Tekst Jørn Andreassen
Laibachs nyeste album, MUSICK, er trolig det viktigste – eller mest irriterende – som har skjedd innen popmusikken siden KLFs herjinger på 90-tallet, mener vår anmelder.
Det slovenske kollektivet Laibach slapp 1. mai sitt nyeste album, MUSICK, på Mute Records. Utgivelsen er tilgjengelig på rosa vinyl, CD og digitalt via Bandcamp. Dette er utvilsomt bandets mest pop-orienterte utgivelse til dags dato. Selv om mange ser på Spectre (2014) som deres forrige rendyrkede studioalbum, markerer MUSICK et enda tydeligere stilskifte etter ti år med mer eksperimentelle prosjekter og soundtracks.
En besettelse i algoritmenes tid
Tematisk dykker albumet ned i et samfunn overmettet av lyd, hvor AI-generert innhold kjemper om den samme plassen som ekte kunstnere. Tittelsporet spiller på konseptet om å være «sick of music» – en metthet på den konstante støyen – samtidig som bandet peker på musikk som en uunngåelig besettelse; et dop som driver både lytteren og prosjektet Laibach videre.
Dette albumet kan være det viktigste som har skjedd popmusikken siden KLF herjet på 90-tallet – eller det mest irriterende. Det avhenger helt av øynene (og ørene) som ser (og hører). Som et gjennomført kunstnerisk prosjekt introduserer de sjangeren «L-pop». Her langer de ut mot bruken av AI for å skape generiske sanger og videoer, og viser at de er seg selv like: Laibach har alltid vært, og vil alltid være, dypt politiske.
Fra Militær NATO-takt til Digital L-pop
NATO var en genial dekonstruksjon av krigens estetikk og vestlig intervensjonisme, pakket inn i tunge beats. De som falt av under Nord-Korea-perioden i 2015, gjorde det gjerne fordi de tolket prosjektet for bokstavelig eller ble forvirret av mangelen på tydelig «fiendebilde». Med MUSICK vender Laibach tilbake til en form for pop-provokasjon som er langt mer gjenkjennelig, selv om fienden nå er algoritmer fremfor allianser.
Gjennom «L-pop» henter de inspirasjon fra K-pop, J-pop og 90-talls Eurodance for å belyse hvordan verden har blitt en collage av klisjeer. Der grensene mellom forfatterskap, maskinell produksjon og ekte kreativitet viskes ut, står Laibach i midten og dirigerer kaoset.
Maksimalisme og samarbeid
Albumet er spilt inn i deres studio i Ljubljana med et maksimalistisk oppsett. Her har de blandet analoge synther og lekeinstrumenter med datamaskiner fylt til randen av MIDI-filer. Resultatet er slipt til perfeksjon i samarbeid med produsentlegenden Richard X (Sugababes, Pet Shop Boys, Goldfrapp) og vokalister som Donna Marina Mårtensson.
Opplevelsen
Å fordøye dette albumet på bare et døgn er umulig. Dette er en plate som krever tid for å vokse. Musikkvideoene fungerer som rene illustrasjoner av den virkeligheten tekstene beskriver, og de er stappfulle av skjult informasjon for de som orker å lete.
Laibach bringer «L-pop» til Oslo og Rockefeller torsdag 9. oktober kl. 19. Det er bare å stålsette seg for en audiovisuell leksjon i vår tids dårskap.
Fakta
Laibach ble grunnlagt 1. juni 1980 i den slovenske gruvebyen Trbovlje, rett etter døden til Jugoslavias leder Josip Broz Tito.
Bandnavnet er den historiske tyske betegnelsen på Slovenias hFovedstad, Ljubljana, et navn som bærer med seg traumatiske minner fra både det østerriksk-ungarske riket og nazi-okkupasjonen under andre verdenskrig.
Her er de viktigste milepælene i deres historie:
Tidlig provokasjon og forbud (1980–1985): Bandet markerte seg tidlig med en militaristisk stil, totalitær estetikk og provoserende manifester.
Etter et intervju på statlig TV i 1983, der de opptrådte i uniformer og brukte fascistisk retorikk, ble navnet «Laibach» forbudt i Jugoslavia frem til 1987. I denne perioden opptrådte de ofte under symbolet av et svart kors.
Grunnleggelsen av NSK (1984): Sammen med kunstgrupper innen billedkunst (Irwin) og teater (Noordung), var Laibach med på å grunnlegge kollektivet Neue Slowenische Kunst (NSK). NSK fungerer som en «virtuell stat» med egne pass og ambassader.
Internasjonalt gjennombrudd (1986–1991): De ble verdenskjente for sine unike tolkninger og coverversjoner av poplåter av artister som Queen, The Beatles og Opus. Ved å transformere lette poplåter til tunge, industrielle marsjer, belyste de likhetstrekk mellom popkultur og totalitær propaganda.
Nord-Korea og samtiden (2015–): I 2015 ble Laibach det første vestlige rockebandet som holdt konsert i Nord-Korea, en hendelse som understreket deres langvarige fascinasjon for maktens estetikk og symbolikk. Bandet er kjent for konseptet «overidentifisering», der de ved å fremstå som mer totalitære enn selve staten, tvinger publikum til å reflektere over maktstrukturer i både østlige og vestlige samfunn.
