Tekst Kristin Knutsen og Hege Vadstein Illustrasjon Redaksjonen
En slukkøret keiser kom hjem til sitt slott.
Han var avkledd og utledd og gjort til en dott.
To usynlighetsvevere spant et komplott,
for så å bli borte med stort og med smått.
Tenk, i opptog helt uten en eneste tråd!
Det blir keiser’n så flau av å tenke på
at han aldri mer ut av sitt klesskap vil gå.
Prøve klær i sitt kott er alt han vil nå.
Kriseministeren banker på døra til kleskottet og sier:
«Landet vårt går nå for lut og kaldt vann.
Forlat garderoben så fort som De kan!»
«I morgen», sier keiser’n «skal jeg styre mitt land.»
«De har sagt det i uker, sånt går ikke an!»
«Snikksnakk!» sier keiser’n «Hva syn’s De om fleece?
Så nymotens stoff at jeg framstår som vis.
Av en slåbrok med slep jeg høy verdighet gis.»
Minister’n forsøker å kvele et knis.
«Hva med tversoversløyfe i brun brokade;
ser ut som en fristende bit sjokolade?
Eller busserull av nylon og ull,
med knapper som blinker forgyllet av gull?
Samt rysjer med kapper og korsstingskarnapper!
Se, en fiskebeinsmønstret, leopardstripet kilt,
og et bærestykke av miljøvennlig filt!
En kappe av tyll som etter vinden kan vendes,
og silke så tynn at den knapt nok kan kjennes!»
«Heller strieskjorte og havrelefse…»
begynner ministeren lett hissig å glefse.
Keiseren:
«Ja, gjerne! Hvis det er siste skrik.
Jeg vurderer nøye hver eneste flik
av lefseskjorter med havrestriper.
Hvis skoene matcher, jeg sjansen griper.
Kriseministeren:
«Du må snarest få stablet vårt land på fote,
ikke bare tulle med klær og mote.»
«Hør her, klær skaper jo mannen»,
sier keiser’n og klapper minister’n på pannen.
Så sukker han oppgitt, fortvilet og lei:
«Jeg har jo ingenting å ha på meg!
Alt er gammelt og brukt minst én gang før.
Og ingenting sitter helt slik som det bør.»
Kriseministeren:
«Skal du ha noe nytt, må du sy om det gamle.
Kassa er tom, vi må spare og samle.
Jeg vet om en dyktig designer og skredder.
Kanskje han oss ut av knipa nå redder?
Av gamle klær kan han skape no’ flott.
Selv en utslitt nikkers kan bli fresh og hått
når han syr på no’n lapper av blå sjeviot,
og topper det hele med en snerten kalott.
Mannens navn er Chanull de la Coste,
la oss prompte sende en keiserlig e-post
til motehuset Diglôr hvor han jobber
og syr klær for spradebasser og snobber.»
Keiseren:
«Høres vel og bra ut, men er han dyr
i drift, og i lønn for det han skaper og syr?»
Kriseministeren:
«Vent! En vinn-vinn-idé i hodet mitt kryr:
Du blir hjelpegutt for vår faglige fyr.»
Kriseministeren:
«Av resirkulerbare klær har vi masse
som råmatr’riale vil det for ham passe.
En skreddersjanse av ypperste klasse
frister vel mer enn i penger å vasse?»
Av glede ble keiseren vilter og yr.
«Kan han ta fatt på jobben før morgenen gryr?»
Chanull svarer på brevet «Ja, takk, som byr!
Jeg pakker straks koffert og syskrin, og flyr.»
Alt neste morgen setter Chanull i gang.
Han tar fatt med både jodling og sang.
Han dykker djervt inn blant keiserens plagg
hvor medaljer og ordensbånd henger på knagg.
Bak et lendeklede så stort som et flagg
finner han snabelskoletter og sokker av ragg.
«For en gullgruve!» utbryter Chanull bak en drakt
av fløtemyk fløyel som var brukt under jakt.
«En tyrolerhatt med egrett – hvilken prakt!
Og silkehansker som hindrer kontakt.
Her er stoffer av alle slags deilige typer;
musselin, tweed og bomull med mønster av nyper.
Se, en kunstlær-trikot for eksotiske ryper!
Oh-lala! Lin-mansjetter med grill-votte-klyper.
Krøllete krepp og rutet flanell,
chiffon og organza i sart pastell,
frotté-, damask- og bambuspysj.
For et utsøkt utvalg av plagg i plysj!
Kjole-og-hvitt, eller svart-og-grønn.
En pelsoverall og en sixpence så skjønn!
En fadermorder av blodrød sateng.
En overtrekksbukse med én meter sleng.
Jeg går på tåtøffelhev for dine hespetresko
og tar hatten av for din sommersombrero!
Jeg klør i fingra og starter straks,
hent symaskin og min skreddersaks!»
(Keiseren henter sakene litt befippet)
Keiseren løper som piska skinn
og henter tingene kjapt som en vind.
«Fingerbøl, sprettekniv, kritthjul! Fort, finn!»
roper skredder’n til keiser’n som svetter på kinn.
Chanull griper saksen og klipper i vei.
Keiser’n legger engst’li hodet på snei.
Nervøs som fløyel, det føler han seg.
«Jeg håper han ikke vil lure meg!»
Keiseren trøster seg, som hør og bør:
«Denne gangen kan jeg se hva skredder’n gjør.
Han syr ikke klær av usynlige slør.»
«Sveiv på!» roper skredder’n, «gi gass, nå, kjør!»
Chanull syr sammen i fri dressur
stykker av blonder, bånd og velur,
epåletter med frynser og rynket struktur
og en pipekrage med kreppet kontur.
Chanull finner fram en sjakett med hette.
Den kanter han pent med en rålekker flette
og piffer den opp med paljetter så nette
og vaffelsøm som fanger opp svette.
Til slutt kan keiseren endelig prøve
en drakt som temmer enhver moteløve.
Keiser’n blir paff som en pufferm og synker i støvet.
(Kun billedlig talt, og for dette høvet.)
Skredderen:
«Sprett opp, lille keiser, vi har mer vi må lage:
Kashmir-sengehygge med oppslått krage
og en gullamékrone som kun vil behage
fordi den er myk og ikke vil gnage.
Badedrakter med kø – det er praktisk.
Om dobbeltspent gylf kan man si at den faktisk
er mye mer urkomisk enn den er taktisk.
Med en tipptopplue kan man tenke galaktisk.
En borrelåsponcho med flaggermusermer
tiltrekker både horder og svermer
av keiserbeundrere som gjerne hermer
etter skyggelue med lysskye skjermer.
Sidrompa høyvannsbukser med press
til en non-smokingjakke mot stress
som har skulderputer av gress
vil nok flertallet synes er tess.»
Keiser’n utbryter et henrykt hvin:
«Tusen likes for klesstilen min?»
Skredderen:
«I hvert fall er lurex, latex og lin
stoffer som gjør deg poppis og fin.»
«Heller i sekk og aske», sier keiseren sta,
«enn i lurex og svindlex, som jeg ei kan fordra.
Jeg har lært min lekse, og det er bra.
Aldri mer Adams drakt – den gang var da.»
I ukevis jobber de begge på spreng.
Som symaskinsveiver og hjelpende dreng
sliter keiseren for sin skredder så streng
«Sveiv på, lille keiser», er hans refreng.
Skredderen tegner, klipper og måler.
Han prøver og feiler med knappenåler.
Noen stikk under prøvingen keiseren tåler
før han får nok og klager og gnåler.
Med symaskinen skredderen tryller
fram nymotens klær som fyller
keiserens garderobe og hyller,
alt gammelt blir nytt som om han forgyller.
Når alt er omsydd, er skredderen rødøyd.
Keiseren er stum og foroverbøyd.
Sitt lakkskobilde han gransker fornøyd.
Inntrykket er ennå ikke fordøyd.
«Lille lakksko på gulvet der,
hvem er hippest i landet her?»
spør keiser’n, som nok vet hva svaret er.
«Jeg kan styre mitt land i slike klær.»
«Jeg vil jobbe! Hent minister’n fort!»
Kriseministeren kommer ilende til.
«Du er forfremmet til handlingsminister. Få noe gjort!
La oss koste våre problemer bort.
Jeg vil møte mitt folk. Åpne slottets port!»
Folket hadde lenge spent ventet
etter at den berømte Chanull til slottet ble hentet.
De vil gjerne se resultatet til talentet.
«Han er et geni!» var det enstemmige komplimentet.
Folket:
«Slikt et mønster! Og hvilke farger! Det vil kle både tynne og tykke.»
Aldri før hadde keiserens klær gjort slik lykke.
Chanull har laget mangt et mesterstykke.
Å sy nytt av gammelt blir straks en utbredt nykke.
Nå kan alle bli keiserlig kule,
fordi omsyingsmoten får lov til å rule.
Alt kan brukes: smitt og smule,
Alle farger, både sorte og gule.
Som hoffoverskredder blir Chanull fortsatt værende.
Han synes samarbeidet med keiseren er veldig nærende.
For landets skattkammer er dette ikke tærende.
«Nå er keiserens klesbudsjett endelig bærende»,
sier ekskriseministeren og gnir seg i hendene:
«Chanull er et funn for vår keiserstat
for han jobber villig for husrom og mat.
Han er så flittig, og aldri lat.
Med nål og tråd er han alltid parat.»
Chanull syr om klærne gang på gang.
Men noen ganger slår keiseren seg vrang.
Han plages av sin tidligere trang:
«Jeg vil ha noe helt nytt. Denne kofta er lang.»
Chanull:
«Tørk tårene keiser, vi sammen går
på loppemarked. Vi mange ting får
uten at klærnes priser oss flår.
Sjeldne muligheter foran oss står.»
På loppis finner de mangt et bytte.
Trengs’len er stor, men de lar seg’ke dytte.
Deres poser blir fulle og tunge å flytte.
Keiserlig sveivemuskel kommer til nytte.
Vel hjemme fra loppis trekker han fram
en omslagskaftan og en boa så tam,
en ermeløs dressvest av ull fra lam
og en hårløs parykk med høy hanekam.
Fra nå av fyller ikke folket opp med nytt i sitt kott.
Kasting av klær er en saga blott.
Miljøvernminister’n syns det er flott:
«Når enden er god, er all ting godt.»
