Jovisst finnes det alternativer

Bokomtale

FOTO Wikimedia Tekst Kristin Knudsen og Hege Vadstein

Hvis du plages av høye bunker med klimabøker du ikke kommer i gang med, kan Arild Vatns bok om bærekraftig økonomi fungere som litterær plumbo og er i tillegg særdeles avmaktsreduserende, mener Torggata Blads anmeldere.

Som nyvalgt partileder skal Margaret Thatcher ha slått en bok i bordet og uttalt: «This is what we believe!» Boka var «The Constitution of Liberty» av økonomen Friedrich Hayek – en av de mest sentrale bidragsyterne til den nyliberalistiske ideologien. Nå, femti år senere, ser vi med skrekkblandet gru hva Thatcher og andre statslederes omfavnelse av nyliberalistenes markedslogikk har ført til av rovdrift på natur, og undertegnede kunne intenst ha ønsket oss at boka Thatcher egentlig hadde siktet til under partimøtet i 1975, var Arlid Vatns bok «Bærekraftig økonomi – Innsikt fra økologisk og institusjonell økonomi».

Thatcher er ikke den eneste statslederen som har latt seg inspirere av bøker. Hadde ikke Kennedy lest marinbiologen Rachel Carsons naturfagbøker som barn og hennes epokegjørende «Den tause våren» da han i 1962 for lengst var blitt president, ville det nok ha gått adskillig lengre tid før ekstremt giftige plantevernmidler som DDT ble forbudt og miljøbevegelsen fikk vind i seilene – først i USA og deretter i mange andre land.

«Det var en underlig stillhet. Fuglene, for eksempel – hvor var de blitt av? Mange snakket om dem, forvirret og rådville… Det var en vår uten stemmer… Bare stillhet lå over åkrer og skoger og myrer.»
Fra «Den tause våren» av Rachel Carson
Utgitt på norsk av Solum Bokvennen i 2023, oversatt av Christian Heyerdahl

Mange år har gått, mange klimatoppmøter og naturvernkonferanser har vært holdt, og uendelig mange forskningsrapporter, avisartikler og bøker har blitt skrevet om klima- og miljøproblemer siden 1962 – uten at dette har løst den krisa vi befinner oss i nå. (Allikevel: all ære til alle de som på ulikt vis har vært med på å spre denne verdifulle kunnskapen, som f.eks. Anja Bakken Riise med «Mitt klimaregnskap», Bjørn H. Samset med «2070» og, framfor alt, Dag O. Hessen og Anne Sverdrup-Thygeson med sine mange engasjerende bøker og forelesninger.) De fleste av oss kjenner dermed så godt til de dystre tallene og de skremmende scenariene at vi blar fort forbi de aktuelle avisartiklene og lar mange av de viktige bøkene forbli uleste, og prøver kanskje å dempe den overveldende følelsen av sorg, frykt og avmakt med en dose kattungevideoer og en tur på treningsstudioet eller fotballpuben.

«Hva er det som gjør at det eksisterende økonomiske systemet skaper så omfattende miljøproblemer, og hvordan kan en økonomi se ut der menneskelig produksjon og forbruk er tilpasset de rammene som naturen setter?», spør Arild Vatn i innledningen til sin bok om bærekraftig økonomi. Herværende skribenter hadde allerede opparbeidet oss en ruvende stabel med uleste klima- og miljøproblembøker og grublet litt på om det var verdt å gjøre bunken enda høyrere ved å anskaffe Vatns bok. Det var imidlertid noe lovende løsningsorientert over innfallsvinkelen til Vatn slik han framla den med hverdagsligberoligende nøkternhet på radioprogrammene Verdibørsen(1) og Ekko(2); noe som dultet nysgjerrigheten og optimismen vår fram og over vippepunktet.

Dagens politiske system gjør det vanskelig for politikerne å føre en bærekraftig politikk både på grunn av lobbyisme, fristelser om egengevinster og ønsket om å beholde politisk makt etter kommende valg.

Selv skuffelsen over at boka ikke var en populærvitenskapelig utgivelse, men snarere en lærebok for undervisning på bachelornivå innen miljø- og utviklingsstudier, lot vi oss ikke stoppe av. For Vatns glimrende formidlingsevne, forbilledlige vilje og mot til å fremme temmelig uortodokse forslag til konkrete løsninger, samt en bunnsolid faglighet som inngir stor tillit, preger boka fra første bokstav. Til tross for at det åpenlyst fagbokaktige uttrykket raskt knuser alle page-turner-forhåpninger, er det (i hvert fall for undertegnede) noe med friskheten i Vatns brette-opp-ermene-pågangsmot som gjør at en allikevel velger å gripe tak i Vatns flanellskjorteflak – som et slags siste håpets halmstrå – for å la seg rive med på reisen, eller snarere: byggeprosjektet.

