La ungdommen få kose seg på koronahotellet!
Tekst Gunhild Hofstad Illustrasjon redaksjonen
Studenter på koronahotellet på Danmarksplass i Bergen sammenligner oppholdet med en intim folkehøyskole. I en tid der klemming allerede har vært forbudt i over et halvt år, og hvor hele årskull fikk ødelagt både konfirmasjon og russetid, hva kan da være mer kjærkomment for de unge enn å få korona med milde symptomer, og muligheten til å isolere seg i flokk med andre av samme slaget? Den opplevelsen unner jeg dem virkelig.
Jeg er så heldig at jeg akkurat rakk å feire 40-årsdagen min før korona inntok jordkloden. Midt i livet har jeg lært meg å være alene, jeg trives faktisk med det. Men sannheten er at dersom korona hadde kommet da jeg var 30, så hadde det betydd min sikre død. Jeg var nemlig alvorlig psykisk syk i tenårene og tjueårene. I psykiatrien har det alltid vært en innbitt kamp om ressursene, og jeg havnet i den tapende gruppen. Jeg fikk overhodet ikke den hjelpen jeg hadde krav på, og våren 2010 ble jeg attpåtil erklært behandlingsresistent. Alt jeg møtte var stengte dører, også på legevakten. Denne erfaringen er den mest uhyrlige jeg har hatt i mitt liv, og den kostet meg også nesten livet, uten at jeg skal gå i nærmere detalj om det. Men hvis det oppå helsevesenets ignoranse skulle ha kommet en pandemi som gjorde at også alle private relasjoner trakk seg unna meg, så hadde jeg nok dødd omgående; av sjokk, vantro og abstinenser etter menneskelig kontakt. Og dersom jeg mot alle odds hadde overlevd noen måneder, og hadde vært i stand til å få med meg nyhetene om et koronahotell der det var tillatt med nærkontakt med andre mennesker, så hadde jeg prøvd hva som helst for å få korona. Og dette sier jeg selv om jeg var en av de første til å få svineinfluensa, og jeg aldri har vært så syk i hele mitt liv. Sykdom og død er nemlig en naturlig del av livet. Isolasjon er det ikke.
Det står å lese på nrk.no at Japan i oktober alene hadde flere selvmord enn pandemien har kostet av japanske menneskeliv totalt. Økningen i antall selvmord for kvinner i oktober 2020 var på hele 83 % sammenlignet med oktober 2019. Dette til tross for at Japan har vært svært mildt rammet av pandemien sammenlignet med mange andre land. Men også Japan har fått kjenne på de sosiale konsekvensene, som nedstengning, isolasjon og truede arbeidsplasser. Og mens Norge har en skyld-kultur, så har Japan en skam-kultur. I Japan begår mange heller selvmord enn å miste ansikt sosialt. Dette betyr i praksis at noen velger selvmord fremfor å innrømme overfor venner og familie at de har mistet jobben pga. korona.
Myndighetene i Norge provoserte i vår sterkt med å si at de ikke kunne se noen økning i selvmordsraten her til lands. Men alle som har erfart enorme påkjenninger på kroppen, vet at den forliste kollapser ikke før han er på tørt land. Økningen i selvmordstallene vil altså ikke kunne avleses i statistikken umiddelbart, økningen vil komme snikende over langs.
Jeg betviler ikke et sekund alvoret i koronapandemien, men jeg vet også noe om alvoret i det å ha en langvarig psykisk lidelse. Jeg personlig foretrekker å dø av korona fremfor av psykisk sykdom, og jeg synes det er hyklersk av myndighetene å late som hvert eneste menneskeliv er så sinnssykt mye verdt akkurat nå i koronapandemien, når dette overhodet ikke gjelder i det psykiske helsevesenet, verken i pandemitider eller til vanlig.
Jeg har nettopp fått vite av en fagperson i psykiatrien at det som ofte ble fortalt meg om at jeg ikke var syk nok – eller ikke syk på rett måte – til å bli prioritert, det var bare bullshit. Den egentlige årsaken var hele tiden at psykiatrien ikke har kapasitet til å hjelpe alle som trenger det i tilstrekkelig grad. At det faktisk er de friskeste pasientene som stikker av med de fleste ressursene, det snakkes det heller ikke høyt om. I krigstid ble det både i Krimkrigen på 1800-tallet og i de store verdenskrigene på 1900-tallet opprettet militærlasaretter som hjalp den enorme mengden skadde soldater. Dette klarte man å finne personell til, tross forferdelige levekår. I fredstid og overflod i 2020 skylder myndighetene på kapasitetsproblemer i helsevesenet, når de med sine strenge regler velger å dra koronaepidemien ut i det uendelige. Men disse kapasitetsproblemene er jo forårsaket av den systematiske nedbyggingen av helsevesenet gjennom de siste tiårene. Jeg tror menneskeheten lurer seg selv med denne utdragningsstrategien hva gjelder korona! Hvis det er sant, som det er blitt sagt i Ekko på P2 denne høsten, at vi fremover kan regne med å bli rammet av en pandemi hvert tiende år, og vi kan regne med at hver pandemi fører til to års unntakstilstand: Skal vi virkelig leve en femtedel av livene våre på denne måten? Det ville vært det reneste vanvidd, mener jeg. Da forstår jeg dem som heller ville valgt å ha evig, mild korona og leve i en human boble på et koronahotell, der kyss, klapp og klem var lov.