Innleid og underbetalt

bokomtale

Innleid og underbetalt

Tekst Hege Vadstein

I boka Innleid og underbetalt skriver den britiske journalisten James Bloodworth om sine erfaringer fra et år da han jobbet undercover i de mest uregulerte sektorene av arbeidslivet – også kalt gig-økonomien.

I tillegg til beskrivelser av arbeidsforhold rommer boka samtaler og intervjuer med folk han møter underveis, forskning som har vært utført på relaterte emner, historisk bakgrunnsstoff, samt henvisninger til sakprosa og skjønnlitteratur som belyser tematikken. Bloodworth lykkes godt i å formidle denne mengden av informasjon på en interessant, engasjerende og lettfattelig måte. Resultatet har blitt en bok som er vanskelig å legge fra seg. Den gir oversikt over de store sammenhengene i utviklingen som foregår i arbeidslivet, i tillegg til at den løfter fram de sårbare individene som blir ofre for den framvoksende utnytter-kulturen i gig-økonomien.

I forordet sier Bloodworth seg enig med de som vil hevde at en slik bok burde være skrevet av de som ikke jobber undercover i feltet han undersøker; de som ikke har noen annen mulighet enn å ta nettopp slike jobber, og som ikke kan – slik Bloodworth hele tiden vet at han kan – trekke seg ut av situasjonen hvis det blir for risikabelt og helsefarlig. Til sitt forsvar påpeker Bloodworth at det ville være små muligheter for at noen av hans nulltimerskontrakt-kolleger hadde kunnet mobilisere nok krefter til å sette seg ned for å skrive noe som helst etter å ha tilbakelagt 22 km med trasking rundt i Amazons varelager gjennom en 11 timer lang arbeidsdag. En lønn som så vidt dekker utgiftene til et kummerlig krypinn, gjør det heller ikke mulig å legge av nok penger til at tid kan frigjøres til å skrive en bok på et senere tidspunkt.

Boka er delt inn i fire hovedkapitler som er viet til hver sin arketypiske variant av underbetalt arbeid. Rugeley: lagerarbeider på Amazon
Blackpool: hjemmehjelper for en velferdsprofitør
South Wales Valleys: telefonselger for et forsikringsselskap
London: Uber-sjåfør
Ved å dele opp undercover-prosjektet sitt på denne måten, får Bloodworth samlet inn mye kunnskap, og han får en representativ bredde på undersøkelsen sin. Mens Amazon-jobben var spesielt ille mht. nedverdigende behandling, utmattende arbeid og mangelfulle lønnsutbetalinger (ansettelsesforholdet var organisert gjennom bemanningsfirmaet Transline som stadig utbetalte lavere lønn enn det som var avtalt), var til gjengjeld hverdagen som hjemmehjelper en enda grusommere påkjenning rent følelsesmessig. De fleste av de pleietrengende «klientene» Bloodworth besøkte i denne jobben ble ikke godt nok tatt vare på i det hele tatt, og noen ble til og med feilmedisinert som følge av høyt tidspress og mangelfull opplæring.

Kapittelet om Amazon var kanskje det jeg opplevde som det mest fengslende. Bloodworth lar oss komme på innsiden av et system som lenge har vært unndratt fra offentligheten. Etter å ha fylt ut og signert et skjema hos bemanningsfirmaet som hanker inn arbeidskraft til Amazon, ser ikke Bloodworth noe mer til verken skjemaet eller noe annet som kunne ha vært i nærheten av å ligne på en kontrakt. Bloodworth og hans kolleger får tidlig beskjed om at de ikke kan vente seg noen fast ansettelse. Hva som er av regler i det kontraktsløse arbeidsforholdet, endrer seg fortløpende etter hva som passer humøret til mellomlederne på Amazon. I begynnelsen gikk f.eks. en regel ut på at man måtte varsle sykefravær innen et visst tidspunkt for å unngå å få en merknad (prikk). Både Bloodworth og flere av de han jobbet sammen med opplevde imidlertid å få en prikk selv om de overholdt denne tidsfristen. Når man hadde fått fem prikker, fikk man automatisk sparken – noe det hele tiden ble truet med.

