Tekst Bror Wyller
Jeg går på skinner. Og jeg er ganske så mye nytt og fint, og det er det det dreier seg om. Fred, jeg er gitt opp og har gitt opp.
Jeg er gjennomgripende angst, og jeg er grei å ha med å gjøre. Å demme opp for dette er det det dreier seg om. Det er om å gjøre at det vonde er her. Jeg er ikke. Jeg er ikke. Jeg er ikke. Videre er jeg ikke. Jeg er ikke. Jeg er ikke. Jeg er ikke. Jeg er ikke. Jeg er ikke. Jeg er ikke. Jeg er ikke. Det er et løp her mot det språkløse, det er det grenseløse som herjer. Å greie ut om det enkle, som at jeg er ikke. Det er drepen å begripe, å se dette som greit, og jeg ser at jeg bare trekker ut tida.
Jeg er ikke, jeg er ikke, jeg er ikke, jeg er ikke. Jeg er ikke. Jeg er ikke. Jeg er ikke, jeg er ikke, jeg er ikke. Jeg er ikke. Jeg er ikke. Jeg er ikke. Jeg er ikke. Jeg er ikke. Jeg er ikke. Jeg er ikke. Jeg er ikke. Jeg er ikke.
Jeg ser i det fremmede i stim noe egentlig turnaround å bleke det verre og det er verre og verre og verre. Og det er det det dreier seg om, og jeg har knapt med tid. Jeg er ikke med på dette, videre er det det det dreier seg om. Det dreier seg om å være i ett med seg selv, det er det det dreier seg om, å snakke enkelt om fredsprisen, og jeg er ikke.
Jeg ser det er greit og enkelt dette her, og jeg er det som heter Nøsen, på badeland er det greit. Og det er greit og enkelt å bade land, å nyttiggjøre seg dette med en pukkverk-forestilling om ikke-væren. Jeg er avhengig av hjelp, og jeg litlianer meg selv i en koffert. Av nød lærer naken kvinne å spinne, men min nød lærer meg ingenting. Å bo i en koffert er å bli det som heter Volvo, å spinne nedentil.
Jeg er ikke til stede og jeg er en fløtepus-opprinnelig grunntone-enhet i stillhet mot mørkeloftet og er verre enn før. Dette er jævlig! Ja jøss, å leve som om gud ikke fantes. Og det er greit å bygge seg ut av krisen. Jeg er i det håpløse. Jeg er og blir frekkere, i mine beskyldninger om harakiri somnambulens.
Eplekjekk går jeg her og sanker ved, med sterke smerter, som domfelt søker jeg dette som er et hinder og sukkedumfann og ikke å gormehvete, og ikke er det dømmekraft som må til, bare utsettelse av den totale smerte, videre smertens friminutt.
Jeg er fri for gress. Det er ikke i det fri som gjelder, men en blokk som lyser i fremtiden. Jeg lyser over fremmed flukt, og keiser Vespasian er et totem-raft over bygårdene i Oslo og en luguber kraft over eselets pløsete tilstand til faren er over, og moren under, og er det noen snille barn her?
Jeg avstedkommer noe solskinn der jeg som umakt nå flagger på halv stang over figurteatret i Fredrikstad som er borte. Si det på sida, i Sachsenhausen var det på nidstang, og jeg svartnet på jøkulslageret. Å storme frihetspalasset er å fåfenge meg dette. Og det er ikke galt å belemre meg med avskjedsvalsen. Det å videreførende er saus, og jeg brekker meg over avisens vals, videre ombrekker jeg xerox-maskinen dithen at jeg er en rabagast. Omtrentlig narver jeg meg ut til te, og de tre bukkene bruse anerkjenner ikke at de er eventyr, men en flaskehals i fengselet, som folder hendene som gravlaks og kjønn. Nå som historien avtar til taushet jabber jeg ufrelst fram minnet over fordums storhet. Det er ikke gøy dette. Og det er og blir teskje som gjelder, og det er og blir en mus som skjer på kontinentet.
I det er det videreført at jeg er skjebnebestemt til å skrive sånn som dette, og jeg er nerdefull og videre enkeltbestemt til postkassa over tergegull, i lengsel over det fine.
Det er ikke, det er ikke. Det er ikke, det er ikke, det er ikke. Jeg er ikke, jeg er ikke, jeg er ikke, jeg er ikke. Og jeg er ikke godsaker, og jeg er ikke noen ting, og jeg er ikke død. Jeg er Tingeling, og jeg er bedre om kapp til å løpe, og jeg er i frimurerlosjen og tosker meg ut og nerver meg ut til et ubehag jeg ikke har ord for.
Nå begynner ballet, de uskruelige jenteskår i gleden er meg nødtørftig i plogen, og er det noen som kan forstå dette her, nei det er ingen, og det er det det dreier seg om, å ektefore det vesentlige i ridderspore opp angstens glede i dans og samling og helseforetak. Det er anstrengende som helvete å se den milde Jesus flomme seg opp over angstens videretull, gått av hengslene. Dette er ikke annet enn juks og bedrag, og ikke eplemost. Jeg er ikke storforlangende og kan ikke få hjelp av noen, og jeg kan ikke få fingersnes av noen, og jeg er ikke annet enn uvær, men jeg prøver meg likevel og er noen på si. Det er ikke noen utsikt til å komme ut av dette, dette er tortur, og jeg jukser og er bedragersk i mitt stille sinn.
En gang skal dette gå av skaftet og jeg er slik at jeg skaper dette over en høne og tar en blundi Via del casa og det borger for tog upp alteret det fine, og det er ikke, det er ikke, det er ikke rent og pent og jeg er ufred galant. Jeg utinnmeggjør harmoni i mitt indre, på glestoppen er det et uhyre med renninger rimete og hvite. Og det er leit dette her, og det er teit dette her, og jeg er ikke.
Jeg kan i dette i beste fall overleve ved å skrive sånn som dette i et nervingstrå, og det er oppjuksete til Pilens belte. Det er våren som teller avmakt i flytesinn og totrinnsrakett, og det kvalmer og er en uting i salsa-smerte og meget skal vi få vite av solskinn og avmakt, slik Egon vandrer enkinnet til bilen sin grøt, mens jeg kjelker det til for meg selv ved å overhøvle meg med nybarbert tunge, for å gjøre en lang historie kort.
I dette er det uvedkomment å slikke sol i grasfiendtlige og virkningsfulle evakueringsmønstre ved å stelle grav på sin fjernsynsskjerm, må vite. Jeg gjør det nødtørftelige for å holde bislaget rent. Skjegget i postkassa er ikke å forakte på brøstkassa, nærmere kvirrevitt og fint, se labben bli tint.
Heilstekt kanari med multens sødmefylte glans er som løven sin svans, om jeg må be. Overklassens temperaturføljetong slår en vits og sørgmodig i flokk vi går, oppblokks meg tår, mentalitetsiver på gress, Nils Ivar på stress. Og ve og vel og ymist sånn bekkimellem opp lids, opp i en tesil, fanga eit troll, og jeg er ikke i kontakt med meg selv.
Å være i helsvart møkk, å forhale tiden så gudfryktig til tåls, å bedresvarte tiden til mørkns, å be om slattaull, å be om tull, å be om helgefred, å be om standardtull, å be om lidom sol, å be om bekkon bols, se hekkon lidarstrand, å ville opp av dage så ilden fagre, å kunne være våtspring al ansjos, å kunne være værensspildre opp matros, me anar her en hanekamp, å kunne heidre en laks å vise til kano-flaks, å kunne heilskotte ein dram, å kunne flatvåre ein ku til slegs, å kunne vårofre ein ku til trengs, å kunne heilskorte ein tue mildt, å fakka ein ting, å kunne molefonken vera.
Å kunne være lampon meg hyl, å kunne vere to for et pledd, å kunne vartsla ein liljekonvall, å kunne dagklare lid, å kunne fertigfær tids, å kunne molland seg kleid, å kunne unibeids meg hei, å kunne deigvåner opp skyds, å kunne mildringstru opp gjøks, å ville venleiks opp mitt liv, å ville ganga sær opp nids, å kunne kydsa meg opp grein, å kunne frakte tømmer som akevitt, å kunne fjase det til, jeg er så fortrollet at jeg vil sjå og åter kalla det lått og kunne gretkjens sum av låna, å kunne ezel meg førkjåt, å kunne helhete dvergen, å kunne ta til på fergen.
Å være i det ubetalelige som en røy, truru jeg sier dette på skøy? Indianer og hvit, kom aldri hit, og jeg er det trungna og ubetalelige, jeg er det gratangs og uubeleilige, jeg er det sjelebot og unevnelige, og klappe søten kake, benilfsen all raka, vandre i druen og vandre i fluen og vandre i egenbot. Jeg er i det fri meg usild, og være sidrompa opp i trekkspill. Jeg er og blir radt stompa og er et hørespill opp glattisen.
Hør zu, for å være med i verden kreves penger, og hør zu, jeg kan gi hu dama en tusenlapp.
