Tekst Tormod Fuglestad Illustrasjon redaksjonen
Dramatiker og podkaster Tormod Fuglestad har sett seg lei på fordømmelser av politikere som trår feil. Her slår han et slag for de ufeilfrie folkevalgte.
Jeg vil ha politikere som står der med hånda i kakeboksen og skamfulle øyne når de blir tatt. Politikere som snyter på skatten, får dobbel lønn, skriver feil på reiseregninger og slipper å levere bilag.
Politikere som gir seg selv høyere lønn, bedre etterlønn og bedre pensjonsordninger enn de fleste andre.
Som ansetter venner, kjærester og partnere i stillinger. Gir støtte til de de kjenner, kampfeller gjennom ungdomsårene. Bruker nettverkene sine aktivt for å få makt, vinne posisjoner, kaste dritt på fiender både innad i egne partier og mot andre.
Som juger, snakker rundt og nekter å svare på spørsmål. Som kommer med unnskyldninger så tynne at de selv hører at det ikke er troverdig. Men ikke gir seg. Bruker kommunikasjonsbyråer og hjelpere til å pusse på ordene sine til all mening er pusset bort.
Som prøver så godt de kan å fremstå som gode mennesker, som lever etter de reglene de mener et idealsamfunn bør ha, men så bare smeller livet gjennom. De gjør feil. Og noen ganger gjør de det med vilje.
Jeg vil ha dem. De vil jeg ha.
Jeg tror ikke vi kan forvente at Bjørnar, Anette og Tonje har et ryddigere forhold til moral og etikk enn oss andre.
Ja, jeg synes at Hadia burde vite bedre, men javel. Det burde vi alle sammen. Vi er ikke bedre. Vi juger, pynter på sannheten og er ofte små mennesker som passer på oss selv før vi passer på andre.
Jeg tror ikke det finnes en egen klasse mennesker som er feilfrie, har en egen moralsk stamina som forhindrer dem i å gjøre ting som strider mot ideologien sin.
Men om det gjør det.
Om det finnes en egen klasse som er feilfrie, ikke snyter på reiseregningen eller går på en smell gjennom tollen. Ikke gjør noe galt. Aldri lar følelsene, kjærligheten, egoismen eller grådigheten seire.
Så vil jeg ikke ha dem som ledere.
Jeg vil ha ledere som forstår meg. Som representerer meg. Meg.
Jeg gjør ofte feil.
Jeg føkker opp. I desperasjon, blindhet og kortsiktig tenkning.
Jeg er ikke konsekvent tro mot mine idealer. Hvem er det? Er noen?
Jeg har ofte blitt tilgitt, både av instanser og mennesker.
Det er stort. Det er det beste med mennesker.
Vi kan være ufullkomne sammen, og finne måter å leve videre på.
Men da må vi ha ufullkomne politikere til å hjelpe oss.
Mennesker vi kan forstå, og som kan forstå oss.
Ikke guder, ikke feilfrie idealer eller greske helter.
Bare mennesker, som er som alle andre mennesker.
Det vil jeg ha.
Teksten har også vært publisert på Klassekampens debattsider (14.07.23).
