Under the ruins, the beach!

Kvelden før den store revolusjonsdagen

Det blåste hardt på havet og palmene skakade alt deretter. Båtene som knyttet øya med fastlandet hadde strandet og den store revolusjonsdagen var imorgen.

Tekst og foto: Sam Iravanian

Øya lå isolert midt i Persiske gulfen, en gammel portugisisk koloni der slavenes etterkommere kunde sees gå rundt blandt gatene, svarte negrer med krullete hår, av og til med lyse øyene, men mest med svarte, mørk brune. Gatene var smale, trange, illeluktende, kattene hoppet fra husvegg til husvegg. Det var en sann labyrinth, man gikk seg vill med en gang. Det var inga klare kjennetegn i den ”urbane” arkitekturen som gjorde at man kunde finne frem, alle grendene så like ut. Kattene var like sultne, det luktet piss overalt, lokalbefolkningen var fattig og overtroisk.

Det stormet ute i havet og båtene hadde ikke kommet til øya. Det var kvelden før den store revolusjonsdagen og jeg blødde fra ræva.

Jeg hadde fyldt år noen dager før og da jeg skulle drite på min store dag, bakfull etter att selv drukket alle vodkaflaskene til min egen bursdag, så jeg blod i doskålen. Fantastiskt! tenkte jeg, blod fra ræva, det var nok en fin presang å få. Det var jo også første gangen dette skjedde meg, og jeg fikk før meg alle mulige paranoier, som at jeg skulle hadde fått kreft, tarmen hadde sprukket, magen var på vei til å kollapse. Jeg var på vei å dø, med andre ord.

Det blåste hardt i palmebladene og båtene hadde fortsatt ikke lämnat fastlandet. Matvarebutikkene begynte å få slutt på ferskvarer.

Jeg närmade meg det lokale legekontoret. Inne på kontoret så jeg ikke mer enn to-tre personer. En i resepsjonen, en i apoteket og en lege, en vakker og ung iransk kvinne, ikke mer enn 30-32, liten til vekst, skjør. Jeg må utelukke at du har hemoroider, sa hun med en dekket, usikker stemme. Du må stå på alle fire, dra ned buksene og få to fingrer i ræva, la hun til litt småsur. Jeg hadde jo uttrykt mitt missnøje med hele projektet gjennom å se ned på gulvet da hun nevnte ideen med å blotte min største kompleks, men det fantes inga andre veier. Båten hadde strandet, jeg blødde fra ræva, hadde feber og lav blotrykk. Det var bare hun som lege på kontoret, det var bare å få to oppi der bak kvelden før den store revolusjonsdagen.

Det blåste så hardt i palmene at grenene begynte å knekke, det var nok liten sjanse for båtene å kunne länmna fastlandet ikveld.
I mine 40 år i Europa hadde jeg aldrig fått to fingrer oppi ræva av en vakker kvinne, og hvertfall ikke uten å spørre først. Men ødet ville at jeg skulle få det her i Iran og det var egentligen helt greit, noen gang måtte jeg få det til slutt og det kunde like gjerne være gjennom en fin og vakker kvinne, og det i legefrakk… ikke dumt.

Det blåste som faen, båtene stod fortsatt kvar, revolusjonen var imorgen, som alle andre revolusjoner, og jeg hadde to fingrer oppi i ræva.

Det var ganske intimt, føltes en stund at det var hon som var in charge, om man sier det så. Du har ikke hemoroider, sa hun mens hon drog ut handen fra handsken, men jeg vil gjerne ha en endoskopi på deg for å være sikker. Hvorfor vil hun putte ting oppi i ræva min hele tiden, hva er det som feiler henne? tenkte jeg videre mens jeg satte meg tilbake på stolen.

Palmenes skakning under vinden hadde intensifierets, og det hadde blitt mørkt. Det var sand overalt og gatene var dekket under et oransj, elektrisk lys.

Bønneropen kunde høres fra alle kanter. Landsbygden hadde fem moskeer, to større religioner og en historie av voodoo i blodet. Du skal få medisiner av meg, sa hun søte lille, desse må du få i deg gjennom ræva, tre ganger om dagen. Jeg selv hadde min egen teori, var det kanskje fordi jeg hadde slikket for lite fitte? Jeg hadde jo lest i avisen av bakteriene i fitter var nyttig for magesystemet, og det hadde vært litt ont om det i det siste.

Husk dine medisiner, om du fortsetter å blø fra ræva må du komme tilbake med en gang, gjør endoskopien som jeg sa og kom tilbake med testresultatet. Jeg sa takk og sånn på vei ut, følte meg litt mindre som menneske, men tenkte at det var egentlig veldig stort for meg, nå kunde jeg få det i ræva hele tiden uten å tenke særlig på det. Det var liksom gjort nå.

Jeg gikk gjennom landsbygdens trange og mørke gater på vei hjem. Det blåste i palmene, det var store bølger på havet, båtene skulle kanskje komme imorgen, samme dag som den store revolusjonsdagen, og jeg blødde fortsatt fra ræva, dokk litt mindre engstelig nå.

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2024 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: