Pingpongfortelling nr. 2

[vc_row row_type=»row» text_align=»left» css_animation=»»][vc_column][vc_column_text](De understrekede ordene får du forklaring på ved mouseover!)

 

De hadde allerede spist da gjestene kom. En av dem, en beryktet ikonoklast, skulte misfornøyd ned i det tomme sausenebbet.

 

Vertinnen, Angela Vinge, reiste seg, glattet ut foldene på den for anledningen nyanskaffede klassiske drakten, og reiste seg for å ta imot gjestene. Hun unnlot ikke å legge merke til hans dårlig skjulte misnøye og sa halvhøyt, som om hun snakket med seg selv, «Naturen går over opptuktelsen

 

Spydigheten gikk ikke ubermerket hen hos den andre gjesten, som forøvrig var en innbitt selvpisker, hvis bedrifter nøt stor respekt blant medlemmene av Internasjonale Flagellanter.

 

Det gjorde den heller ikke for de fra før tilstedeværende gjestene, som alle var medlemmer av en hedonistisk selvhjelpsgruppe. For raskest mulig å glatte ut tilløp til uenigheter så Angela Vinge ingen annen utvei enn å få den andre gjesten til å målbære hovedtrekkene i Internasjonale Flagellanters statutter.

 

Selvpiskeren var allerede i ferd med å fiske fram en nihalet katt fra jakkeermet, da han ble avbrutt av vertinnens oppfordring. Gledesstrålende kunne han fortelle at den første og viktigste, og kanskje også den eneste, statutten forbød enhver flagellant å vise endringsvilje.

 

Før noen hadde fått sukk for seg var den nihalete katten stukket av. Da selvpiskeren, som var en mann som ikke ville skuffe sine tilhørere, så sitt glansnummer forsvinne ut gjennom de åpne terrassedørene, og ut i de vidstrakte landeiendommene som omkranset det barokke slottet de befant seg i, annonserte han at han ville holde sitt selvforfattede favorittforedrag med temaet «Arrondering i går, i dag og i morgen». Slik unngikk han også en videre utdypelse av Flagellantenes statutter. Han var en mann som ikke var spesielt opptatt av formaliteter og var derfor ikke riktig sikker på om han i sin begeistring hadde referert til gruppens statutter eller om det var noe han hadde lest et helt annet sted.

 

I forvirringen som oppsto rundt selvpiskeren og annonseringene hans, så ikonoklasten sitt snitt til å fullbyrde sine egne mål for aftenen. Netthendt nappet han med seg et titalls kostbare oljemalerier og forsvant inn bak noen tunge portierer. Der inne i mørket satte han seg på huk og startet det møysommelige arbeidet med å klore tinkturen av lerretene.

 

Til tross for risikoen han akkurat hadde løpt, eller kanskje nettopp derfor, kostet han på seg et bredt glis og dro hånden, som var farget av tinkturen fra lerretene, over skjegget. Han haddde glemt at han akkurat hadde barbert det vekk. Han lo stille mens han tenkte på avledningsmanøveren med det skulende blikket ned i sausenebbet. Hvem av gjestene kunne forstå den. Vertinnen skulle bare ha visst hvem han var. Etter nøye planlegging hadde han tatt saken i egne hender. Han var lei av å bli forfordelt.

 

Det tok på å sitte sammenkrøpet og klore på lerretene så lenge. Motivene var så godt som utvisket og opptok ham i stadig mindre grad; dermed fikk han større overskudd til å ta i mot andre sanseinntrykk. Nå kunne han plutselig kjenne hvor sammenklemte hans indre organer var.

 

Men tiden var knapp. Han kunne ikke ofre flere tanker på de sammenklemte organene. Han gløttet forsiktig ut gjennom en smal sprekk mellom portierene. Der sto vertinnen i bar overkropp, kun iført sanskulott. Det fikk et annet organ til å røre på seg, og han forbannet sin manglende evne til behovsutsettelse.

 

«Naturen går over opptuktelsen», hadde hun sagt. Jasså! Var det kanskje ikke ment som en hån av hans interesse for sausenebbet, men snarere et diskret løfte om samkvem med høy nærhetsfaktor? For å finne ut av hva hun hadde ment, plukket han opp et maleri han kunne bruke som skjold og gled ut fra sitt skjulested.

 

Han stilte seg bak vertinnen kun iført et av de minst oppklorte maleriene. Han skulle til å gjøre henne oppmerksom på sitt nærvær da hun elegant snudde seg rundt og vendte hele sin fagre brystprakt mot ham. Hun viste ingen tegn til overraskelse over at han befant seg like bak ryggen hennes. Han, derimot, holdt på å miste både pusten og det maleriske skjoldet som var det eneste som skilte ham fra henne.

