en rekke utfordringer, blant annet at strafferetten i prinsipp skal være hevet over politisk diskurs, mens nasjonal sikkerhet i essens er politisk diskurs. Man kan se dette i et kolonialistisk perspektiv, der det vil være et hovedmål for USA å beholde makt over politisk og sosialt marginaliserte grupper – og der slikt rettferdiggjøres i nasjonalsikkerhetens navn.

I «krigen mot terror», eller USAs kriminalitetsbekjempelse i Irak og Afghanistan, er heller resultatet at USA angriper personer som de vurderer som «terrorister», med full militær styrke. Dette resulterer, i strafferettsperspektivet, i at USA henretter mistenkte uten lov og dom.

I et strafferettsperspektiv på «krigen mot terror» oppstår også utfordringer knyttet til definisjonsmessige kriminalitetsvurderinger av «lovbryteren». Disse vurderingene foretas av amerikansk personell, og med dét følger flere utfordringer – både når det kommer til begrepet «terrorist» (selv om det er relativt bred enighet om at Al-Qaeda og IS er terrororganisasjoner, vil det fortsatt finnes gråsoner der amerikanernes politiske(/religiøse) overbevisning blir avgjørende), etterretningen (hvor sikker er kunnskapen?) og avgrensninger (er barn av «terrorister» medvirkende? Er de som huser terrornettverk et mål? Når blir man en «terrorist» – på planleggingsstadiet, radikaliseringsstadiet, materialisering osv.?).

Når det gjelder det siste spørsmålet («når blir man terrorist?») er det interessant å se på begrepet «pre-crime society». Begrepet beskriver en proaktiv strafferett og -praksis: Som en del av «risikoverdenssamfunnet» nevnt ovenfor, er det naturlig å ville minimere den opplevde risikoen til det forsvinnende ved å ta tak i kriminalitet før det inntreffer. Eller i Bushs egne ord fra 2002: «we must take the battle to the enemy, disrupt his plans, and confront the worst threats before they emerge». I norsk straffelov (§133) har vi også en paragraf som kriminaliserer planlegging av terrorhandlinger allerede på tankestadiet – man kan dømmes uten å ha gjennomført et angrep. I tillegg til at denne logikken kan havne på kant med rettsprinsipper (f.eks. uskyldighetsprinsippet og retten til en rettferdig rettssak), illustrerer det vanskelighetene som amerikansk militærpersonell står overfor i vurderingen av hvem som egentlig kan kategoriseres som «lovbryter».

I mer normal strafferettspraksis ville kriminalitetsvurderingen i all hovedsak ha funnet sted etter en pågripelse, i en rettssak. I «krigen mot terror», eller USAs kriminalitetsbekjempelse i Irak og Afghanistan, er heller resultatet at USA angriper personer som de vurderer som «terrorister», med full militær styrke. Dette resulterer, i strafferettsperspektivet, i at USA henretter mistenkte uten lov og dom. I tillegg til at kriminalitetsvurderingene strider mot rettsprinsipper, gjør USA her et større overtramp mot retten til en rettferdig rettssak. Samtidig kan man påpeke at politiet har tillatelse til å drepe (som regel begrenset til selvforsvarssituasjoner), og at USA kan fremstille henrettelsene av de antatte terroristene som et videreført selvforsvar etter 11. september. I strafferettsperspektivet ville USA kanskje hevdet dette, men ved å fremstille invasjonene som en «krig» har de unngått blant annet denne problemstillingen.

«Krigen mot terror» i et krigsperspektiv
Dette bringer oss videre over på krigsretorikken, som i USAs tilfelle er utformet til å omgå nettopp strafferettens prinsipper. Etter USAs syn, er «krigen mot terror» en (legitim) krig som ble igangsatt av Al-Qaedas krigserklæring 11. september 2001. Ved å bringe «krigen» ut av kriminalitetens område og inn i krigsrettens, legitimerer USA svært mye mer. Selv om USA omgår strafferettens prinsipper (og med dét løser flere problemer), må de forholde seg til Folkeretten og dens begrensninger – på en annen måte enn «terroristene», som ikke regnes som en stat, må. Det må nevnes at USA har beveget seg utenfor disse grensene, beviselig med Guantanamo interneringsleir og Abu Ghraib-fengselet, som må anses som krigsforbrytelser.

I «krigen» er det ingen tydelig motpart til USA, ettersom «fienden» er nært sagt alle «terrorister». Begrepene «stridende» og «sivil» anses som foreldede og passer ikke lenger inn i krigens virkelighet, og i denne «krigens» tilfelle er nettopp dette kanskje spesielt tydelig. Konsekvensen av den vage «fiende»-/«stridende»-rollen er at amerikansk militærpersonell må foreta samme kriminalitetsvurdering som beskrevet over, med utfordringer knyttet til begrep, etterretning og definisjonsmessige avgrensninger. De må altså kontinuerlig vurdere hvem angrepene skal rettes mot: Er for eksempel bevæpnede barn krigsstridende? Og hva med de som ikke ennå har begått et terrorangrep, men som kan ha en intensjon om det? På samme måte som fiendebildet konstrueres i «krigen mot narkotika» og «krigen mot kriminalitet», anses altså motparten her som en «fiende» snarere enn en «mistenkt». Idømmelsen av mennesker som fiender heller enn presumptivt uskyldige mennesker tillater svært kraftige reaksjoner, som er beviselige i alle disse tre såkalte «krigene».

Etterord
Fremstillingen av «krigen mot terror» som kriminalitetskontroll eller krig er helt avgjørende i legitimiteten til «krigens» innhold, og de to perspektivene bringer med seg ulike utfordringer – men uansett hvordan man vrir og vender på det, kan man ikke si at amerikanerne har sitt på det tørre. «Krigen» har i stor grad vært mislykket i å bekjempe terror. Det er faktisk ikke usannsynlig at USAs «krig mot terror» har gjort nettopp det motsatte, og heller spilt inn i ekstremisters fiendebilde av USA og Vesten – og produsert terror.

Teksten er en omskrevet oppgavebesvarelse fra faget A Criminology of Globalization ved
kriminologistudiet, UiO.

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2024 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: