Tekst Gunhild Hofstad Foto pxhere.com
I november gikk medlemmene i menighetsrådet i bodene sine for å se om det var noe de kunne bruke som gevinster. Det var det. I bodene sto de fine, uåpnede gevinstene fra i fjor.
Så kom den første lørdagen i desember, og et bugnende premiebord sto klart i kirken. Presten, kantoren, diakonen og kirketjeneren hadde nemlig også lett i bodene sine. Presten hadde fri i dag, men ellers var de der alle sammen. En liten upraktisk kopp uten hank var der også. Luddi het hun, og hadde stått i boden til lederen for diakoniutvalget siden sist basar. Før det igjen hadde hun vært hos organisten. Originalforpakningen hun befant seg i var helt intakt, bare åpningsmekanismen var noe slitt.
Kyrkjelyden veltet inn døren, spiste kaker bare to timer etter frokost, og kjøpte årer og lodd. Det var mange bestemødre med velfødde barnebarn der. Ute skinte solen sånn cirka de to timene basaren varte. På prosjektoren ble det vist en film som presten hadde snekret sammen etter et opphold i Palestina.
Og så var åresalget ferdig. Bollebarna skulle trekke premiene og levere dem ut. Det var bra, så fikk de litt mosjon. Men det var trangt mellom bordene, og ikke så lett å åle seg rundt. Ferdinand Isak fikk nær stukket hull på gjærdeigen sin av en spiss albu som sto uheldig ut.
Luddi ble vunnet av kirketjenerens siste tilskudd på stammen, som lå og sov i vognen borte ved vinduet. Kirketjeneren selv vant noen hjemmestrikkede labber i herrestørrelse, mens mannen hennes vant strikkelabber i damestørrelse. Prosten stakk av gårde med et legosett, mens Kaja Rebecca på tre vant seks pakker med Friele kaffe. Herren selv tok ikke lodd og vant ingenting.
De runde skolebarna i rommet kunne alt telle, og fulgte nøye med på tallene på årene sine i håp om at det ble et nummer på dem. Om ikke annet, så lærte de å kjenne fasongen på en åre, selv om det ikke var helt det samme som å ro en båt.
Det var en rolig stemning i menighetssalen da premiene hadde byttet eiere for det neste året. Alle hjalp ivrig til med opprydningen. Men på kjøkkenet ble kantoren svar skyldig da diakonen spurte henne om hvorfor hun hadde fortet seg å kaste alle kakerestene.