 

Der stod han, iført et konstruktivistisk mesterverk av et stilleben, der store deler av malingen var klort bort av ham selv. Det forestilte en scene fra et middagsselskap. Sentralt i motivet var et sausenebb. Håndtaket på sausenebbet var ikke bare klort bort. Det var klort et hull tvers i gjennom lerretet. I dette hullet hadde han anrettet sitt høyst konstruktive organ. Han håpet at denne kreative iscenesettelsen av seg selv i malerkunsten skulle falle i vertinnens smak. Stemmen var derfor selvsikker da han spurte om hun ikke ville bli med ham et øyeblikk bak draperiene. Vertinnen smilte lurt, og tok ett skritt mot ham så de fagre brystene berørte to av servingsfatene på det berømte maleriet. Hun løftet hånden, han lukket forventningsfullt øynene, men sperret dem raskt opp igjen. Vertinnen hadde gitt ham en kraftig sansekake.

 

Ikonoklasten gløttet ned på sausenebbet i maleriet. Den tidligere så raust struttende hanken så nå mer ut som en bedrøvet snegl. Den flyktet brydd ut av stillebenet mens han prøvende gned sitt rødglødende høyre øre. Vertinnen må ha tatt ham for å være en flagellant; opptrinnet hennes kunne ikke forklares med annet.

 

Slukøret gled han inn bak portieren. Han forsøkte å gjenvinne fatningen, mens hans irritasjon steg over at han hadde mistolket vertinnens signaler, og med dét stukket kjepper i hjulene for sine egne planer. Langsomt iførte han seg sitt selskapsantrekk mens han forsøkte å legge en ny slagplan. Han tittet ut gjennom en sprekk i portieren. Gjestene stimlet sammen omkring flagellanten som i fortvilelse over tapet av sin nihalete katt hadde rukket å belme en hel kasse av vertinnens fineste årgangsvin.

 

Det han så gjennom sprekken irriterte ham enda mer. At en selvpisker reagerer på sin frustrasjon ved å drikke årgangsvin, var, etter ikonoklastens oppfatning, ikke noen særlig overbevisende form for selvplaging. Han kunne selv ha tenkt seg noe av denne vinen, men det var tydeligvis fåfengt å håpe på en smak nå. Hva om han kunne få flagellanten vurdert av ekthetskomiteen? Det hadde sannelig vært til pass for ham.

 

Opp med nebbet, sa ikonoklasten til seg selv etter sitt forsmedelige erotiske nederlag. Han måtte motvillig skifte fokus fra seg selv og vertinnen til oppdraget sitt. Nennsomt løsnet han maleriene fra billedrammene, rullet dem sammen og dyttet dem forsiktig inn i en papphylse. På full fart gjennom de lange og sparsomt belyste korridorene i den avsidesliggende vestfløyen, kunne han ikke unngå å bli oppmerksom på en prangende plakat på en dør. Sannhetssammensurium – nytelsesbegrepet i kunsten, i går, i dag og i morgen. Ekthetskomiteens årsmøte 2012. Så det var altså sant det han hadde hørt hvisket og mumlet om så lenge han hadde drevet i denne bransjen. Svært oppspilt tittet han inn gjennom døren som stod på gløtt. Rundt et hesteskoformet bord satt en gruppe deltagere. Han kunne skjelne medlemmer fra den hedonistiske selvhjelpsgruppen. I sentrum for menasjeriet satt selvpiskerens nihalete katt i en komfortabel stressless og strøk seg tankefullt gjennom værhårene.

 

En av de hedonistiske selvhjelperne var tydeligvis i ferd med å presentere en handlingsplan gjennom et spissfindig og gjennomillustrert overheadforedrag. Hun ble etterhvert avbrutt av den nihalete katten som tok til orde med en slepende røst og talte i et språk så fullt av innviklede konstruksjoner at ikonoklasten hadde vanskeligheter for å henge med. Han forsto imidlertid såpass at det dreide seg om kartleggingen av erotisk nytelse. Kanskje han kunne plukke opp noen tips han kunne forføre vertinnen med? I sin nysgjerrige iver glapp papphylsen ut av hendene hans og landet på parketten med et skarpt smell. Ekthetskomiteen snudde seg synkront mot ham og katten ga ham tegn til å tre inn i rommet og sa «Kom inn, kjære venn! De er ventet.» Ikonoklasten må ha sett umåtelig forbløffet ut, for katten forsøkte straks å berolige ham. «Glem det. Det var bare noe jeg sa fordi folk gjerne lar seg imponere av at noen på gåtefullt vis har forutsett deres handlinger. Men slå Dem nå ned når De først har slumpet til å snuble over oss.»

 

”De er en ekte kanalje, det ser vi,” fortsatte katten innsmigrende og befant seg uten overgang som en levende pelsboa omkring ikonoklastens hals. Han kjente hvor tørr den var, og fikk ikke frem et ord. De ni halene krøllet og strakte seg dovent rundt overalt på kroppen hans. Bak bordet der deltagerne spent ventet på fortsettelsen, kunne han så vidt skimte sitt eget ansikt reflektert i et gammelt speil. Han kjente seg ikke igjen. Likevel minnet det ham om noe. Han stod med åpen, måpende munn, og med ansiktet fullt av maling lignet han på et slags deformert spøkelsesansikt med en munn som så ut som et stort skrik. Ville dette avsløre ham eller kunne det se ut som om han hadde rømt fra en maskerade? Han tok sjansen på det siste. ”Jeg er gjest i et selskap i en tilstøtende fløy og må nok ha forvillet meg på vei til toalettet.” Han merket seg dobbeltbunnen i ordet forvillet, og ergret seg, men det gjorde tilsynelatende ikke katten som allerede befant seg tilbake i stresslessen.

