Liberté
Det litt underlige er at jo mer liberalistisk et samfunn er, jo færre er det som velger å bli rike, påpeker Arvid Sivertsen i denne ranten.
Tekst Arvid Sivertsen Illustrasjon pxhere.com/redaksjonen
Å være liberal høres jo unektelig ganske besnærende ut. I dagligtale tilsier det at man er åpen og tolerant, at man i svært liten grad lar seg forarge av hvordan andre mennesker lever sine liv. En sann liberaler bør være så oppslukt av alles rett til frihet at hen aldri serverer asparges i sine middagsselskaper. For det kan jo hende at noen av gjestene er henfalne til «wetsex», og de bør jo få utfolde seg uten at urinen lukter stramt av asparges.
Finnes det så noen som er slike sanne liberalere? Kanskje, men de er i mindretall og man finner dem slett ikke i organiserte fora.
De som påberoper seg å være liberalere eller liberalister i flokk, er ikke annet enn den borgerlige kapitalismens sminkede griser.
Liberalismen, det være seg ny eller gammel, er slett ingen ideologi. Det er en fiks idé. I motsetning til kommunismen og dennes light-utgave – sosialismen – vil ikke liberalerne noe sted. De har ikke noe overordnet mål de jobber mot. Ofte hører vi dem snakke om frihet som en verdi. Men det de mener er at «min frihet er ditt ansvar».
Arbeidslivet i liberalistenes drømmeverden består av direktører og vikarer. Vikarenes største frihet er friheten fra trygghet – og selvfølgelig også frihet fra penger. Mangel på… kan jo kalles så mangt.
De som tjener dette liberale herrefolket skal selvfølgelig få frihet til å være homofile, ta vare på naturen og, om de er menn, kle seg i dameklær. De kan til og med ha piercing og tatoveringer – så lenge de har det på sin fritid.
Liberalismen åpner for en rekke valgmuligheter. Man kan bli prostituert, sinnssyk, rusmisbruker eller arbeidsledig og fattig. Det litt underlige er at jo mer liberalistisk et samfunn er, jo færre er det som velger å bli rike. Når arbeiderklassen styrer og gir staten makt, er det menge flere som velger et liv med trygghet og sikker økonomi.
Innen organisert politikk vil de liberale og liberalistene alltid være i solid mindretall. Oftest kommer dette av at de aldri blir enige om noe som helst og ender opp med å kalle sine sprikende staur for gode politiske kompromisser. Selv i enerom sliter liberalistene med fasthet og retning, jamfør Ayn Rands tragiske liv og levnet.
Liberalisme er ikke annet enn en forvirra utgave av den borgerlige kapitalismen. Et forsøk på språklig forføreri. For det høres jo unektelig ut som om analsex er å foretrekke framfor å bli rævpult.
