Av og til kommer noe dryppende fra avisene, Marie Simonsen sprudler på side 3 i Dagbladet, fråtser i kunnskaper om det norske systemet og man ser en verdi i å rulle dette opp. Fra denne smerte kan det hentydes at det arbeides i det norske systemet for tiden etter 22. juli, og de kilometerlange hyller med dokumenter fra denne hendelsen er antydningsvis fra denne skribentens side et sidespark til den norske regjeringen, det er nå gått politikk i saken.
Man tar for seg en hendelse og ser seg selv ikke ansvarlig for noe som helst, frihet under ansvar, ha ha, man har ikke sagt både B og A der Jens Stoltenberg tar ansvaret uten å gå av, dette er ikke gått ubemerket hen, han er ikke übermensch nei, likevel er det noe her som ikke har noe med saka å gjøre, denne kollektive avstraffelse på oss selv er feil fokus.
Alt dette her krever en fortolkning, en hermeneutisk betraktning, at vi alle er skyldige i denne hendelsen og må se hva vi kan gjøre for å forbedre oss, til det kreves nærmest tungetale.
Marie Simonsen, en god stemme i koret her som virker som å ha kommet til hektene, på fast grunn nå, likeledes er det eventyrlig nesten nå å følge den norske prosessen mot fremtid, der også dette med ”hvem har skylda” blir nedbygd nå gradvis og effektivt.
Fremtiden kommer før du aner.