 

«For en festlig idé å kle seg ut som en såpass kostbar kunstskatt!» utbrøt katten anerkjennende. «Men forkledningen forutsetter vel at du greier å holde maska? Eller snarere: Permanent taper ansikt.» Ikonoklasten var usikker på om kattens komplimenter var ironisk ment. Som den billedstormeren han var, føltes det ubehagelig å oppdage at han så ut som et billedkunstnerisk verk. Han ville få brakt på det rene hva katten og de øvriges innstilling til billedkunst var, og trakk kjernematerialet ut av papphylsen. Han rullet langsomt ut de istykkerkrafsete lerretene og avventet spent forsamlingens reaksjoner.

 

Deltagerne på Sannhetssammensuriet samlet seg i en sirkel omkring lerretene som lå spredt rundt på gulvet. Det som nå skjedde var han slett ikke forberedt på. Det begynte som et forsiktig hikst, en lav fnising som gradvis utviklet seg til en kraftig latter. De lo så de sto tvekroket og holdt seg på magene. En mangestemt latter runget høylydt og kastet ekko i den gamle slottssalen. Lerretene på gulvet var hvite som nysnø. Hva skulle han si til sitt forsvar? Han lette febrilsk gjennom alt han hadde måttet pugge innenat på de ikonoklatiske samlingene han deltok på årlig, inkludert gruppens historiske manifester. Han stoppet ved det mest beryktede, det fra det sagnomsuste møtet i den lille ubetydelige landsbyen Aikon i 787. Disse tekstene hadde så langt forvirret de fleste. Det hadde aldri slått feil. Han skulle til å deklamere teksten, men latteren var så høylydt at det var vanskelig å komme til orde. Flere av deltagerene lå på gulvet og lo så tårene rant og de presist utførte naturalistiske maskene gled av dem til stor forbauselse for ikonoklasten.

 

“Å, nei! Ikke mer av dette tullballet nå!” tenkte han panisk. Det var jammen ikke enkelt å være billedstormer når masker gikk i oppløsning og malerier bleknet av seg selv. Hans innbitte maleriavkloringsinnsats var forgjeves ettersom lerretene ikke viste det minste tegn på å ha blitt krafset på; og selv var han blitt til et ekspressjonistisk portrett. Hans meningsverden var i ferd med å få en kraftig skiveutglidning. I et siste krafttak for å bekjempe ikonodulene, renset han røsten og utbasunerte følgende formaning: Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud. Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg.

 

De hedonistiske ikonodulene stoppet å le da de hørte ikonoklastens påtatte dommedagsrøst, men da han hadde formidlet sitt budskap, brast de på ny ut i latter. ”Hvis du synes det er forvirrende tale har du ikke hørt dette,” sa en av dem. ”Uavhengig av en kommunikativ måloppnåelse i himmelen, eller i himmel eller vann under jorda, tilgjengeliggjøres kompetansehevingen parallelt med implementeringen av fedrenes synder.” Det var den nihalete katten som først greidde å samle seg, men da han så det målløse uttrykket i ikonoklastens ansikt, kunne han ikke dy seg og klemte til med ”Med utgangspunkt i en vestlig kvalitetssikring av nytelsesaspektet i kunsten, effektueres mangelen på tilstedeværelsen av kvalifiserte, nidkjære fagfolk i tillegg til forholdene.” I den øredøvende latteren som fulgte samlet ikonoklasten raskt sammen de hvite, istykkerklorte lerretene og stappet dem ned i papprøret. En smule forvirret, men ikke vippet av pinnen sa han ”Jeg må ut et aldri så lite svinkeærend.”

 

Da ikonoklasten hadde forlatt møtelokalet, lente katteskinnet seg over mot sin høyre hånd og spurte henne om hun forsto hva ikonoklasten hadde ment med dette svinkeærendet. Hun senket sin håndholdte maske såpass, at dersom vi hadde vært til stede, kunne vi avsløre at jo, så sannelig, der hadde vi vertinnen igjen. “Det kommer an på om han mente det bokstavelig eller billedlig talt,” svarte hun. “Du mener da vel aldri at en ikonoklast ville ha talt i bilder?” Den nihalete var tydelig skuffet over svaret hennes. Hun så ned og mumlet noe om at et svinkeærend enten kunne betegne en snarvisitt, og da underforstått en tur på toalettet, eller et sidesprang, altså en kjærlighetsaffære. Dermed begynte hun å rødme så kraftig at hun måtte gjemme seg bak masken igjen. “Nei, men kjære deg, Angela. At du vil innlate deg med en slik fortidskarakter,” bemerket katten som ikke hadde kunnet unngå å legge merke til hennes avslørende ansiktsfarge.

 

Vertinnen hadde, mens ikonodulene, den nihalete katten inkludert, lå tvekroket av latter, stukket til ikonoklasten en sammenbrettet papirlapp. Etter å ha forsikret seg om at ingen fulgte etter ham, stoppet han og brettet ut den lille papirlappen, fortsatt hoderystende etter snarvisitten på Ekthetskomiteens årsmøte. Han ble ikke mindre overrasket da han så hvem som hadde stukket til ham lappen. Den var fra vertinnen. Hun ba ham om å møte opp ved paragrafbåten i kveld klokka åtte. Han tok seg instinktivt til det høyre øret og kjente fortsatt svien både billedlig og bokstavelig etter ydmykelsen med sitt, i egne øyne, særdeles kreative erotiske framstøt overfor vertinnen. Likevel, han kjente styrken i sin natur og visste at han ville følge den. Men han måtte være forsiktig. Det eneste han likte dårligere enn å bli avvist av en kvinne, var å bli narret av en.

 

Klokken var syv og det vrimlet allerede av reisende på kaia. Han var litt usikker på om han burde kjøpe en billett eller ikke. På lappen sto det bare at de skulle møtes ved paragrafbåten, ikke på den. Han valgte allikevel å kjøpe en, for oppe fra dekket hadde han bedre oversikt over folkemylderet. Og dersom Angela ikke dukket opp, ville han sikkert rekke å komme seg i land før båten la fra kai. Det begynte så smått å regne. Han ville nødig bli kald og forkjølet, så han trakk lerretene ut av papphylsen og pakket seg inn så godt det lot seg gjøre. Han antok kanskje ikke verdens kjekkeste framvisningsform på denne måten, men på den annen side var det best å være varm og parat for kveldens eventyr.

 

Klokka var blitt halv åtte da han stod parat i baugen på paragrafbåten og ventet på Angela. Nede på kaia myldret det av mennesker. En kai, en togstasjon eller en flyplass. De vekket alle i ham denne intense forventningen om eventyr, om noe ukjent. Han elsket å se på alle avskjedsscenene og møtene som utspilte seg på slike steder. Noen ble gjenforent med sine kjære mens andre måtte ta sørgelige farvel, eller kanskje var de bare lettet over å kunne reise. Bevege seg videre. Bryte opp fra stagnerte forhold og krav de likevel ikke kunne innfri.

 

Det hadde holdt opp å regne og gjennom sprekker i skydekket strakte den lave kveldssolen sine varmende stråler. Han tillot seg å slippe til forventninger om det forestående møtet med Angela. Han hadde truffet henne for flere år siden på en av ikonoklastenes årlige samlinger og blitt imponert over hennes forelesning: ”Om bildekunstnere og andre falske profeter” basert på hennes egen bok ”Apokryfer i den Europeiske malerkunstens historie”.

 

Det han slett ikke var klar over, var at mens han stod der og drømte seg bort, var en annen gruppe passasjerer blitt oppmerksomme på den silhuetten han antok mot den rødmende kveldshimmelen. De diskuterte heftig og pekte i hans retning. Det var en gruppe kunstsamlere. I den formen han antok så han til forveksling ut som et kunstverk som lenge hadde vært forsvunnet. Var han et fata morgana i det skiftende kveldslyset eller en attrapp? Kunstsamlerne var i villrede. Ikonoklasten, som var helt uvitende om det oppstyret han vakte, så drømmende ned i menneskemengden på kaia, og der ut av en drosje, steg Angela, men hun var ikke alene. En lastebil kom kjørende og stoppet like foran drosjen og sperret utsikten. Hvem var det hun kom sammen med? Ikonoklasten ble brått revet ut av sine drømmer om vakre kvinner, løfterike ankomster og såre avskjeder. Hadde han ikke sett flagellanten?

 

Angela gjenkjente straks ikonoklastens ufrivillige parafrase over Hugo Balls kubistiske kostyme. Det var andre gang i løpet av samme ettermiddag han hadde tatt form av et kjent kunstverk, stakkar. Jo mer han kjempet i mot billedkunsten, jo mer tok den bolig i ham. Hun kjente en varme bølge igjennom kroppen. Kanskje hadde det vært et feilgrep å ta med seg flagellanten. Truende skyer samlet seg i horisonten.

 

Jo visst, det er flagellanten, sa han til seg selv. Han lukket straks døren inn til drømmene. Han merket ikke at døren ikke gikk igjen, men ble stående på gløtt. Hva pokker gjør den idiotiske figuren her, tenkte han. Han stirret ned på kaia igjen. Der så han den nihalete katten som skrekkslagent flyktet fra en gledesstrålende flagellant. Flagellanten så overlykkelig ut der han presset seg fram gjennom menneskemylderet på jakt etter den tapte katten. Ikonoklasten måtte trekke på smilebåndet, men smilet forsvant raskt da han så Angela hoppe opp på landgangen som akkurat var i ferd med å bli trukket opp. Hun var lynrask i håtten. Han, derimot, ble i samme øyeblikk oppmerksom på en gruppe mennesker som nærmet seg ham på en faretruende måte. Det så ut til at kunstsamlerne skulle ta med seg ikonoklasten som på snedig vis hadde berøvet seg selv bevegelsesfriheten.