Forresten så het det ikke å få sparken eller å bli avskjediget hos Amazon. På samme måte som «nytale» i Orwells roman 1984 aktivt ble brukt av makthaverne til å fordreie virkeligheten og kontrollere sine undersåtter, opererer Amazon med spesialdesignete begreper. Der kalles f.eks. det å bli avskjediget å bli frigjort (released). De ansatte fikk ikke kalle stedet en lagerhall. Det skulle kalles et Realiseringssenter (Fulfilment Centre). Alle, enten de var mellomledere, vakter eller plukkere (som var det Bloodworth og hans kolleger kalte seg) var medarbeidere. Ja, selv Jeff Bezos var medarbeider, fikk de ofte innprentet. På denne måten skulle hierarkiet utviskes, det personlige ansvaret poengteres og urettferdighetene gjøres uangripelige.

Hver arbeidsøkt ble innledet med en slags briefing som gikk ut på å skjelle ut plukkerne for hvor elendig innsats de hadde gjort forrige økt. Det ble påstått at de bare hadde «drevet dank», og de ble truet med at det var nok av andre folk som sto klare til å ta over jobbene deres. Hvilket var sant, ettersom desperate rumenere stadig ble fløyet inn i horder. For det var hovedsakelig rumenere som jobbet som plukkere i Amazons lagerhaller, der de lå plassert i områdene med høyest arbeidsledighet i Storbritannia – bl.a. på steder med nedlagt gruvedrift.

Registreringsapparatene som hver og en av plukkerne var utstyrt med for å finne fram til varer og plassere dem på riktige traller, utgjorde samtidig en mulighet for ledelsen til å følge med på hver enkelt plukker; hvor han eller hun befant seg, og hvor mange varer de hadde plukket i løpet av en arbeidsøkt. Hvis tallet var for lavt, hvis de hadde brukt for mye tid på å gå på do eller drikke vann, kunne de regne med å bli skjelt ut på verste og mest ydmykende vis. Gulvflaten i den etasjen Bloodworth jobbet var på 65 000 kvm og hadde ingen toaletter. De var plassert flere etasjer ned. For å slippe å få en overhaling, måtte man derfor bruke av spisepausen hvis man trengte å gå på do i løpet av de 11 timene arbeidsdagen varte. Av de 30 minuttene som spisepausen varte, gikk 10 minutter med på å stå i kø i sikkerhetskontrollen som skulle sjekke at ingen tok med seg gjenstander ut av lagerlokalet. Så var det 10 nye minutter i kø for å få kjøpt mat i kantina. Kanskje ikke så overraskende at Bloodworth på et tidspunkt kom over en flaske med strågul væske gjemt bak en eske med julepynt.

Beskrivelsene av arbeidet som telefonselger og hjemmehjelper var kanskje ikke så oppsiktsvekkende som jobben på Amazon, men til gjengjeld formidlet disse kapitlene tankevekkende synspunkter på globalisering, lønnsstagnasjon, boligpriser og industrihistorie

Mange call-sentere betegner telefonselgerne som jobber for dem som fornøyelseskonsulenter.

