Ikke et museumsklenodium

edgar

«May I ask you a favour? Can you please not talk during the songs?” Edgar Broughton ser mildt irettesettende på noen utvalgte publikummere bak brilleglassene. Og dette er mannen som brølte tilskuerne bakover med sin brutale Captain Beefheart inspirerte bluesrøst på slutten av sekstitallet. Men det var nesten femti år sida. En annen tid. En annen Edgar Broughton. Nå sitter han på en stol med en akustisk gitar og vil gjerne at ordene skal bli hørt. For Edgar Broughton har noe å formidle- Og han gjør det. Lavmeldt men intenst. Og stemmen er det ingenting i veien med

Selv mange jeg kjenner som har stor peiling på musikk ser spørrende på meg når jeg nevner Edgar Broughton Band. De er blitt ufortjent glemt selv om de var svært populære i europeiske frikermiljøer på starten av 70 årene. Ennå har de trofaste om enn aldrende fans. I Norge spesielt i Bergen, Kristiansand og Alta har jeg inntrykk av.

Vel, det tidligere Edgar Broughton Blues Band flyttet i alle fall til London fra den lille byen Warwick i 1968. Husvertinna deres kjente noen som drev et impresariobyrå rett rundt hjørnet og sendte dem dit. Dette byrået hadde akkurat booka et stort navn til en konsert men dette bandet hadde trukket seg i siste liten. Edgar og co fikk jobben og så begynte snøballen å rulle. På den tida var det en hærskare av mer eller mindre utfrika psykedeliske/progressive band som myldret over, rundt og under konsertscenene og de mange mer eller mindre fri festivalene som foregikk i England på den tida. Dette var band som Groundhogs, Pink Fairies. Deviants, Arthur Brown, Hawkwind, Pink Floyd og den utsyra visesangeren Roy Harper Edgar Broughton Band ble en del av denne bølgen. De spilte overalt. Var med på¨Glastonburyfestivalen og varmet opp for Pink Floyd i Hyde Park. Som seg hør og bør ble de bannlyst fra en del steder- På en konsert delte de ut maling til publikum. Men som de sa til sitt forsvar etterpå, – det var ikke de som sa til publikum at de skulle bruke den. Og de fikk platekontrakt med EMI. De ble det første bandet som kom ut på den legendariske Harvest labelen. Etter en singel gav de ut albumet Wasa Wasa i 1969. De fire neste årene gav de ut fire album til. De to første av dem kom in på listene. De hadde også to britiske top40 hits i 1970. «Out Demons Out» var en adapsjon av det amerikanske bandet Fugs «Exorcising The Evil Spirits from the Pentagon»-«Apache Drop Out» en kombinasjon av Beefharts «Cosmic Drop Out og Shadows instrumentale «Apache». De gav it en til som burde blitt det: «Hotel Room» fra 1971.

En kort omtale av Harvestalbumene:

Wasa Wasa (1969). Brutal syrete blues som gir Beefheart assosiasjoner men også den Zappaaktige dowop infiserte antikrigssangen «American Boy Soldier» og et fjorten minutters badtriphelvete til slutt

Sing Brother Sing (1970)- Mer variert. Litt mindre rå musikalsk men sykere. «B is for Butterflys monologen på sangen «Psychopath» kan ikke beskrives. Den må høres for å bli trodd.

Edgar Broughton Band (The Meat Album) (1971): Hvis bandet på det tidspunktet hadde valgt å kaste seg på Deep Purple/Black Sabath bølgen kunne de blitt store men de valgte å gå en annen vei. Heldigvis for oss for dette albumet er klassisk. Det åpner med den ornitologiske konspirasjonslåta «Evening over Rooftops», der en vårlig byvåridyll langsomt bygger seg opp til fjærbrusende undergangnoia. Det hele komplett med strykere og vakker koring i et uimotståelig refreng. Det fortsetter med fødselspsykose blusen «The Birth» og countryinspirerte og feleakompanierte «Peace of my own». De følges opp av jugbandlåta «Poppy» om naturvern og bruk av nyttevekster i naturen og den uimotståelige rockelåtene «Don’t Even Know Which Day It Is». Side to her klassikerne (for Broughton fans) «The House of Turnabout» og «Thinking of You»

«In Side Out»(1972): Også et bra album.. Litt hardere med mer brutale tekster enn den forrige. Og mer politisk. Minst en klassikker nemlig «Home Fit For Heroes» som handler om den falmende drømmen om den sosialdemokratiske velferdsstaten.

Oora (1973) I likhet med sine to forgjengere en plate som bare kunne vært laget av et britisk band. Mye pålegg og effekter og den roligste av harvestalbumene. «Green Lights» er en av mine favoritter.

Edgar Broughton Band turnerte omfattende i disse årene. Særlig i England og Tyskland men de spilte også i Norge. Men de fikk de problemer med managementet.. Deres sjette album, Bandages (spilt inn i Norge) ble forsinka i tre år på grunn av juridisk tull.. Så kom punken og diskoen. De gav ut to album til under navnet The Broughtons rundt 1980. På 80, 90 og 00 tallet turnerte de sporadisk. I 2010 ble de oppløst. for godt i følge Edgar. .

