Life is a cabaret
dikt
Tekst Thale Husemoen Foto Redaksjonen
Vi ber publikum om å gå tilbake til plassene sine igjen, pausen er over!
«Life is a cabaret!
What good is sitting alone in your room?
Come hear the music play
Life is a cabaret, old chum
Come to the Cabaret…»
Jeg brenner opp innenfra, imploderer, med vannsvulst på skulderen, sorg i brystet, tannverk i tanna, lumbagorygg, tunnelangst og slitasjegikt!
Dette går ikke lenger! Jeg river veggen, flytter ut i skogen og finner meg en vid dal med bekkevann og lianer og bavianer.
Sutrepave, sytepave, plage på plage!
Slukk den indre helvetesilden, la verden der ute slukke din brann!
Koldbrann og sorte
byller, igleblod og askeavkok! Du er bare forhekset, for det tykke sceneteppet
deiset fort ned med et brak, i ett kvarter eller var det ett år?
Verfremdungseffekten til Brecht, der en mann med flosshatt forteller at dette bare er et teaterstykke, slår ut med armene, og synger en strofe fra en revyschlager og smetter bak scenen igjen. Hvem i huleste var han, hvor kom han fra? Er han en del av stykket? Ikke alle fikk med seg den karen ved teppefall. Verfremdungsfyren.
Nå ser jeg alle troll igjen, og Kvitebjørn kong Valemon. Shakespeares trupp står klar med parykker, replikker og mer dramatikk.
Scenen er der igjen, den ovale ved Themsen der publikum sitter i ring rundt skuespillerne. Hælene tramper frem og tilbake på tregulvet i støvskyene mens publikummet ler og buer om hverandre. Bare en lang pause, en forbannet lang pause.
Er vi der nå, snart. Hva sier han som skriver fortløpende stykker så blekket spruter?!? Jo, sier han, joda!
