Både Karlsen og jeg hadde vært lettere indisponible når essaysamlingen ble feiret på Misfornøyelsesbar 22. november, og hadde ikke klart å innfinne oss.
Tekst: Harald Lange
I stedet fant vi anledning til å innta boklunsj på Gyldendals uka etter, i selskap med Olsson og Bjørn Bottolvs, en av stadig flere krimskrivende eks-politimenn. Kaffe, wienerbrød og Bottolvs nye krim «Med ansikt mot døden», Gyldendals 2018. Bottolvs og Olsson er et svært umake par å skulle matche, ikke godt å vite hva programlederen forventet av et slikt møte. Kanskje flere lunsjgjester. Det har virket til noen grad, da Karlsen og jeg åpenbart kjenner Olsson, like åpenbart som at gutta på bordet i hjørnet er kompiser av Bottolvs. Samtalene mellom forfatterne var høflig avmålt småprat. Bottolvs leste en passasje om skumle tildragelser på Bogstad en råkald vintermorgen. Olsson leste et notat fra det olssonske familieliv, en morgenstund hvor uventede problemstillinger blir prekært aktuelle fortere enn forfatteren rekker å våkne, og hvordan han tross en stresset situasjon med kritiske krav er mann nok på hjemmebane til å treffe sine prioriteringer. Olsson er kjent for å by på seg selv i sine essays, og gjør også det i denne samlingen notater. Tekstene er «for drøye» til å sette i avisa, men noen av dem har blitt det likevel. Alle tekstene har vært publisert i noen form i «marginale» fora, og alle tekstene er redigert for denne bokutgivelsen.
Olssons vandringer og refleksjoner i Oslos kulturliv er underholdende, tankevekkende og tidvis utfordrende lesning. Olssons ærlige og følsomme innstilling møter brutale samtidsrealiteter som Damien Hirsts pyntede og overprisa hodeskalle på Astrup Fearnley og ser et apokalyptisk omen som innevarsler uoverskuelige konsekvenser utover modernismens død og kunstens meningsløshet. Olsson er en spesiell og personlig guide til det moderne kunstlivet som jeg gjerne anbefaler flere å bli kjent med. Denne boka er en anledning.
Å miste noe verdifullt med vilje
Notater 2007-2017
429 sider
Tommy Olsson
Kolon 2018