 

Disse minuttene med selvforglemmelse og svermeriske drømmerier ville koste ham dyrt hvis han ikke straks fant en utvei. En rosa lysstrime ytterst i synsfeltet gjorde ham oppmerksom på at drømmenes dør fortsatt sto på klem. Han stavret fram i det stive, kubistiske antrekket av lerretsflak og fikk så vidt presset skosnuten inn mellom dør og dørkarm. “Angela, skynd deg hit!” ropte han desperat mens gruppen av kunstsamlere rykket stadig nærmere ham på dekket. En av dem holdt en gedigen sommerfuglhov høyt hevet. Det var ingen tvil om hvem den var tenkt for.

 

Angela som var drevet fremover av varmen som bølget gjennom kroppen og et bankende hjerte, hørte ikonoklastens skingrende rop om hjelp og forstod at her måtte hun handle raskt. Hun hoppet fra broa og ble hengende i lasken. Herfra hadde hun et fortreffelig overblikk over situasjonen. Det så slett ikke bra ut. Kunstsamlerne var overtallige og ikonoklasten kunne knapt røre seg. Snarrådig som hun var, innså hun at forvirring ville være det beste og eneste våpen. Kunstsamlerne stoppet opp og stod som fjetret da Angela, inspirert av ikonoklastens påkledning, fremførte Karawane kun hengende i de rødlakkerte fingertuppene fra lasken.

 

jolifanto bambla o falli bambla
großiga m’pfa habla horem
egiga goramen
higo bloiko russula huju
hollaka hollala
anlogo bung
blago bung blago bung
bosso fataka
ü üü ü
schampa wulla wussa olobo
hej tatta gorem
eschige zunbada
wulubu ssubudu uluwu ssubudu
tumba ba-umf
kusa gauma
ba – umf

 

Angela hadde håpet at ikonoklasten ville benytte seg av avledningsmanøvren til å komme seg i sikkerhet, men han ble stående like fjetret som de øvrige. I samme øyeblikk som hun utbasunerte diktets siste strofe, mistet hun taket og landet på dekket mellom ikonoklasten og kunstsamlergruppen med et ba – umf! Applaus og stormende jubel braket løs blant kunstsamlerne. Angela pustet lettet ut. Det så ut til at hun hadde greid å avverge en katastrofe. Hun løp fram til  ikonoklasten for å hjelpe ham av med det upraktiske antrekket, men ble stoppet i sin plan av at den enorme sommerfuglhoven ble trukket ned over dem. Hun så fortvilet inn i ikonoklastens ikke mindre fortvilete ansikt og hvisket oppriktig “Beklager at jeg har viklet deg inn i denne elendige virkningshistorien.”

 

«Det er ingen grunn til å beklage», svarte ikonoklasten og kjente hvordan Angelas nærvær fikk hans fortvilelse til å fordunste og samtidig pirret den hans mannlige forfengelighet. «Det er jeg som må beklage at jeg har viklet meg inn i dette ubeleilige antrekket.»

«Du ser strålende ut,» sa Angela.

«Du hadde en praktfull oppvisning,» repliserte ikonoklasten. Angela rødmet. Han kjente hvordan hun vekket hans mandighet på nytt, men i den situasjonen de befant seg i, måtte han betvinge sin glødende natur. Mer ubeleilig enn antrekket var situasjonen de befant seg i, der de var omringet av kunstsamlerene og fanget inn i deres håv. Det skal mer enn en nihalet katt til å komme seg ut av denne knipen, tenkte han. Ikke før han hadde tenkt tanken, så stod en strålende opplagt flagellant med en noe mer misfornøyd katt foran dem. «Vi kan visst alle trenge en angstfordriver,» sa katten og tok seg til baklomma for å fiske frem lerka han alltid gikk med.

 

Angela kastet et skrått blikk på lommelerka hvis innhold katten lot gurgle ned gjennom halsen sin. Den var dekorert med en miniatyrkopi av Holbeins mystiske maleri Ambassadørene. I Angelas synsvinkel framsto anamorfosen som hadde gjort maleriet så berømt, helt perfekt. Mens de to ambassadørene i dobbeltportrettet var fordreid til det uigjenkjennelige, svevet den lille hodeskallen foran deres føtter som en fullkommen, tredimensjonal gjengivelse. Hun voktet seg vel for å gjøre ikonoklasten oppmerksom på den ørlille kunstskatten. Han hadde hatt nok kunstopplevelser å stri med i løpet av ettermiddagen og kvelden. I stedet begynte hun å fundere på om Ambassadørene kunne by på en redning. Hun så spørrende på katten som nikket til svar. Den hadde for lengst klekket ut samme plan.

