Under the ruins, the beach!

Kunstsilo

Sørlandshovedstaden er en by som liker å smykke seg, gjerne med litt sånn diskret eleganse. Man skal jo ikke la blinget ta overhånd. Det får holde til å være bedre enn Arendal og gjerne gi en killevink til Stavanger.

Tekst og Foto Arvid Sivertsen

Sørlandshovedstaden er en by som liker å smykke seg, gjerne med litt sånn diskret eleganse. Man skal jo ikke la blinget ta overhånd. Det får holde til å være bedre enn Arendal og gjerne gi en killevink til Stavanger. Kunstsilo er som sådan midt i blinken. Sett fra utsida er den like forskjønnende som et Øst-Europeisk kjernekraftverk og den har ligget på Odderøyas vestre hjørne og lyst hvit og fin ut over byfjorden i et par mannsaldre allerede. Så noe voldsomt og prangende representerer den ikke. Den er i større grad med på å framheve sin vakre nabo, kulturhuset Bølgen. Tar vi med det langt mer levende og spennende kulturhuset Vaktbua, som ligger rett opp i bakken, så er det i ferd med å etablere seg et kulturelt tyngdepunkt litt øst for sentrum. I hvert fall for de som kjører bil eller er glade i å spasere. For kollektivtransport – det driver man ikke med. Det får holde med parkeringshus. Folk som vil nyte et glass eller to bør jo gå av seg rusen før de blander seg med allmuen på bussen hjem.

Det er det indre som teller
Man blir møtt av noe de kaller bistro og den sedvanlige suvenirbutikken fylt til plimsollmerket av alskens ræl fra kina. Ikke så mye som en liten klump av siloens betong kan man bytte til seg for klingende mynt. Noe jeg ville gjort raskere enn å skaffe meg en klumpete kaffekopp med rundinger på, eller en penn som er vond å skrive med. For ikke å snakke om solbriller i ekte plast til 545,-, nøyaktig maken til de jeg kjøpte på Sør-Tre i Søgne for 99,- dagen i forveien. Det koster å ikke la seg blende.

Selve inngangen er et digert rom mellom de fire ytterste buene av den fordums kornsiloen. De ti nederste meterne er kuttet bort og taket er de resterende rørene som skyter oppover. Noen åpnet på toppen så lyset fra dagen skinner ned. Noen vil sikker gispe litt og mumle noe om «mektig katedral» mens mine kjetterske tanker farer mer mot en kulisse fra James Bond-filmen Måneraketten (som jeg for øvrig i sin tid så på Fønix kino som bare ligger et småskulpturkast fra siloen). Heldigvis har de vært smarte nok til å lage et bygg rundt siloen for å frambringe flate vegger, altså sånne som egner seg til å henge kunst på. I runde rom med en diameter på omtrent tre meter skjønner de fleste at det blir vanskelig. Det er dette påbygget som gir siloen sin likhet med et atomkraftverk når man ser den utenfra.

Kunsten
Selv om ingen nevner den, for de har vært i Kunstsilo, må vite. De minner altså mest om små unger på julaften – det er mye morsommere å leke med papiret og eskene enn med gavene som lå inni.

Kanskje er det like greit. For dette er ikke for folket. Det er Tangens «namedropping». Her er det samlet nordisk modernisme, litt fra hvert prestegjeld (som er en sørlandsk betegnelse på stort sprik). Mange dystre følelser som er smurt i tykke lag og duse farger over lerretene. For undertegnede som langt fra er bevandret i kunstens verden ble det et stort gjesp. Jeg liker bilder som får meg til å reagere. Bli sint, redd, glad og gjerne lattermild. Men Tangen samler tydeligvis ikke på sånt. Og hans moderne bysbarn Nupen og Henriksen er fraværende.

Håp
Min økende surmagethet var i ferd med å døyves en smule da jeg kom inn i et rom for politisk kunst og kunne beskue Per Kleivas sterke antikrigsbilder og noen andres lett nedtonede beskrivelser av klassekamp. Borgerskapet har jo en enorm berøringsangst når de møter venstrevridd politisk kunst. Da gjelder det å snakke høyt og fort om farger og komposisjon. Sjefen for oljefondet er så visst intet unntak.
Neste sal, som altså ikke er viet til politisk kunst, er kanskje samlingas absolutte juvel. For her er det mye Kjartan Slettemark. Hele serien med Nixon og kaffekoppen. for å nevne noe. At dette ikke skal være politisk gjorde meg så forbanna at jeg skippa resten av samlinga. For eksempel fotokunsten som kunne vise uskarpe grantrær i tåke. Fotokunst begriper jeg absolutt ikke noe av, så det var sikkert like greit.

Toppen
Som en fjellklatrer belønnes man når man når toppen. For her er det en feiende flott kafe med byens beste panorama. Vandrende turister kan også nyte et utvalg av trendy bobler og drinker, alt fra et barkart hvor en importør har kjøpt retten til å levere. Ingen uhumsk slalåmkjøring på jakt etter kvalitet er å spore. Men å rane folk har lange tradisjoner i byen som er grunnlagt på «kaperfart», eller sjørøveri som det heter på godt norsk.

Konklusjon
Sørlandet har mye spennende kunst og annen kultur, men du finner det andre steder enn i den fordums siloen på Odderøya. Nå er det vel toppen av å være trendy at man kan skryte på seg et besøk, og Slettemark og en kaffekopp med utsikt forsvarer på mange måter inngangsbilletten. Ja, de har laget ei utrolig fin trapp mellom de nederste etasjene, den er det verd å se.

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2024 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: