Tekst Jan Sveen Foto Mali Almå
Vi var mørke,
født fra stillheten av stjernestøv og skygge.
Med jord under neglene og blod som rytme.
Vi sang med vinden,
pines under byrden av innsikt
ensomme Atlaser.
Vekten av vår egen eksistens, presset
fikk tårene til å renne, en flombølge av sorg.
Men vi fortsetter,
vi kan ikke annet enn å fortsette,
inn i alle øyeblikkene.
Fortapte tårer i regn.
Vi byttet hjerterytme mot rytmen av lik,
blåtoner i kald hud,
Lik meg!
Byttet horisonter mot skjermer,
og fingrene våre berørte ikke lenger jorden, huden, himmelen —
bare glass.
Jeg ble vi, og
Vi kom til å kjenne oss selv som bilder,
skapt i andres øyne.
Vi målte verdi i synlighet,
og kalte det tilhørighet.
Likhet er lik frihet.
Vi så verden gjennom linser
pantsatte øynene for fjernsyn.
Og når noen skrek, med ekte stemme,
druknet den i kommentarer, båret av nådeløs avstand.
Hvis en hånd gravde seg ut fra mørket, filmet vi.
Hvis et barn skrek om hjelp,
delte vi, men deltok ikke.
Hvis en sjel visnet bort,
scrollet vi raskt, videre.
Videre, videre, videre.
Og bak dette vi, var det
drivere av tomrom,
Kroppen husket å puste, mens vi glemte å være.
Men hva er pust uten tilstedeværelse?
Et tomrom i tilværelset.
Hva blir vi når fingrene bare berører glass?
Når blikket bare ser skjerm?
Vi var for opptatte med å føde produkter —
ingen tid til å føde liv.
Vi glemte lukten av jord,
lukten av hav,
lukten av hud,
lukten av tre,
vår egen lukt.
Ble druknet i parfymert angst.
Lyden av stillhet,
duften av regn i hår.
Vi glemte at vi er varme vesener,
født av blod, ikke kode.
At vår puls ikke er et tall —
men et trommeslag som en gang kalte på stjernene.
Så vi ber — ikke til Gud,
men til det vi mistet i oss selv:
Vekk oss!
Vekk oss før vi dør inne i drømmen om frihet.
Bare da skjermene gikk i svart, tomme for strøm,
som vi var, tappet inn i tomrommet,
kunne vi få et glimt av vår sanne skapelse — reflektert i
mineralglasset.
Omringet dagslyset.
Og vi snudde oss bort,
for tiden var til stede i huden.
Og vi kunne ennå ikke skifte ham, slik slangene gjør.