 

De stod ennå fanget under kunstsamlernes hov. De på sin side stod fortsatt med blanke øyne etter Angelas glimrende tolkning av Hugo Balls uforglemmelige kunstverk. Litt befippet etter tumultene. Ved nærmere ettersyn så de at det de hadde i hoven bare var en sørgelig kopi av et legendarisk kunstverk. Dessuten var det i full oppløsning.

 

En av dem hadde fulgt blikkvekslingen mellom Angela og katten og ble voldsømt opprømt da han så hva katten akkurat hadde drukket av. Den der skulle vi ha kvarta, tenkte han og sendte øyeblikkelig beskjeden videre, ved hjelp av telepati, til de andre kunstsamlerne. De løftet hoven for å slå til på nytt.

 

“Stopp en hal!” pep noen oppe fra broen. De så forbløffet opp og fikk øye på en bebrillet fyr med et lurvete gråhvitt hår. Det var selveste Dag Solstad, forfatteren. “Dere må huske på at tidsånden i seg selv er en mektig kraft som er svært ensidig i sin smak, og som derfor har en tendens til å oppvurdere ting som tilfredsstiller nåtidas dominerende nåtidsfølelse på bekostning av verk som faller utenfor den. Hør nøye etter nå.” Kjendisforfatteren trakk fram sin roman “16.07.41” fra innerlomma og doserte videre med sin karakteristiske knirkende stemme. “Dette gjør at mange verk, av høy kvalitet, blir oversett, fordi de enten kommer for sent, eller for tidlig, noe som ofte er ett og det samme, fordi den bok som kommer for tidlig, og som jo finnes når dens tid kommer, nesten aldri vil bli oppdaget når dens tid kommer, dens skjebne var å komme for tidlig; uansett om dens tid nå er inne, så er det likevel for sent.”

 

For en mesterlig avledningsmanøver, tenkte Angela da hun så den nihalete katten opptre med sine ligne-på-Dag-Solstad-kunster. Kunstsamlerne var derimot ikke i stand til å skille mellom original og kopi. De så sitt snitt til å kapre både det de trodde var et originalt kunstverk og en original forfatter i en og samme fangst. Uten å nøle tok de kollektivt sats og hoppet opp på broa i et veldig sprang. Før Dag Solstad-katten rakk å reagere, var den fanget i hoven. ”Det er ånd mot makt, og denne får dere ikke,” pep katten med en knirkende stemme som lå besnærende nær originalens. Han kastet lerka ut gjennom en lang rift i hoven og sendte samtidig kunstsamlerne et av sine ondeste smil. Nede på dekket stod Angela og tok imot den. Hun så på ikonoklasten som så nokså medtatt ut som oppløst kunstverk, og sa, ”Nå har vi tidsånden,” mens hun langsomt beveget lerka forsiktig fra side til side med et litt Mona Lisa-aktig smil, tenkte ikonoklasten.

 

Flagellanten hadde fått med seg dette bisarre smilet, og dét var dråpen som fikk begeret til å renne over for ham. Her hadde han velvillig og selvoppofrende stilt opp i et hendelsesforløp som skulle kretse rundt konflikten mellom selvnytelse og selvpisking, en kamp mellom hedonister og flagellanter, men hver gang han var på nippet til å erobre hovedrollen, sporet handlingen av med et eller annet latterlig kunstgrep – det være seg gjennom ekspressjonistiske, dadaistiske eller naturalistiske grep. Og verst av alt, hans høyt elskede nihalete katt var blitt omformet til en kunstkonspirerende kattepus med ni haler. Hallo, liksom! Hadde ingen av de tilstedeværende innsikt nok til å oppdage at det egentlig dreide seg om en pisk med ni «haler», opprinnelig brukt til straffing av sjøfolk, derav uttrykket «Matrosen fikk katt»? Han snappet til seg hoven med den sprellende katten og gikk for å finne en matros.

 

Han trengte ikke å gå særlig langt, for der på hekken, i silhuett mot den rødmende aftenhimmelen, stod en drømmende matros og sang for seg selv. Men hva var det han var på vei til å gjøre, tenkte flagellanten? Var ikke han en flagellant? Hva hadde han med å avstraffe en matros? Hva holdt egentlig på å skje med han? Forvirringens uro flakket i ham, som et nordlys i vinternatten. Heldigvis hadde ikke matrosen oppdaget ham, så han skjulte seg bak akterskottet og lot seg rive med av matrosens sang.

 

I was so much in love
So I couldn´t move
Then she made a sweet little cough
I couldn´t do anything but bough
I wanted her to come
But instead she went home
She gave me her bubbly laughter
And told me, “have you forgot I´m
your dear youngest daughter?”

 

Det var noe som skurret, melodien var vakker nok og matrosens stemme var det heller ikke noe å utsette på. Kunne det være at det var et gammelt øyerim, tenkte flagellanten? Det rørte seg i hoven, og opp fra hoven lød et mummel. Matrosen snudde seg overrasket over å høre Dag Solstads karakteristiske knirkende stemme.

 

”Et typisk øyerim,” lød det fra mummelet. ”Et fortreffelig eksempel på mine tanker om kvalitet.”

”Ja, det rimer når man ser dem på papiret, men når de uttales, så er uttalen veldig forskjellig,” sa matrosen.

”Nettopp, og dette har gjort at de ikke har hatt særlig høy status blant rimene, de har sågar blitt kalt for papirrim,” kom det videre nede fra hoven.

”En gang i tiden kan de ha vært formfullendte og velklingende rim, men uttalen av ordene har endret seg så mye i tidens løp at det ikke lenger rimer,” fortsatte matrosen.

”Det som var storslått i dag, kan være glemt i morgen, og omvendt. Tidene skifter, og med dem oppfatningen av hva som er kvalitet. Foreldelse er også et problem, det som skinte av ånd for 100 år siden, er nå ånd innestengt i en forgangen tid, og skinner ikke lenger, men er like fjernt fra den tiden det ble skapt i,” lød det videre fra Solstad-katten.

Flagellanten kjente seg fullstendig akterutseilt og var ikke så lite frustrert over nok en gang å bli henvist til en birolle.

 

Og det var nettopp denne følelsen som lå til grunn for hans praksis – ja, for alle flagellanters praksis. Hans frustrasjon hadde endelig nådd et nivå som ga ham styrke nok til å handle framfor å svekke hans vilje. Her skulle det handles – og dét fullstendig i tråd med Internasjonale Flagellanters mest duknakkete institusjonsstrategi. Han flerret av seg skjorta, halte solstadkattepisken opp fra hoven og satte i gang med å piske sin egen rygg til blods.

 

Her forlater vi flagellanten, som for øyeblikket har mer enn nok med sin egen nytelse, og tar en snartur tilbake til akterdekket. Der stod Angela og ikonoklasten med den sagnomsuste lerka, omringet av en gruppe særdeles forvirrede kunstsamlere, som for sin del hadde havnet i en opprørt diskusjon om det er kunsten som etterligner livet eller omvendt. Angela kunne ikke annet enn å koste på seg det lille Mona Lisa-aktige smilet sitt, som vekket besettende forhåpninger hos ikonoklasten. Han tenkte på drømmenes dør som han hadde sett stå på gløtt og lurte på om det fantes en mulighet for å lokke Angela med seg dit inn. Hun avbrøt hans drømmerier da hun vugget forsiktig på lerka og hvisket triumferende, ”Her har vi en oddsbombe!”

 

«En oddsbombe innen rekkevidde;» tilføyde hun megetsigende, «og hvem det blir, får lerka vise oss.» Hun satte seg på huk og ga lerka en kraftig spinn. Den legendariske selskapsleken flasketuten peker på var i gang. Diskusjonen om det kunstetterlignende livet stilnet. Samtlige sto nå måpende og så på hvordan lerka spant og spant. Etter 20 minutter spant lerka fortsatt uten tegn til å ville saktne farten. Angela begynte å bli litt beklemt. «Det er visst ikke så lett for lerka å peke ut oddsbomben når kandidatene er så jevnbyrdige,» sa Angela i et forsøk på å berolige både seg selv og de øvrige.

 

Nå så farten ut til å øke ytterligere og det gikk et gisp gjennom forsamlingen da hodeskallen fra det berømte maleriet Ambassadørene som var inngravert på lerka løsnet og anamorfosen som hadde gjort maleriet så berømt fremstod perfekt gjengitt i sin tredimensjonale form. Lerka fortsatte å spinne og sentrifugalkraften fikk hodeskallen til å rotere. Forbløffet ble de stående og stirre da den spant oppover og oppover, mens den stadig vokste i omfang. Ikonoklasten mistet et øyeblikk balansen der han stod med nakken bøyd kraftig bakover. Da han forsøkte å gjenfinne balansen, kom han borti den stadig spinnende lerka som omsider stanset sin vanvittige rotasjon og hodeskallen kom dalende ned. Ingen greide å ta blikket fra den, men så hørte de et stønn og et høylydt «Au!» fra ikonoklasten som nå hadde mistet balansen fullstendig. Han hadde stupt framover og lå på magen mens han holdt seg på pannen og jamret. Angela ilte ham til unnsetning og ble mildt sagt forbauset da hun etter å ha snudd ham over på ryggen så at hodeskallen hadde svidd seg fast på hans vakre panne. «Å kjære…» var det eneste hun klarte å si. Ikonoklasten, som på sin side speilet seg i Angelas skjønne øyne, så straks hva som hadde skjedd. «Å nei og nei,» ynket han seg. «Hvordan skal det nå bli mulig å målbære mine ideer, hvem vil tro på meg nå?»

 

«Tro på og tro på, fru Blom. Det viktigste er vel at du opplever at du er visjonsstyrt?» trøstet Angela ham.

«Ja, det er lett for deg å si, det!» protesterte ikonoklasten. «Jeg vet jo ikke engang hvem fru Blom er.»

«Uttrykket var opprinnelig piller og piller, fru Blom,» forklarte Angela ham mens hun strøk ham varsomt over hans hodeskalleprydede panne. «Det stammer fra Alex Brinchmanns lystspill ‘Karusell’ fra 1940. Aase Bye spilte fru Blom. Uttrykket sto opprinnelig ikke i manuskriptet, men ble under en av prøvene tilføyd av Per Aabel som spilte dr. Holm.»

