Skatt. Den norske kulturskatt er påtagelig stor, med tilstøtende land og resten av verden, Norge er smålåten her, men det holder ikke. Å gå fram her rolig og stolt er viktig, vi er i verden som alle andre og sentrum er der en er selv.
Nja, det er noe å prate om her, og folk å prate til, det dreier seg om å se fjell og fjord, landskap, som bakgrunn for uttrykkene her, Edvard Grieg og Fanitullen, og vi ser dette landskap utfolde seg ferskt og nytt som Lofoten spiss.
Språk kommer fra landskap, forstå de forholdene en lever i, og under, makt og språk er det samme, språk gir makt til.
Talehandling, speech act, bevisstgjjort av den britiske filosofen Austin, er greia, man handler mens man snakker og det å gå å kjøpe brød, er en handling og man snakker i handling. Jeg kjøper brød.
Snakker man, beveger man andre mennesker.
Stille, kunst blir til i det stille, ikke noe utenforstående, men fra noe ubevisst i en selv, et kunstverk blir til. Fra intet.
Å se dette, fra Ole Bull til Ibsen, ingenting blir til av seg selv, Ole Bull oppdaget Henrik Ibsen og fikk ham ansattt på Den Nationale scene i Bergen som skribent, skulle lage et teaterstykke i året, der ble hans historiske skuespill til.
Fru Inger til Austråt, senere, vi ser inn i hans produksjon og han var fra Skien. Dette landskapet er mektig, mellom kyst og innland, nøyaktig, her hadde Henrik begge deler i dette landet, han er Skiensgutt.
Herfra kom Norges bidrag til verdenslitteraturen, og han er ”nest best” etter William Shakespeare. Edvard Munch fra Oslo, legesønn, den andre store, og begge er inspirerte av Søren Kierkegaard, fra København, Nordens store filosof.
Med det å være seg selv som problematikk, som jeg skjønner, og ble menneske av.
Vær deg selv!
Man må være seg selv, det er bare slik det er, og dette betyr bare dette sagte, og sånn er det bare. Sannheten.