Edgar Broughton har spilt solo i fem år og i 14. august spilte han på Vaktbua i Kristiansand for andre gang. Vaktbua ligger ved inngangen til Odderøya og er stedet å dra til når man er i Kristiansand. En imøtekommende, avslappet oase med terrasse og graffiti på de hvitmalte veggene. En type sted jeg trodde ikke lenger fantes. Jeg var invitert fordi jeg har oversatt flere av Broughtons tekster til norsk på oppdrag fra Altagitaristen Kurt Ivar Strøm. Det var meninga at jeg skulle framføre en av dem og lese et dikt eller to før konserten. Edgar er i strålende humør etter avslappende dager i sørlandsidyll med innlagt fisketur og han lar seg ikke affisere av at været, som var så fint, har mørknet og blåst seg til. Etter en lengre soundcheck på utendørsscena begynner det å høljregne. Konserten må flyttes innendørs. På grunn av alt styret med flytting og rigging av utstyr og påfølgende soundcheck blir det ikke tid til at jeg opptrer. Greit nok. Å framføre min versjon av «Evening over Rooftops» foran en haug med fanatiske Broughtonfans var ikke noe jeg var forventningsfull til. Umulig å si hvordan de hadde reagert. Mesteparten av publikum er litt opp i årene kan du si men det er også en gjeng med unge jenter der. Alle er i godt humør og de fleste blir etter hvert godt påseilet.

Edgar starter med en eksentrisk sang med delvis fiktive ord, som han har kalt «The Christmas Song»Så fortsetter han med et knippe for det meste nye sanger med en og annen gammal schlager. Han har en nydelig versjon av «Green Lights» der vi synger med i refrenget for første gang. Stemmen er dynamisk og kraftig. Den har i det hele tatt modnet på en fortreffelig måte. Sangene er melodiøse og rolige med nyanserte og dobbeltbunnete tekster. De krever stillhet og konsentrasjon og jeg er glad for at han hysjer på folk når de begynner å bable i vei. Det er ikke nødvendig så veldig ofte for Edgar drar oss inn i sin verden. Teksten er politiske men uten å ty til slagord. Eller vare og poetiske uten å henfalle til klisjeer. Inn i mellom låtene forteller han historier.

Sangen om forfatteren, journalisten og sanger i The Deviants Mick Farren gjør inntrykk. Etter at harvestskivene kom ut remiksa i 2004 kalte Farren musikken deres for «Inane hippy nonsense». Edgar bestemte seg for å si «Oh Mick. You Look terrible» hver gang de møtes. I 2013 skal de spille på en festival sammen. Mick med Deviants. Edgar solo. De møtes backstage. Mick ser så dårlig ut at Edgar ikke har hjerte til å fortelle ham det. Mick kollapser på scenen etter en låt. Folk gir ham hjerte massasje men Farren dør. Jeg fikk faktisk tårer i øynene av sangen Edgar skrev om det. «We bang your drum. But there is no sound»

«There is a Hole in it» er en helt annen type sang. Den eneste rocka sangen I settet. Den er inspirert av en fyr Edgar møtte på et fly på vei til konsert i Tyskland. Fyren er Jehovas vitner og reiser rundt i verden for å fortelle om undergangen og dokumentere severdigheter som Stonehedge og pyramidene før det er for seint. Han snakker om The rapture – bortrykkelsen – da alle sanne troene skal tas opp til himmelen og alle vi andre skal gå under i ild og fordervelse. Fyren fryder seg faktisk over at verden ser ut ril å gå til helvete. Edgar innser at verden til en viss grad styres av sånne mennesker. Han skriver en sang om det.

En av de nye sangene handler om de såkalte gode gamle dager. Hvis vi er så opptatt av hvor gode de gamle dagene var hvordan kan da de vi lever i nå bli likegode? Edgar er ikke nostalgisk for hippietida. Han foretrekker å nyte livet nå og er mer interessert i å spille sine nye sanger enn de gamle. Som gan sier i innledninga til «Homes Fit for Heroes» «I am not a museums piece»

Men han må selvsagt spille noen gamle sanger. Publikum skråler lykkelig med på «Poppy» og «Evening over rooftops». Til slutt får vi en ny sang «Eyes on Fire» En antikrigssang han sier han bare spiller hvis vi klarer å være helt stille. Vi klarer det i annet forsøk. «I fall like ice on fire/Caught in a spot light/A frozen border/A deadly crossfire/Some refuge»

Edgar der fornøyd med konserten. Han forteller meg at de han hysjet på kom bort og unnskyldte seg etterpå. Og skrøyt av konserten. Han legger ikke skjul på at han liker å få ros. Han blir overfalt av folk som vil ta selfies med ham eller få signert plakater eller gamle skiver. Og Edgar stiller villig opp. Han trives utmerket ute blant folk tydeligvis. Han lytter til det folk sier uansett hvor mye de snøvler og deltar reflektert og engasjert i samtaler. Han kjenner godt til Kurt Ivar Strøm og er imponert over tolkningene hans. Men den norske demoen av «Rooftops» imponerer ham ikke. Den må produseres bedre mener han. Jeg forteller at den ble spilt inn i hui og hast.

Men det er ikke lett å komme til orde. Alle skal prate med Edgar. Men jeg får en liten Stones samtale. Noen har satt dem på anlegget og han mener at de har vært raua siden «Exile On Main Street» Vi er enige om at deres versjon av «2000 light years away from home» på Hyde Park konserten for noen få år siden var håpløs. Han sier – «and this I know for a fackt» – at Mick Jagger, etter at Brian Jones døde, ville gjøre Stones om til et internasjonalt forretningsimperium. Så blir samtalen avbrutt av en full sørlending som vil foerelle om da han møtte Keef.

Edgar Broughton Band kan lastes ned eller streames på for eksempel Spotify. Det samme kan soloplata «By Myself» som gir et bra bilde av hvordan han høres ut nå. Eller hvorfor ikke la ham holde en konsert hjemme i stua di? I fem år har han hatt sitt «A fair days work for a fair days pay» tilbud. Det går ut på at bare du dekker reise og opphold (gjerne privat) og gir ham det du måtte tjene om dagen i honorar kommer han og holder en privat konsert. Flere detaljer på hjemmesida hans. https://edgarbroughton.com/special

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2023 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: