Tekst Cathrine Brun
Det slippes bomber og granater over barnerom og skoler og sykehus, og mor gråter fordi mormor ikke forstår. De skriker og ber til Allah og guden hører ikke etter.
Det kastes tåke og mørke over barneår, der forbannelsen gror, fordi ingen tror
det finnes ondskap i pene familier på beste Vestkant. Der det bugner av goder over norske barn med rike foreldre eller bare helt vanlige kår. Det skapes sår fra vonde tunger, ingen er i kontakt med seg selv eller kjærligheten de egentlig kommer fra.
Ingen våger snakke om det som blør, for vi er opptatt av hva vi gjør. Vi ser på TV og ser barna som løper fra gevær og kuler og tepper av ild. Vi sier huff og huff og nei og vi orker ikke se mer for det gjør for vondt. Vi kan ikke gjøre noe med det, vi kjenner det på oss selv, fortvilelsen og vi går inn i fortielsen for vi har ikke språk for vår egen krig. Den vi slåss med oss selv hver morgen når hodet er på styr, og vi tyr til dårlige triks for å heve oss over eller late som at vi har det bedre enn vi har. Later som vi lever et liv, det gode, og vi er elendige til å snakke sannhet for det er kjipt å innrømme og se hva vi holder på med. At vi er vår egen verste fiende, det er så mange som slår seg selv, det er ikke bare styggen på ryggen.
Fred for faen
Jeg var aldri nok, det var så mye å holde styr på, Mama hadde det så fælt, jeg gjorde det som måtte gjøres, for jeg måtte overleve. Norske barn gjør mye for å overleve, det er mange tomme rom uten fyll av følelser, for de er forbudte og vi orker ikke forholde oss og så blir vi sittende alene, og ensomheten spiser oss opp innenfra. Vi straffer oss selv og gjør ting på små barnerom ingen orker å tenke på.
Det er så lite som skal til, et skarpt blikk, et «jeg har ikke tid», «alt går» og «det ordner seg», men barnet blir forvirra. Jeg var knøtt og ville ha skreket og sagt «Det går ikke over. Krigen raser, det er ikke mareritt, jeg brenner opp og kroppen skriker». Jeg trodde alle hadde det slik, krig ute og inne, og jeg lette etter freden mellom ordene deres, men det var aldri ro, i blikkene, for de hadde ikke blitt elsket. De lette der ute etter bekreftelse, hele tiden var de på leit.
Freden er ikke så høylytt av seg roper ikke «se, her er jeg»
Jeg får det ikke til, ser meg selv i speilet, prøver å bli glad i, sier «Jeg elsker deg», men det skjer ikke noe. Ikke før den dagen jeg ikke orker kjempe imot lenger. Jeg tar imot det sårede barnet jeg har avvist inne i meg, hver bidige. Hun kommer til meg og jeg må se og føle på det som var, det jeg har båret, alle disse år, flyktet fra. Det er supertrist å se ordene jeg har talt i hat til mitt eget indre barn. Jeg finner biter av meg selv igjen, blir helere.
Det bombes over byer og flyktningleirer og barn blir drept hver dag, og det er for jævlig. Hver dag bombes det inn til barnerom med giftige ord eller tomme blikk og avvisning og foreldre som ikke orker være foreldre for de har ikke noe å gi. Til sammen blir det en haug utrygge, skremte barn som får lyst til å ødelegge seg selv, eller forsvinne, for det er ikke noe å leve for som gir mening, og det er dødsens ensomt. Her går vi til skolen, spiller flinke roller for hverandre og smiler.
Freden starter i hver og én
Hva om vi stopper opp og ser, spør oss, hva skaper konflikt i første felt, i den første runden? Hva er spiren til hat? Kanskje skapes det innenfra, når sjelen har dratt av gårde, fordi det er ingen som kjenner seg trygg inni. Alt må leves der ute, kontrolleres, for at vi skal kjenne oss beroliget. Alt må gripes og grabber og stjeles der ute, for at vi skal vite at vi overlever i morgen, at familien vår, at landet vårt, skal ha nok. Traumene ligger i lag på lag i generasjoner og vi vet ikke at vi flykter fra oss selv, at vi ikke ønsker å se på det ubehagelige.
Det starter der, å møte skyggene vi bærer, alle sammen bærer vi dem. Ikke bare de israelske militære lederne, ikke bare Hamas, ikke bare de fæle mennene på toppen. Vi også, vi er bare mennesker og vi er bærere av nag og lag på lag. Hva skjer hvis vi våger å ta det første skrittet og endre, det inne i oss, som trenger å bli møtt, trenger falle til ro, finne inn til fred. Alle kampene som ligger der, som ble kjempet som vi har glemt, men ikke kroppen, den husker, den minner oss på det, når vi sitter i stillhet med oss selv og kjenner uroen stige og vi vil løpe inn i en film, i sosiale medier og finne distraksjonen, fordi vi ikke vet hvordan vi kan smelte om smerten til ro, til kjærlighet, det stoffet som alt er laget av, vi har bare glemt det, hvor vi kom fra, hva vi har gjemt, lengst inne, nederst i kjellerne våre
Fredens «inside job»
Vi har lett etter fred, der ute et sted. Tenk hvis vi våger å gå inn i våre mørke rom, ikke bare peke finger på de andre, at alle dere må endre, først da, først da får vi fred. Isteden starte med oss selv, den krigen vi har kjempet og alt vi har sagt som ikke var greit, fordi vi ikke klarte bedre. Å ta ansvar, det er så godt, jeg synes det nå. Å bli avslørt og se hva jeg har skapt, at jeg kan se på mine fæle sider, min diktator, min terrorist, min manipulator og gi det rom og forståelse, og til slutt omfavne, meg selv, akkurat som en mor omfavner en vettaskremt liten datter.
Uten krig ville vi aldri lært kunsten å skape fred
Kanskje kanskje kan jeg, kan vi, bidra litt, på sikt, med å skape fred der ute. For det er jo det vi vil, de aller fleste, skape fred på jord, med ord, med varme, med det som bor i oss, som er skaperkraft. Som er å bygge noe sammen, se at vi henger sammen med de andre. Vi trenger ikke kjempe mer, for å overleve, for gjør vi noe kjipt mot en annen er det som å gjøre det mot seg selv.
Kanskje er vi ett og det er så lett å glemme når regningene tikker inn eller frykten for å ikke være bra nok klikker; tap eller vinn. Vi blir alle redde, stadig vekk, men vi kan finne den til slutt, tryggheten i oss selv og da trenger vi ikke lete der ute lenger. Vi har det allerede, det har vært der hele tiden.