Stein på stein, avsnitt for avsnitt og kapittel etter kapittel bygger Vatn opp et solid resonnement som baserer seg på bred tverrfaglighet, med essensiell kunnskap fra bl.a. biologi, psykologi, hjerneforskning, juss, statsvitenskap og, ikke minst, maktelitenes favoritt: økonomi, som er Vatns eget fag. Hans virksomhet innen økonomisk forskning og praksis må allikevel ikke mistenkes for å ha noe med nyklassisk økonomi å gjøre. Som bokas undertittel avslører, er det økologisk økonomi og institusjonell økonomi Vatn tar utgangspunkt i for å pønske ut nye og realiserbare løsninger. Og, som han påpeker innledningsvis, kan vi ikke kurere sykdommen med det samme middelet (les: nyklassisk økonomi) som har forårsaket den.
Siden nyklassisk økonomi er modellen som siden 50-tallet har dominert omtrent alt av forskning og utdanning innen økonomi, og dermed også det meste av politisk praksis, er det lett å glemme at dette bare er én av mange økonomiske modeller(3). Teorien, som er særdeles kompatibel med nyliberalistisk ideologi og troen på evig vekst, baserer seg på at mennesket er et uforanderlig og egoistisk individ (homo economicus) som kun er opptatt av å maksimere egennytte, at naturens ressurser er utømmelige (evt. at man kan erstatte uttømte ressurser med andre (såkalt substitusjon)), samt at markedslogikken tilbyr den beste måten å organisere det meste på. Eller rettere sagt: fritar oss for organisering, for markedsmekanismene skal angivelig få alt til å skje til det beste for alle, helt av seg selv. Nyklassisk økonomi anser dessuten miljøproblemer for kun å være rusk i teorien – der likevekt mellom tilbud og etterspørsel må få glitre uforstyrret – og føyses derfor ut i mørket som en uvesentlig eksternalitet.

I tilknytning til dette med markedsmekanismene poengterer Vatn at markeder vil kunne være viktige og nyttige institusjoner også i et bærekraftig samfunn, men da er det i så fall avgjørende at vi forstår deres begrensinger. For, som han skriver: mens markeder forenkler beslutninger knyttet til egeninteressene, kompliserer de for fellesinteressene.

Selv om det skulle være ganske enkelt å påvise det dysfunksjonelle og virkelighetsfjerne ved nyklassisk økonomi, fortsetter denne modellen å dominere økonomifeltet som den eneste sanne vei. Dette kan synes uforklarlig og har trolig inspirert til uttalelser som: «Det er enklere å forestille seg slutten på verden enn slutten på kapitalismen» (som visstnok stammer fra filosofene Fredric Jameson og Slavoj Zizek). Vatn, derimot, har definitivt ikke tenkt å sette seg ned for å forestille seg slutten på verden. Med krum hals gyver han derfor løs på redningsarbeidet ved å vise hvordan og hvorfor dagens rådende økonomiske system er uegnet til å løse de store problemene vi står overfor (klimakrisen og tap av artsmangfold) for deretter å peke ut en farbar vei.

Vatns rammeverk for det han betegner som bærekraftig økonomi, utgjøres, som nevnt, av økologisk økonomi og institusjonell økonomi. Den førstnevnte modellen baserer seg på at vi er en del av og avhengig av naturen, og at dette biofysiske miljøet er karakterisert av tålegrenser og vippepunkter som vi må ta hensyn til. Altså: Ingen natur, intet samfunn. Intet samfunn, ingen økonomi. Denne teorien forholder seg også til termodynamikken, som viser at alt til slutt vil ende som avfall (alt går fra en høyere til en lavere grad av orden). Videre: Naturen er felles, og all bruk påvirker situasjonen for andre.

Sirkulær økonomi vil ikke alene kunne redusere presset på naturen nok, gitt at økonomien fortsetter å vokse. Alt som produseres krever ressurser, og alt som resirkuleres vil uansett gi avfall ettersom det ikke er fysisk mulig å resirkulere 100 %.