Parallelt med å følge Bloodworths opplevelser på arbeidsplassene, får vi innblikk i hvilke boligsituasjoner han og hans kolleger må forholde seg til. Ingen med nulltimerskontrakt kan regne med stabile leieforhold i hygieniske og trygge lokaler. Det har vokst fram en egen nisje for hushaier som leier ut bittesmå kott på ukesbasis. Like ved London Bridge leide Bloodworth seg et slags avlukke på 1,8 x 3 meter for 80 pund per uke. Dette var ett av seks avlukker som den opprinnelige loftsleiligheten på ett rom var inndelt i av tynne pappvegger, og som så vidt kunne romme én smal seng hver. Siden de mest lukrative områdene i London for en Uber-sjåfør var de sentrale turist-strøkene, var det mange av Bloodworths Uber-kolleger som bodde i lignende sentrumsnære «skoesker». Dette var maksimum av hva man kunne ta seg råd til med inntekten fra sjåfør-virksomheten. Til tross for at Uber hevdet at man kunne tjene rundt 670 pund for en 40-timers uke, raknet dette regnskapet når man så nærmere etter. F.eks. gikk det med 70 pund i uka til drivstoff, bilvask kom på ca. 16 pund pr. uke, i tillegg kom avgifter til bilkontroll, datatrafikk på mobilen, og leie av bil eller nedbetaling på lån til bilkjøp, slik at man til slutt ble sittende igjen med omtrent halvparten av det Uber forespeilet sine sjåfører.

Favorittforfatteren til Ubers gründer og tidligere administrerende direktør, Travis Kalanick, er Ayn Rand.

Ubers suksess på børs skyldes at selskapet med stor sannsynlighet kan tilby sjåfører akkurat der og da kundene ønsker det. Selskapet er derfor tjent med å ha så mange Uber-sjåfører som mulig ute i trafikken. De har følgelig en god grunn til å hausse opp sjåførenes tro på inntjeningsmuligheter og oppmuntrer dem til å jobbe 65-timers uker. I tillegg blir sjåførene forsøkt manipulert av algoritmer som er basert på avhengighetsskapende motivasjonsteknikker (alert: Skal du virkelig logge av for dagen, du er jo SÅ nær å tjene inn 200 pund!); og de blir truet med sanksjoner om utestengning fra appen dersom de ikke er lenge nok logget på, eller hvis de avviser mer enn tre turforespørsler. For sjåførene, derimot, er ikke et skyhøyt antall Uber-sjåfører noe som gagner dem. Ubers forretningsmodell er bygd på forestillingen om at markedet kan ekspandere uendelig, men markedet når faktisk etter hvert et metningspunkt, og når dette nærmer seg vil sjåførene begynne å gå med tap. Ettersom Uber ikke ser på sjåførene som sine ansatte, er ikke dette selskapets problem. På samme måte som med plukkerne på Amazon og hjemmehjelperne som er hyret inn gjennom bemanningsfirmaer, anses også Uber-sjåførene som selvstendig næringsdrivende som har ansvaret for sin egen inntjeningsevne. Uber anser sjåførene – ikke passasjerene – som sine egentlige kunder. Det er de som kjøper det egentlige Uber-produktet ved å leie seg bruksrett til Uber-appen mot en provisjon på 25–35% av sjåfør-inntektene (før drivstoff etc. er betalt). Uber lokker til seg kunder (sjåfører) ved å love dem en fri og fleksibel arbeidshverdag, men sjåførene har ingen demokratisk mulighet til å påvirke Uber-appen som utgjør arbeidsforholdets vilkår.

Et av Ubers slagord er «If your wheels aren’t turning, you’re not earning».

Gjennom hele boka trekker Bloodworth fram eksempler på hvordan samfunnet vårt er gjennomsyret av fordommer mot folk som lever i fattigdom – både fra eldre tider og nåtiden. Mye av disse holdningene går ut på at fattige selv har skylda for sin egen livssituasjon – holdninger som maskerer at det snarere er et strukturelt problem som følge av en bevisst valgt politikk. På side 173 siterer Bloodworth en lege som i et avisintervju forklarer den høye bruken av antidepressiva i områder med høy arbeidsledighet med at folk vil ha en unnskyldning for å slippe å gå på jobb og heller motta trygd. Bloodworth oppsummerer ironisk: «Fattigdom er en moralsk brist. Rike mennesker vil bare jobbe hvis du gir dem penger, mens fattige mennesker bare vil jobbe hvis du sulter dem.»

Man skal ikke lete lenge for å finne eksempler på fordommene Bloodworth skriver om. Skjermdumper fra NRK.

Bloodworths undercover-prosjekt viser hvor umulig det er å «jobbe seg opp og fram» med de jobbmulighetene som er tilgjengelige. Selv høyt utdanna mennesker i Wales kan ikke vente seg annet enn telefonselgerjobber i dette området. (I 2016 jobbet 1 million mennesker som telefonselgere fordelt på 5 000 call-sentere i Storbritannia.) Lønna fra Amazon – i den grad den ble utbetalt – dekket så vidt kun det nødvendigste. Og etter fem prikker – hvilket ville komme før eller siden – var man ute av dansen og på bar bakke igjen.

I etterordet sitt hevder Bloodworth at utfordringene med problemstillingene han beskriver i boka, krever at arbeidere fra mange nasjonaliteter samler seg, og at man legger til side de overfladiske forskjellene som andre forsøker å forsterke for a gagne sin egen sak. Han peker også på hvordan de fleste av oss, fra og med den nedre middelklasse og oppover, passivt eller aktivt støtter oppunder det faktum at det er «fullstendig akseptabelt at noen personer jobber og sliter trøstesløst i en elendig jobb, så lenge den personen er blitt vurdert dithen at han mangler de nødvendige egenskapene til å gjøre noe bedre» (s. 237). Videre skriver han at ved at også venstresiden aksepterer det fastgrodde hierarkiet med eliten øverst og lumpenproletariatet nederst, blir politikk «ikke annet enn en metode for å smøre mekanismene for sosialt avansement» (s. 238).

Da Bloodworth gjennomførte undercover-prosjektet sitt i 2016 kom han i prat med Uber-sjåføren Yaseen Aslam – nå generalsekretær for United Private Hire Drivers (UPHD) – som hadde vunnet mot Uber i retten med et krav om at Uber-sjåfører skulle være ansatt med vanlige arbeidstakerrettigheter, og ikke som selvstendig næringsdrivende. Uber anket på stedet, og da Bloodworth ga ut boka si i 2017, var utfallet av saken ennå uavklart, men 19. februar i år vant UPHD også i britisk høyesterett. (Les om rettssaken her >>) En lignende høyesterettsdom ble felt i California tidligere, men da investerte Uber én milliard kroner i en kampanje som fikk delstatens innbyggere til å stemme for en lovendring som nullet ut dommen (3. november 2020).

Bloodworth etterlyser solidaritet, engasjement og ønske om forandring blant folk som smykker seg med å tilhøre venstresiden – uten dette vil ikke arbeidssituasjonen til de mest sårbare gruppene kunne endres (s.239): «[…] nå til dags tilhører flere av oss middelklassen, og middelklassens egeninteresse har også blitt en del av den progressive politikken. Det var alltid en seksjon av venstresiden som så på arbeiderklassen utelukkende som et instrument. Den var et våpen som kunne settes inn mot borgerklassen, og ikke mennesker som krevde frigjøring. Denne typen aktivister var mer motivert av forakt for andre enn av noen reell sympati med de fattige. Nå til dags er det mindre sannsynlig å se dem som streikevakter enn i en demonstrasjon utenfor den israelske ambassaden. De verdige fattige er andre steder – på Cuba, i Palestina eller et annet land som framstår eksotisk. Dermed er det langt mindre interesse for klassepolitikk, og denne venstresiden sitter fredelig ved siden av en middelklasseliberalisme som gjør det liberalismen gjør – skjelver av frykt ved tanken på genuin likhet mellom klassene.»

Innleid og underbetalt
Undercover i et arbeidsliv uten rettigheter

James Bloodworth
oversatt av Rune R. Moen
253 sider
Res Publica
2019


Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2024 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: