– om hvorfor eksisterende demokratiske politiske institusjoner og økonomiske interesser forhindrer endring
Fra Fukuyamas «The End of History» og Pinkers «Enlightenment now» til Pearces «The Hedonistic Imperative» ser vi hvordan menneskeheten kan oppnå ulike nivåer av lykke. Allikevel sitter vi igjen med en kronisk statisk maktstruktur styrt av korrupte politikere og grådige kapitalister – anarko-tyranniet.
Her får du oppskriften på hvordan dagens såkalte liberale sosialdemokratiske samfunnsorden kan erstattes av en selvforbedrende algoritmemakt.
Tekst Madhill
Bruk data for å løse problemer
I dagsaktuelle politiske spørsmål fremstår ofte politiske partier som uenige, men i virkeligheten er alle partier bundet av tilgjengelige midler over statsbudsjettet. Her til lands har vi også en relativt stor sparebøsse i form av oljefondet. Selv med disse økonomiske musklene er det ubetydelige forskjeller mellom partienes realpolitikk.
Om statens oppgave er å ivareta borgerens velferd, virker NAV-skandalene som en uopprettelig systemfeil i det statlige operativsystemet. Når offentlige tjenester ikke har tydelig kodifiserte protokoller for operasjon, blir det også vanskelig å finne feilen. Et automatisert NAV hadde vært en fordel for både staten og brukerne. Men neida, et slikt operativsystem finnes ikke, noe som ofte er flott for staten.
Hvordan kan så et desentralisert styresett basert på kunstig politisk intelligens bli bedre enn et liberalt sosialdemokrati?
I lys av effektiviteten til rådene maktstrukturer er det på tide å vurdere et databasert styresett. La oss kalle det statsoptimaliserende algoritmebaserte beslutningsprosesser. Med direkte innvirkning på pengestrømmer, tjenester og fysiske strukturer.
I praksis innebærer dette at statsbudsjettet og gjennomføringen av sentrale politiske beslutninger overlates til selvlærende datasystemer basert på sanntidsdata fra samfunnet de er satt til å styre og optimalisere.
Grønt trafikklys for alle
Du lurer kanskje på hva som skjedde med ideologiske forskjeller? Eksisterende politiske partier trenger ikke gjøre annet enn å kodifisere politiske ambisjoner.
Venstresiden kan utvikle programmer som utrydder fattigdom. Høyresiden kan lage tilsvarende systemer for økonomisk vekst, de grønne kan hente sanntidsdata fra droner i naturen, og de religiøse kan bruker televisjonen for å misjonere. Samtlige ideologier kan omskrives til kode og algoritmer som allokerer ressurser over statsbudsjettet.
Med dagens teknologiske utviklingstempo kan vi være så heldige å kunne stemme på databaserte partier om få tiår. En slik politisk revolusjon vil beskytte samfunnet mot korrupsjon og unødvendig politisk drama. La oss alle ta datautdannelse for å utvikle morgendagens politiske datasystem.
Les «Sagan om den stora datamaskinen» av Olof Johanneson for å forstå hvordan en slik fremtid kan se ut.