”Gjør du narr av meg?” spurte ikonoklasten. ”Her ligger jeg, billedstormeren, nede for telling med en av kunsthistoriens mest gåtefulle hodeskaller svidd inn i pannen, og du snakker om fru Blom. Hva pokker har hun eller det hersens lystspillet du refererer til med meg å gjøre?” fortsatte ikonoklasten som nå dirret av raseri. ”Hvorfor uttrykker du deg i slike forblommede ordelag? Kan du ikke bare si rett ut hva du tenker om meg?”

 

”Jeg får slike merkelige auspisier,” svarte Angela. Brennmerket i pannen til ikonoklasten tok til å gløde, og han kom plutselig til å tenke på at den underskjønne Angela, som nå satt ved hans side og strøk ham så ømt over håret, også var kvinnen bak foredraget ”Om bildekunstnere og andre falske profeter,” som han en gang for mange år siden hadde blitt mektig imponert over. Det svartnet for ham.

 

Men for en gangs skyld svartnet det ikke helt uten nyanser. For sitt indre øye kunne han skimte en strek som løp langs en vegg. Streken var inndelt litt som en linjal, men etter tallene å dømme kunne det ikke være snakk om annet enn en tidslinje. Da hans indre øye hadde vent seg bedre til mørket, oppdaget han at han var i en slags tunnel med lerretsaktig overflate. Vegger, tak og gulv var dekket av bilder som viste ansikter, landskaper og stilleben. Han innså med ett at han befant seg inni kunsthistorien og begynte å løpe mot en lysstrime han håpet kunne være en nødutgang. Brått kom han til seg selv igjen. Han grep Angela om håndleddet og hveste “Vi må iverksette et fluktforsøk!”

 

Morgenhimmelen hang mørk og skytung over dem. Ut fra dødningehodet spredte det seg et merkelig lys med en uforklarlig glans. Den ellers så handlekraftige Angela satt fortumlet på båtdekket og stirret hypnotisk på lyset som pulserte fraikonoklastens panne. ”Fluktforsøk,” mumlet hun og så utover det endeløse havet som omringet dem.

 

Lyset hadde lammet flere enn Angela, men nå syntes det som om lammelsen var i ferd med å vekke kunstsamlerene og der kom sannelig flagellanten også, blikket var sløret av lykksalighet og ryggen opprevet og blodig. Fra den høyre hånden dinglet den nihalete katten, nokså medtatt. Jeg har en idé sa Angela som hadde funnet tilbake tilsitt snarrådige selv. ”Hva om vi lokker denne fullstendig overflødige gjengen her inn i kunsthistorien og så stikker vi av gjennom drømmenes dør? De blir historie og vi…” Her brøt flagellanten henne av.

 

«Forsåvidt en plausibel idé, men det er vel bare drømmenes dør som står åpen her? Eller har jeg misforstått noe?»

Angela rettet pekefingeren mot det lysende punktet på ikonoklastens panne.

Dette kunne selvsagt ikke ikonoklasten unngå å legge merke til. Og da det gikk opp for ham hva utfallet av en slik plan ville være, fikk øynene hans et uttrykk av dyrisk panikk.

 

«Nei!» vrælte han. «Det ville jo bety en ren djevelinndrivelse! Jeg nekter! Det er ikke lov! Det er jo du og jeg som skulle rømme gjennom drømmenes dør. Ikke du og flagellanten.» Han kastet seg om Angelas ankler (hun hadde reist seg opp) og strigråt. «Buhu! Jeg vil ikke være igjen her alene med en masse kunstsamlere inne i pannen min!»

«Såså,» trøstet flagellanten ham. Blikket hans var langt fra sløret lenger der han målrettet tok Angela under armen og geleidet henne i retning av drømmenes dør. «Du kan ikke få med deg alt her i livet, vet du!»

 

”Ah, du din avfeldige, ignorante flagellant! Så du tror ikke jeg vet hva du egentlig har i sinne? Angela du må høre på meg, noen må høre på meg,” bønnfalt ikonoklasten. Nå grep selveste forfatteren inn i historien, noe hun sjelden gjorde, men nå hadde skikkelsene hun hadde skapt begynt å ta seg vel mye til rette. ”Dette er slett ikke min plan,” sa hun. En høyst overrasket flagellant stirret misbilligende på denne nye karakteren som så ubeleilig hadde blandet seg inn, nå, etter at han hadde brukt alle sine skitneste triks, og like før han var i ferd med å fullføre sine mørke planer. Mens de alle stod og glante mistroisk på hverandre, løsnet den sagnomsuste hodeskallen fra ikonoklastens panne og for som en virvelvind over hele båtdekket før den brått løste seg opp og forsvant. Tilbake var bare havet og en nynnende matros.

 


 

Fortellingen er skrevet som et pingpongeksperiment av Hege Vadstein og Maria Vagle.[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row]

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2023 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: