En gang kjente jeg en mann som ble fylt av store tanker da han så stjernehimmelen med sin far.
Tekst: Thale Husemoen Foto: Bjørn Olav Listog
Karlsvogna var diger syntes han, og Sirius har mange navn, den lyser sterkest året rundt, sa faren. Aftenstjernen, Morgenstjernen, Hundestjernen, Sirius? Skulle han tro på det? Det var trygt og godt. Litt senere fikk han det for seg at Hundestjernen hadde forlatt ham, han fant heller ikke hjulene til Karlsvogna. Som tenåring var han lang, tynn og redd. Russerne hadde inntatt verdensrommet og den spinkle, lange gutten lagde seg en stor hjelm fra morens frisørsalong og skrev med rød lebestift C.C.C.P. Den kalde krigen hadde inntatt hjertet hans, han var ikke lenger den lille prinsen som kunne hoppe fra planet til planet. Med årene ble han en innegubbe som gjemte seg bak gardinene. Like ved togstasjonen bodde han, og noterte når togene kom og når de var forsinket. Bak gardinene gløttet han og planla det store kuppet. Han drømte om overtagelse av et av de utgåtte togene, at han tok lokførerlappen og spredde flyers på Oslo S – Nå må vi få samlet folket i bånn! Tok på seg sin gamle hårtørrerhjelm og fylte toget med sosialister, anarkister, anarkosyndikalister og andre fritenkere- dro i togfløyta og hentet dem som hadde hørt rykter om en forrykt eldre mann med Trotskyskjegg. Fra stasjon til stasjon skulle folk bestige det gamle lokomotivet til endestasjonen, helt til svenskegrensa. Og så skulle de kjøre tilbake, med samling i bånn. Med mer håp enn fortvilelse. Nå visste de at samhold var det som måtte til. Hjulene til Karlsvogna var på plass. Og slik skulle denne eldre mannen med flippskjegg kjøre skyttelfart mellom alle nærliggende togstasjoner til hovedstaden, til han ikke orket mer. Men valget er allerede over, vi leser 10. september…
