Dette er historien om Lille Normann og hans tilsynelatende vellykkede liv.
Tekst: Tony Alexander Illustrasjon: Audun Nedrelid
Det hele begynte i et grisgrendt strøk hvor han ble født for tidlig. Sine første levedager tilbragte han derfor i kuvøse, overvåket av mor og helsepersonell. Den dramatiske starten kunne endt fatalt; Lille Normann var så liten at selv ei firfisle ville unnslippe Napoleon-syndromet i møte med ham.
Lille Normann vokste opp uten kontakt med far. Den spinkle, kortvokste gutten gruet seg alltid til gymtimene. Det var som om kroppen hans ikke klarte å henge med de andre kroppene. Han var redd for å bli knust av de andre guttene i nærdueller. Han var også livredd for å bli truffet av tennisball, fotball og basketball. Det var så lite som skulle til for at det gjorde vondt og tårene trillet. Lille Normann var svært sårbar, fysisk og psykisk. Mindreverdighetskompleksene vokste seg større og større. Han ble en taus outsider.
I dag er Lille Normann 45 år og stolt eier av flere boliger i Oslo som han håper å tjene store penger på. Selv bor han i eget hus på bygda med svømmebasseng, boblebad og alt som kreves av en storkar. Til tross for utallige innlegg om sitt luksusliv på Facebook, så har han fortsatt ikke dametekke. Mora hans bor i nærheten og lager middag til ham. Hun vasker også huset og klærne hans. Noen ganger overtar storesøstra jobben til mor. De glemmer aldri den dramatiske fødselen hans og er stolte over hva han har fått til. Ingen i slekta er rikere enn ham.
Lille Normann sitter nå alene i klorvannet sitt mens han chatter med ei gammel venninne. Han prøver å overtale henne med på weekendtur til London. Han vil spandere fly og hotell, mat og drikke, ja, alt hun vil ha, skriver han. Men hun vil ikke. Lille Normann blar seg deretter nedover på vennelista og kommer med samme invitasjon til ei annen gammel venninne. Også hun takker høflig nei. Lille Normann blir småsur. Faens møkkakjerringer, sier han. Bortskjemte er de. Så stiger han opp av boblebadet, tørker seg og går inn i stuen sin. Jeg er sulten, tenker han og kaster et langt blikk mot kjøkkenet. Så ringer han mor og spør om hun har noe restemat eller noe. Ti minutter senere får han en stor porsjon lasagne som hun varmer opp i mikrobølgeovnen for ham.
Lille Normann ble født tidlig og tar ingen risiko. Det nærmeste han kommer et kjærlighetsliv er boligprisene. Sitt forhold til politikk er synonymt med: Hva faen er det skattepenga mine går til! Vi som kjente ham som ungdom minnes hans interesse og sympati med kommunismen. Han trodde på det klasseløse samfunn. I dag er han aktør for klasseskille og nyfattigdom. Boligkrisa i Oslo skapes av sånne som ham. Lille Normann synes derimot det er urettferdig at han må betale regninga for andre menneskers mislykkede liv. Lille Normann tenker på hvor mye penger han hadde tjent dersom Velferdsstaten ble nedlagt. Lille Normann er Norge i dag. Kortreist i hodet og uten lidenskap. I egoismens tidsalder utløses gjerne regjeringskrise av diskusjon om bompenger. Amen.