Institusjonell økonomi tilbyr innsikt om at lover, regler, normer og konvensjoner (det som innen institusjonell økonomi kalles institusjoner) påvirker oss og vi påvirker dem. Dermed er verken individer eller samfunn statiske slik ideen om homo economicus forutsetter. Institusjonell økonomi sitt syn på at mennesket ikke er et atomært, men snarere sosialt individ, understøttes også av forskning innen psykologi og neurologi. Dersom det legges til rette for det, er det vel så sannsynlig at vi opptrer solidarisk eller altruistisk som egoistisk; dvs. vi er multi-rasjonelle (kan handle ut fra ulike logikker) og det kan vi være også når det gjelder én spesifikk sak (hva tjener meg, samfunnet, fremtidige generasjoner i denne saken?).

Siden vi ikke er statiske er det helt klart mulig å få til endringer, f.eks. ved å forandre samfunnets spilleregler – de såkalte institusjonene. Og disse er igjen uttrykk for hvilke verdier vi vektlegger. Også her utgjør nyklassisk teori en hindring for bærekraftig utvikling ettersom denne teorien anser økonomi som noe objektivt, vitenskapelig og strengt matematisk, og som derfor ikke har noe å med verdier og etikk å gjøre. Vatn derimot mener at økonomi og verdisyn ikke kan skilles fra hverandre, men er snarere to sider av samme sak.

Hvilket verdisyn er det så som preger vårt forhold til natur? Vatn lister opp følgende tre:

  • Naturens egenverdi: Andre arter i naturen har også en rett til å leve og er derfor noe vi må ta hensyn til. Dette er også noe som kommer til uttrykk i Grunnlovens § 112 (4).
  • Naturens relasjonelle verdi: Naturopplevelse, sosialt samhold, minner, identitet, etc.
  • Instrumentell verdi: Naturressurser vi mennesker utnytter. Denne kategorien kan igjen inndeles i kortsiktige instrumentelle verdier (korn, tømmer, olje m.m. – i dag!) og langsiktige instrumentelle verdier (rent vann, biodiversitet, ozonlag m.m. – også om 300 år). Hvorav det er egoistisk forvaltning av de kortsiktige verdiene som har fått oss opp i det uføret vi er i i dag. Men selv sett gjennom egoistiske briller lønner det seg å ta godt vare på de langsiktige verdiene. Hvordan skal så de tre verdi-kategoriene ut over de rent kortsiktige og lett markedsomsettelige verdiene få det nødvendige spillerommet som trengs for at samfunnsutviklingen skal bli bærekraftig?

Over flere kapitler viser Vatn hvordan miljøpolitikken har vært drevet internasjonalt og i Norge siden 60- og 70-tallet (Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972), hvilke virkemidler som har vært brukt og hvorfor dette har fungert (stabiliseringen av ozonlaget(5), reduksjon av sur nedbør, etc.) eller ikke fungert (artsutryddelse, plastforsøpling, etc.). Vatn koker utvalget av virkemidler ned til følgende kategorier: juridiske, pedagogiske og økonomiske virkemidler, der pedagogiske virkemidler innbefatter f.eks. informasjonskampanjer, og økonomiske virkemidler er gjerne avgifter og subsidier. Videre ser han på hvordan verdier kan kartlegges og måles: betalingsvillighetsundersøkelser (prislappsystem) versus f.eks. såkalte deliberative(6) samtaler i ulike fora, og minner samtidig om at metoden man bruker påvirker resultatet. Et prislappsystem favoriserer f.eks. en verdsetting av skogen som tømmer-fabrikk, mens en deliberativ metode vil kunne løfte fram folks vektlegging av skogens biodiversitet og rekreasjonsmuligheter – noe flertallet faktisk framhever i spørreundersøkelser i Norge i dag.

I tillegg til våre ulike måter å vektlegge naturens verdier på, peker Vatn på hvilke verdisyn en bærekraftig praksis må basere seg på. Dette formulerer han slik:
Bærekraft krever en kraftig ‘ommøblering’ der verdier som langsiktighet, rettferdighet, solidaritet og ansvar/moderasjon må understøttes. Langsiktighet er selve kjerna i bærekraft. Rettferdighet er en helt nødvendig forutsetning. Et samfunn med svært skjev fordeling av godene er ikke sosialt bærekraftig.
Langsiktighet: noen må representere framtidige generasjoner, de har også rett på rent vann etc.
Rettferdighet: det kan ikke være de som har minst som skal bære de største kostnadene (nasjonalt og internasjonalt).
Så: man har altså verdiene som det skal navigeres etter og virkemidlene for å påvirke bevegelsen i riktig retning, men hvem og hvordan skal beordre skuta til å snu – all den tid politikerne blir utsatt for press fra ressurssterke særinteresser, og dessuten står på valg hvert fjerde år slik at fristelsen til å prioritere kortsiktig blir uimotståelig?

«Stopp en hal», vil kanskje noen utbryte, «vi har jo teknologiske nyvinninger! Vi kan jo bare trikse og fikse på naturen, så kan vi fortsette akkurat som før. Null stress!» Vatn vet at mange tenker slik, for mange har faktisk mye å tjene på at status quo opprettholdes; og dessuten gjør vekst-modellen det mye enklere å drive dag-til-dag-politikk (holder økonomi-hjulene i gang + folk tåler mer urettferdighet i håp om at veksten etter hvert skal komme dem til gode). Med vissheten om at disse motforestillingene vil bli avfyrt, setter han av mye plass til omstendelig å forklare hvorfor det såkalte grønne skiftet med teknologiske nyvinninger og sirkulær økonomi ikke alene vil kunne redusere presset på naturen nok, gitt at økonomien fortsetter å vokse. Vatn begrunner dette med at alt som produseres krever ressurser, og alt som resirkuleres uansett vil gi avfall ettersom det ikke er fysisk mulig å resirkulere 100 %.

Vatn mener at dagens politiske system gjør det vanskelig for politikerne å føre en bærekraftig politikk både på grunn av lobbyisme, fristelser om egengevinster og ønsket om å beholde politisk makt etter kommende valg. For å gi politikerne en mulighet til å «binde seg til masta», foreslår han at det etableres strengere regler, regler som stimulerer til solidaritet, samt konstitusjonelle grep og endringer av de politiske prosessene. Det mest grunnleggende, forklarer Vatn, vil innebære å utvikle institusjoner som utnytter evnen vår til å tenke sosialt rasjonelt; som legger til rette for at det blir meningsfullt å tenke og opptre solidarisk med fremtidige generasjoner.

Vatn ser bl.a. for seg at det kan opprettes instanser som har spesielle bærekraftsmandater i tilknytning til Stortinget, fylkestingene og kommunestyrene. Dette kan f.eks. være folkeforsamlinger eller bærekraftsråd som har oppsettende myndighet, og som ved hjelp av innspill fra fageksperter utarbeider forslag til bærekraftige strategier. Beslutningsmakten beholdes dermed fortsatt av folkevalgte representanter, men hvis det fattes vedtak som bærekraftsrådene anser for ikke å være bærekraftige, kan de stoppe prosessen midlertidig, vinne tid og åpne for samfunnsdebatt – noe som forhåpentligvis vil føre til en vedtaksendring. Vatn understreker imidlertid at ideene han foreslår for endringer av den demokratiske praksisen, ikke er ment å framstilles som den eneste fasiten, men er snarere ment som inspirasjon til videre tenkning i denne retningen.

Mens vi leste boka publiserte NRK saken «Norge i rødt, hvitt og grått» der de ved hjelp av 44 000 satellittbilder avslørte at det i Norge har blitt nedbygd minst 79 kvadratmeter natur per minutt (tilsvarer 16 fotballbaner pr. dag) i løpet av de fem siste årene. (Og selv i vernet natur er det områder tilsvarende størrelsen på 2 fotballbaner som blir nedbygd hver dag.) Folk ble svært engasjerte, og med god timing sendte deretter NRK miniserien «Oppsynsmannen»(7) der Bård Tufte Johansen får i oppdrag å redde norsk natur.

Oppsynsmannen Bård gir seg optimistisk i kast med oppgaven og suser av sted i leiebilen. Som en naturens mann med sans for hytteturer og fluefiske, hadde han slett ikke lagt merke til at noe var galt. Men etter seertallene å dømme, vet ca. 820 000 seere nå hvor feil han – og vi alle – hadde tatt. Det vi trodde var skog, var ikke skog, men tømmeråkrer med minimalt av dyreliv. Og mengde gammelskog har blitt redusert til et minimum. Fjellvidder har blitt til vindmølleparker og naturreservatet Lågendeltaet ble ofret for en motorveibit bare få uker etter at naturavtalen ble underskrevet under FNs naturtoppmøte i Montreal. Oppsynsmannen ble både bedrøvet og forundret. Var det virkelig ingen som passet på? Spørsmålene som strømmet inn til Ekkos spørretime(8) med rekordhøye lyttertall pekte i samme retning. Kunne man i det hele tatt stole på at kommunepolitikerne fattet gode beslutninger? Eller regjeringspolitikere? Fantes det ingen kontrollinstanser?

Mini-serien «Oppsynsmannen» er et perfekt eksempel på det Vatn betegner som pedagogiske virkemidler. Programkonseptet innebærer ikke noe belærende ovenfra-og-ned-vinkling, men lar oss heller være medoppdagere. Som seere får vi, på lik linje med den stadig mer forskrekkede og bekymrede oppsynsmannen Bård, utforske hvordan det står til med naturen i Norge – der vi, som han, hadde tatt det for gitt at det er massevis av natur i Norge. Mini-serien sprer kunnskap og skaper engasjement. Men engasjement varer ikke for alltid, og dermed heller ikke politikernes vilje til å ta konsekvenser av det – med mindre det utvikler seg til en stor og langvarig folkebevegelse. Så for å holde en kontinuitet i bærekraftig samfunnsutvikling, har vi stor tro på en omorganisering med opprettelse av bærekraftsråd. Det skader i hvert fall ikke å prøve.

Advokaten Nikolai Winge, som uttaler seg klokt i en av episodene til «Oppsynsmannen» driver visstnok noe han kaller for Politikerskolen – et tilbud der han kurser politikere i hvilke regler de må forholde seg til. Man kunne ønske seg at han satte Vatns bok på pensum og at elevene etter endt lesning måtte slå boka i bordet mens de framførte ovennevnte Thatcher-sitat. Og evt. tilføye: «There is no alternative».

Og til alle de som mener vi ikke har råd til en slik bærekraftig kursendring, har vi gleden av å kunne informere om at, joda, for det klarer de selv i Costa Rica(9), som har et BNP som kun er en brøkdel av Norges. Og dessuten: Vi har ikke råd til å la være.

«Skjønnheten i den levende verden jeg prøvde å redde har alltid vært fremst i min bevissthet – den, og sinne over de tankeløse, bestialske ting som ble gjort. Jeg har følt meg bundet av en hellig plikt til å gjøre hva jeg kunne – hvis jeg ikke i det minste prøvde å gjøre noe, ville jeg aldri kunne bli lykkelig i naturen igjen. Men nå kan jeg tro at jeg i det minste har vært til litt hjelp.»
Fra «Den tause våren» av Rachel Carson
Utgitt på norsk av Solum Bokvennen i 2023, oversatt av Christian Heyerdahl

Bærekraftig økonomi – Innsikt fra økologisk og institusjonell økonomi
av Arild Vatn
Fagbokforlaget 2021
374 sider


Arild Vatn er professor ved Institutt for internasjonale miljø- og utviklingsstudier ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Han har arbeidet innen fagområdet miljøpolitikk i det meste av sin aktive karriere. Han har ledet the European Society of Ecological Economics og mottatt flere priser for arbeidet sitt både i Norge og internasjonalt.

Sammen med 85 andre forskere har Arild Vatn skrevet artikkelen «Diverse values of nature for sustainability» som nylig ble publisert i det prestisjetunge vitenskapelige tidsskriftet Nature:
https://www.nature.com/articles/s41586-023-06406-9
Kortversjonen av boka er muligens skrevet med litt mindre glød og har færre illustrerende eksempler, men funker bra som en oppvarming:
https://www.nmbu.no/baerekraftig-okonomi

Noter
1) https://radio.nrk.no/serie/verdiboersen/MKAK01003623
2) https://radio.nrk.no/serie/ekko/MDFP02000424
3) https://rethinkeconomics.no/lynkurs-i-okonomi/
4) https://www.idunn.no/doi/10.18261/9788215054179-2021-138
5) https://www.forskning.no/miljogifter-historie-klima/hullet-i-himmelen/472245
6) https://no.wikipedia.org/wiki/Deliberasjon
7) https://tv.nrk.no/se?s=oppsynsmannen
8) https://radio.nrk.no/serie/ekko/MDFP02000924
og https://radio.nrk.no/serie/ekko/MDFP02002724
9) https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/0QmgOG/norge-boer-laere-av-costa-rica

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2023 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: