Livet er et mirakel og hva så?

Livet er et mirakel og hva så?

Også jeg skal dø. På et eller annet tidspunkt slo denne erkjennelsen ned i våre prehistoriske forfedres bevissthet En eller annen gang begynte de å stille seg spørsmålet. Hva er meningen med livet?

Tekst Stein Holte

Utallige religioner, himler, helveter, filosofer, sjarlataner og ønsketenkninger seinere har vårt nåværende, rasjonelle, materielle og vitenskapelige verdensbilde kommet fram til svaret: Å bringe gener videre… Ok? Så det er dét, liksom?
Ikke for det. Å bringe gener videre kan være både nyttig, underholdende og deilig, men er det ikke noe mer? I dette essayet skal jeg holde meg til det rasjonelle, materielle verdensbildet og konsentrere meg om dette livet, denne dimensjonen, denne konkrete virkeligheten og dette lineære tidsrommet mellom unnfangelse og død vi alle befinner oss i nå. Jeg skal holde meg til det vi kan være (relativt) sikre på. Religion, metafysikk og kvantemekanikk er bannlyst i denne teksten, men heldigvis ikke i mitt indre liv.

Det at du sitter der du er nå og leser dette essayet, er en statistisk umulighet. Det er resultatet av et big bang som smalt akkurat da det skulle, en sol som oppsto akkurat der den skulle, og en planet som befant seg der og da på akkurat riktig tidspunkt. Du hadde ikke eksistert uten at liv oppsto på uforklarlig vis under akkurat de riktige omstendighetene, eller hvis ikke en celle som slukte en bakterie bestemte seg for å samarbeide med den i stedet for å fortære den. Du hadde ikke kunnet leve hvis ikke noen andre småkryp hadde oppfunnet fotosyntesen. Du kan takke fem masseutryddelser for at det ble plass til deg. Du ble unnfanget fordi akkurat den sædcellen forente seg med akkurat den eggcellen fordi dine foreldre hadde levd nøyaktig det livet de hadde levd til da. Det samme gjelder for eksistensen til dine foreldre og alle generasjonene før dem. Genene dine vandret og utviklet seg fra slektsledd til slektsledd i flere miliarder år før de havnet hos deg. Du kan observere, sanse, og reflektere over universet, kloden og livet du er født inn i. Du er et mirakel. Livet er et mirakel.

Du er universets midtpunkt. Og det er jeg også. Du opplever verden som et subjekt. Kjernen i alt du opplever er bevissthetens «jeg». Hvordan du opplever livet og verden, er avhengig av genene dine, bakgrunnen din og livssituasjonen din akkurat nå. For deg hadde ikke verden eksistert hadde det ikke vært for deg. Sånn er det for meg også. For meg er det jeg som er verdens midtpunkt. Du vet hvor mye livet ditt betyr for deg. Livet mitt betyr mye for meg. Sånn er det for alle mennesker. Vi er alle verdens midtpunkt

Vi trenger jeget for å skille hverandre fra hverandre, men vi er også vi. Et vi bestående av et fellesskap av subjekter. Vi klarer oss ikke aleine. Vi er et flokkdyr. Å bli utstøtt av flokken er noe av det verste et menneske kan oppleve. Vi hadde aldri klart å overleve som art uten å samarbeide. Vi har samtidig den fordelen at vi er flinke til å spesialisere oss. Ved å fordele oppgaver løser vi problemer som vi ellers ikke ville løst. Derfor har vi bruk for mange slags mennesker. Alle har sin plass og verdi.

Vi er avhengig av alt rundt oss. Vi er avhengig av oksygen, klima og naturen vi er en del av. Den naturen er så perfekt sammensatt at det ikke er til å fatte at den bare er formet av naturlig seleksjon, men det er den visstnok. Jorda er som en levende organisme der alt har sin naturlige funksjon. Men alt har en grense. Også jordas ressurser.

Vi skal alle dø etter å ha sanset, erkjent og følt verden i et lite kosmisk blaff av energi.

Dette er relativt ubestridelige sannheter. Ifølge min logikk burde dette føre til at vi streber etter å gjøre vår tid her på jorda best mulig, og mest mulig meningsfull. Og dét ikke bare for oss selv, men for alle andre mennesker. Det bør også føre til at vi innordner oss vår plass i naturen og slutter å utfordre grensene for hva den kan tåle. Vi burde behandle livet og naturen som de magiske gavene de er og vise oss verdige til å ha mottatt dem. For livet er et mirakel.

MEN
Hva er vitsen med at livet er et mirakel for en som opplever sitt eget liv som et helvete? For livet har vært, og er, nettopp det for alt for mange mennesker. Det som har skjedd kan vi ikke gjøre noe med. Ikke annet enn å lære av det. Og vi har så mye kunnskap om historien, naturen og samtiden at vi burde vite bedre. Vite nok til å organisere livene våre og verden på en helt annen måte enn det vi gjør nå.

Det er ingen logikk i å hevde at Jeff Bezos er så mye mer verdt enn den underbetalte, utslitte arbeideren som pakket den boka du nettopp fikk i posten fra Amazon.com.

Vi gjør livene til altfor mange mennesker så mye dårligere enn det de burde ha vært. Jeg tenker ikke bare på ofrene for krig, sult, diktaturer, autoritære religioner og vestlig imperialisme i deler av verden vi ikke liker å sammenligne oss med. Jeg tenker også på mennesker i såkalte rike land, som jobber, strever, stresser og kaver seg mer eller mindre til døde for å holde hodet over vannet, eller oppnå uoppnåelige drømmer. Jeg tenker på alle som faller av lasset. Subber rundt som lobotomerte zombier, drukner i hverdagen eller skriker hver eneste natt. Alle de altfor følsomme junkiene. Alle de uforskyldte taperne. Tiggerne utenfor supermarkedene. Alle som legger en løkke rundt sin egen hals. De tenker jeg på. Og jeg tenker på alle som føler at livet er fullstendig meningsløst selv om de tilsynelatende har alt.

Som de fleste har fått med seg, er en liten gjeng med forvokste guttevalper så uanstendig rike at hver av dem kunne utryddet sultproblemet eller vaksinert hele verden og fremdeles være superrik. Men det gjør de ikke. Neida, de drar til verdensrommet i penisformede raketter, bygger luksuriøse overlevelsesbunkere og er besatt av å bli enda rikere. Og det blir de ved å utnytte arbeidskraften til mennesker som tjener omtrent en milliontedel av dem selv i året. Forskjellene mellom de rike og de fattige øker fra dag til dag. Det viktigste som skiller dem som mennesker er hvor de er født på kloden og inn i hvilket sosiale sjikt. Enhver er ikke sin egen lykkes smed.

Mennesker blir fremdeles undertrykt på grunn av irrelevante attributter som kjønn, hudfarge, seksuell legning og til og med alder. Dette har lange og komplekse årsaker knyttet til systemene og verdiene vi omgir oss med
Nå, når klimakrisa sannsynligvis er over oss, og de rike landene prøver å bli enige om tiltak som gjør at de kan dempe skadevirkningene og likevel tjene penger på det. Nettopp nå er den sjette masseutryddelsen i jordas historie i gang. Og den er menneskeskapt.

Faren vi står overfor er dessverre mer omfattende enn bare den globale oppvarmingen. Plante- og dyrearter forsvinner i et akselererende tempo. Noen av dem er vi avhengige av og veit det. Andre er vi antagelig avhengige av, men rekker ikke å oppdage det før vi har uryddet dem. Samtidig utarmer vi matjorda med overdyrking og moderne jordbruksmetoder. Noen forskere går så langt som å hevde at det om under femti år ikke vil finnes mer dyrkbar mark igjen på store deler av jorda. Og så har vi havet, da. Med all sin plast som snart overgår dyrelivet i biomasse. Men det er jo ingen ting mot virkningen av en eventuell atomkrig.

Den eneste sikre meningen med livet er å bringe genene våre videre. Hvis vi fortsetter som vi gjør, risikerer vi at genene våre nærmer seg slutten på sin milliardår lange reise. I så fall er vi i ferd med å sabotere den eneste overordnede meningen med livet vi veit om. Da bryter vi naturens mest fundamentale og hellige lov. Er ikke det den ultimate galskap, så vet ikke jeg.

HVORFOR?
Så hvordan har vi rotet oss bort i dette uføret? La oss først rydde bort et par seiglivede, men kontraproduktive forklaringer. Det er ikke på grunn av menneskets natur, og dermed uunngåelig. Hadde naturen ment at vi skulle fly, hadde den utstyrt oss med vinger. Takket være vår kreativitet og praktiske sans er vi likevel i stand til å fly rundt i hele verden, og dermed bidra til den globale oppvarmingen. På samme måte gjør kreativiteten vår og det visjonære i oss det mulig for oss å overskride eventuelle uheldige sider med vår dyriske natur. Uansett hvor mange biologiske og deterministiske argumenter du kommer med, kan du ikke benekte tankene til Jesus og Mahatma Gandhi. En verden som er i stand til å frambringe FNs Menneskerettighetserklæring har også forutsetninger for å forandre premissene som styrer den. Alt prat om menneskets natur er en blindgate.

Du kan heller ikke bruke sosialdarwinistiske argumenter for å forsvare og forklare hvorfor så mange har så lite og noen få har så mye. Det er ingen logikk i å hevde at Jeff Bezos er så mye mer verdt enn den underbetalte, utslitte arbeideren som pakket den boka du nettopp fikk i posten fra Amazon.com. Hvis Bezos, Trump, Kim Jung Un og Kim Kardashian er blant det ypperste menneskeheten kan frambringe, er vi mildt sagt ille ute. Case closed.

Og mens vi er i gang. Verden er ikke sånn den er fordi den styres av øgler, pedofile kannibaler eller fordi en eller annen gud vil det. Hvis du spør hvordan jeg kan være så sikker på det, sier jeg bare: Fordi jeg sier det. Men det er ikke paranoid eller konspiratorisk å fastslå at en viktig grunn til at verden er som den er, er en bestemt type menneskers personlighet. De fleste oppegående mennesker søker ikke makt over andre. Derfor er det så mange ikke-oppegående mennesker som har makt over andre. Noen har så sterk vilje til makt at de ikke skyr noen ting for å komme seg helt til topps, og noen få av dem klarer det. Andre er idealister i utgangspunktet, men ender som noen av de verste tyrannene i menneskehetens historie. Sånne mennesker finnes på alle nivåer. Fra parforhold til globale maktstrukturer. De verste har ledet byer, nasjoner, ja, hele verdener inn i katastrofer og undergang. Dette har skjedd mange ganger helt siden sivilisasjonens begynnelse. Og i dagens globale forvirring har de gode kår. Det samme har nasjonalister, rasister, og predikere av all verdens fordommer.

Religionene har mistet mye av sin makt over sinnene, men spiller fremdeles en stor rolle i mange land. Dessverre også som midler til å få befolkningen til å underkaste seg, og til å begrunne forfølgelse og undertrykkelse. Men hovedproblemet er at vi har et globalt økonomisk system som er hovedårsaken til at vi befinner oss der vi er. Og det finnes visstnok ingen alternativer til kapitalismen.

SÅDAN ER KAPITALISMEN
Hvis det ikke finnes andre alternativer enn kapitalismen, har vi et problem. Midt i en miljøkrise domineres verden av en ideologi og et økonomisk system som er basert på vekst. Økonomisk suksess måles i Bruttonasjonalprodukt (BNP) som er lik summen av alle varer og tjenester som produseres i et samfunn i løpet av et år, minus de varene og tjenestene som blir brukt under denne produksjonen. Men BNP tar ikke hensyn til naturens begrensede ressurser, miljøødeleggelser eller menneskelige kostnader som følger med på lasset i produksjonsprosessen. Langt mindre ringvirkningene den har på resten av samfunnet og på folks mentale helse.

Under kapitalismen er penger en fetisj for de rike og et spørsmål om liv og død for de fattige. Den er det nærmeste man kommer en verdensreligion der penger gjennomsyrer alt og framstår som livets mål og mening.

BNP tar ikke hensyn til naturens begrensede ressurser, miljø-ødeleggelser eller menneskelige kostnader som følger med på lasset i produksjonsprosessen.

Den klassiske kapitalismen er basert på at arbeiderne selger sin arbeidskraft til en kapitaleier som tar ut en stor del av verdien av deres samlede arbeide som profitt. Den brukes ideelt sett til å investere i ny produksjon for å skape nye bedrifter, verdier og arbeidsplasser. I praksis havner en stor del av overskuddet i kapitaleiernes egne lommer der det samler seg opp i privat rikdom, hvorav de superrike er skrekkeksemplene. Under korona-nedstengningen definerte man hvilke jobber som var essensielle for at samfunnet skulle fungere. Av en eller annen grunn er mange av disse jobbene veldig underbetalt. Sådan er kapitalismens logikk.

Siden kapitalismen er konstant avhengig av vekst, har den gått stadig nye veier. Da merverdi, imperialisme og utnyttelse av den industrielle revolusjon ikke var nok til å tilfredsstille grådigheten, brukte man fantasien. Man begynte å bygge bevisste feil inn i produktene sine slik at de stadig vekk brøyt sammen og folk måtte kjøpe nye. Med Freud og Goebbels som læremestre gav de oss behov vi ikke ante vi hadde ved hjelp av reklame. Det er derfor de av oss som har råd sitter igjen med så mange unyttige ting. Børsaksjene, som opprinnelig skulle representere den reelle verdien av en bedrift, ble spekulasjonsobjekter og kaster verdensøkonomien inn i jevnlige kriser. Som i 2008. Et system der spekulantene i Lehman Brothers er i stand ril å knele hele verdensøkonomien og dytte millioner ut i fattigdom på grunn av løpsk grådighet, kan ikke kalles annet enn dysfunksjonelt.

En liten stund, kanskje maks 20 år, så det ut til at det kanskje var mulig å tøyle kapitalismen. Oppløsning av koloniene, borgerrettighetsbevegelsen i USA, framveksten av velferdsstaten i Europa og markedsreguleringer fikk mange til å tro at en annen verden var mulig. Det var et resultat av frigjøringsbevegelser, ikkevoldelige protester, beinhard arbeiderkamp og sosialdemokratiets inntog i det parlamentariske systemet. Disse kampene krevde mange ofre, men viste at nytter å kjempe, og gav oss erfaringer vi kan bruke den dag i dag. Mer om dette seinere.

Kapitalismen og undertrykkelsen kom fryktelig tilbake. Flere av de frigjorte koloniene utviklet seg til diktaturer, og Thatcher og Reagan surfet over oss på den nyliberalistiske bølgen.
Sovjetunionen falt rundt 1990, og kapitalismen, som dermed ble kvitt sin eneste virkelige konkurrent, suste av gårde proppfull av sjøltillit og arroganse. Reguleringene i markedet ble opphevet og resultatet ble globale konglomerater med en monopolmakt, verdensdominans og politisk makt som overgår så og si alle nasjonalstater. I sin iver etter å øke profitten kastet kapitalen seg over de offentlige tjenestene og overtalte sine lakeier politikerne til å privatisere dem. Arbeidskraft ble solgt over landegrensene, bedrifter og vareproduksjon, eller deler av den, ble flyttet til land med lave lønninger, og folk kom fra land med lave lønninger til land med høye, og utkonkurrerte de innfødte arbeiderne. Arbeidsmarkedet ble deregulert og det førte til stadige flere i usikre arbeidsforhold også i den såkalte rike verden. For å spare lagerutgifter importerer vi bare små kvanta av mat, medisiner og andre varer. All denne transporten av varer og arbeidskraft, som forresten også er blitt gjort til en vare, fører til økt forurensning og sårbarhet for kriser. Men profitthensyn overstyrer selvsagt sånne små bagateller.

Koronavaksinen ble hovedsakelig utviklet ved hjelp av offentlige midler. Da vaksinen var ferdig utviklet, privatiserte man den og gav patentrettighetene til medisinalindustrien.

Rikmannsklubben World Economic Forum i Davos ivrer etter noe som kalles offentlig–privat samarbeid. Utviklingen av koronavaksinen kan stå som et godt eksempel på hvordan det ofte fungerer i praksis. Koronavaksinen ble hovedsakelig utviklet ved hjelp av offentlige midler. Da vaksinen var ferdig utviklet, privatiserte man den og gav patentrettighetene til medisinalindustrien. Følgelig måtte det offentlige kjøpe vaksinen til sine egne innbyggere. De fattige landene stilte bakerst i køen. Siden Big Pharma ikke ville gi andre rett til å produsere den, lages det ikke nok til at vi kan hindre viruset i å boltre og mutere seg, særlig i de fattige landene. Derfor vil vi antagelig måtte fortsette å ta nye vaksiner i mange år framover. Og gjett hvem som vil tjene astronomiske summer på det?

Kapitalismen er et dårlig system for å løse miljøkrisa. Men den prøver. Grønn kapitalisme begynte med Al Gores forsøk på å handle med miljøkvoter og utviklet seg til en gullgruve for vindkraftentrepenører og produsenter av elektriske luksusbiler. At også denne produksjonen har tydelige negative virkninger på miljøet og tilgjengelige ressurser, dysser man ned så godt man kan. Ingen av de internasjonale utslippsavtalene fører til tiltak som virker fort nok. Alt pratet om at teknologien kan redde oss, er dessverre litt utopisk for øyeblikket. Riktignok går det framover, men det ser ut til at løsninger som virkelig monner ligger litt for langt fram i tid. Miljøavgifter på forbruk går utover de fattige, betyr lite for de rike og øker forskjellene. Det ser ut som at den eneste løsningen er å slutte å produsere for meningsløst forbruk og heller produsere for reelle behov innenfor grensene naturen setter. Men det ville være dårlig nytt for kapitalen, og vanskelig å akseptere for forbrukerne.

Kapitalismen er fullstendig uegnet til å skape likhet og rettferdighet i verden. Tvert imot er den den viktigste årsaken til ulikhet og urettferdighet.

Psykiske problemer og stressrelaterte sykdommer øker. Den nyliberalistiske kapitalismen krever stadig mer av oss. Prestasjonspress, kroppspress, statuspress, ja, alle former for press, kneler oss Mange ganger i døgnet blir vi foret med løgner om at alle står aleine, at vi er eneansvarlige for vår egen lykke, at alle nederlag er vår skyld, og at meningen med livet er å prestere og dét bedre enn alle andre. Vi vet innerst inne at dette er meningsløst og projiserer det til å føle at våre egne liv er meningsløse.

HVORFOR LAR VI DETTE FORTSETTE?
Barn som fødes inn i verden tror at det er sånn den skal være. De tror på det foreldrene, omgivelsene, skolen og samfunnet forteller dem. Det skal mye selvstendighet og refleksjon til for å gjennomtrenge dette innpodete tankemønsteret, og det skal mye mot og styrke til for å utfordre konformiteten rundt seg. Kapitalismen har manipulert oss i flere hundre år og gjennomsyrer hele vårt tankesett. Det samme gjelder for samfunn med andre tradisjoner, og selvsagt for fordommer og undertrykkende sosiale strukturer. Folk flest vil ikke ha store og brå forandringer. Det skal svært mye til for å forandre et tankesett.

Både diktaturer og såkalte demokratier kontrollerer politiet, rettsapparatet og militæret i landet sitt. Selv om voldsbruken sitter lenger inne hos de sistnevnte, viser de seg stadig villige til å ta det i bruk hvis de føler seg truet. Det innebærer alltid en viss risiko å sette seg opp mot systemet. Mange velger heller å bite tenna sammen og holde kjeft.
Arbeiderklassen forbindes tradisjonelt med industriarbeidere, men jeg bruker begrepet om alle som selger sin arbeidskraft til en kapitalist, eller staten, for den saks skyld. En del av de sjiktene som faller inn under definisjonen, har ingen tradisjon i fagorganisering. Når fagorganisering i dag ofte blir direkte motarbeidet og altfor mange ikke organiserer seg fordi det rett og slett ikke faller dem inn, er det vanskelig å drive faglig kamp. Arbeiderklassen er dessuten sviktet av sosialdemokratiet som nå opererer helt på kapitalismens premisser. Det er bare å fastslå at arbeiderklassens motstandskraft, og enn så lenge kampvilje, er betydelig svekket.

I begynnelsen av det tjuende århundret var store deler av arbeiderklassen revolusjonær. Borgerskapet var vettskremte av gode grunner. Dessverre var det leninismens autoritære, ovenfra-og-ned-perversjon av visjonene til Marx, anarkistene og de utopiske sosialistene fra slutten av attenhundretallet, som iverksatte den første arbeiderrevolusjon og ble et mønster for de etterfølgende. Det gikk som det måtte gå. Partimodellen var en invitasjon til monstre som Stalin, Mao og Pol Pot. Deres såkalte kommunisme etterlot seg elver av blod. Etter at østblokken kollapset, blant annet fordi krigsopprustning var en økonomisk belastning i deres system, men en kilde til økonomisk vekst under kapitalismen, har alle ideer om arbeiderstyre blitt suspekte. Grensene for å bli avfeid som kommunist eller sosialist ble flyttet stadig til høyre. Venstresida mistet all sjøltillit og degenererte til fåfengte protester mot virkningene av nyliberalismen, og identitetspolitikk som forsterker maktas splitt og hersk. Selv ikke i boblen de har lukket seg inne i, klarer de å hoste opp et reelt alternativ til kapitalismen.

Med et krevende arbeidsliv er det vanskelig å finne tid og overskudd til å jobbe politisk. Mange har satt seg i forbruksgjeld og boliggjeld og blir dermed fastlåst i jobber og posisjoner som de egentlig ikke ønsker. Boligprisene er en underkjent disiplinerende faktor. Dessuten øker lønnsforskjellene og gjør at alt for mange må jobbe alt for mye til å orke å tenke på noe annet enn å komme seg gjennom dagene.

Det er viktig å huske på at det aller meste som skjer i verden er positivt. Folk samarbeider, skaper, elsker og er snille mot hverandre.

Jeg har konsentrert meg mest om livet i Norge, og de rike landene vi vanker med, fordi det er det jeg kjenner best. Og her i paradiset som resten av verden misunner oss, har vi fått så mange flotte dingser i de siste årene. De bombarderer oss med så mye ekte og falske nyheter, kjendissladder, konspirasjonsteorier, reklame for nye dingser vi må ha, likes på sosiale medier, nye serier og rein svada, at vi blir helt forvirrede og i hvert fall ikke orker å tenke på politikk. Når vi river oss løs fra dingsene og har litt fritid til overs, prøver vi å kvitte oss med slagget i hodet vårt på treningssenteret, puben eller shoppingsenteret. Og vi har gitt opp å forandre verden.

Sosiale media ble ikke det demokratiske verktøyet vi hadde håpet på. I stedet økte de splittelsene i arbeiderklassen så mye at det virker utopisk å forene den til å kjempe sammen for noe som helst. De har gitt næring til vanvittige konspirasjonsteorier og latt dem vokse seg store og sterke, ryddet plass til fascistiske gærninger som Donald Trump, og latt den politiske debatten forfalle til et lavmål uten sidestykke i menneskehetens historie. Og gratulerer med å ha blitt en vare! Alt du gjør registreres og selges til høystbydende til glede for markedsførere, politiske manipulatorer og ikke minst etterretningstjenestene. De har fått deg til å overvåke og angi deg selv.

Det er på tide at du slutter å tro at du lever i et demokrati. Det er makta og penga som rår. Politikerne tjener bare seg selv og kapitalkreftene. De store mediene er kjøpt opp og taler med maktas stemme. Det er de rike som styrer verden. Du er blitt lurt trill rundt. Mange skjønner at noe nytt og radikalt må skje, men slutter seg heller til sterke menn og ytterste høyre enn til den radikale venstresida. Det er større sjanse for at framtida blir fascistisk enn at den blir sosialistisk.

Har du fått nok nå? Har jeg hjulpet deg til å la alt håp fare og gi opp?

MEN GI ALDRI OPP HÅPET
Vi bombarderes daglig av nyheter om alt det vonde og fæle som skjer i verden. De fokuserer gjerne på problemene som ikke løser seg. Selv om vi kaller dem utfordringer. I min levetid har verdensånden gått fra å være dynamisk og full av framtidstro til å være apatisk og full av angst for framtida. Det er viktig å huske på at det aller meste som skjer i verden er positivt. Folk samarbeider, skaper, elsker og er snille mot hverandre. Det store flertallet mennesker i verden ønsker fred og harmoni, og ønsker alt godt for andre. Antallet gode gjerninger er så uendelig mye større enn antallet dårlige. Prøv å slutte å fokusere på alt det negative og gled deg over alt det positive som har skjedd de siste hundre årene. I 1921 hadde kvinner nettopp fått stemmerett og knapt nok orgasme. Mørkhudete ble lynsja i USA og gjort til komiske revynummer i Norge. Homser og lesber eksisterte offisielt ikke, og ble de avslørt risikerte de fengselsstraff. Tenk på det vi fått til på de hundre årene. Vi har et stykke å gå, men bli inspirert av den lange veien vi har gått på bare hundre år.

Vi vant over nazismen, vi skrev menneskerettighetserklæringen. Vi skapte velferdsstaten. Vi ble miljøbevisste og fikk satt miljøvern på agendaen til slutt. Vi sloss for borgerrettigheter. Vi startet den autonome bevegelsen. Vi bevisstgjorde folk i Seattle. Vi marsjerte mot Wall Street. Vi forente folk til å gå i gule vester. Rett før pandemien var det opprør i Hong Kong, Midtøsten og i Chile. Og opprøret starter igjen nå.

Milton Friedman og en gjeng med økonomer erobret verden med nyliberalismen. Riktignok hadde de kapitalismen på sin side, men kom ikke her og påstå at det er umulig å forandre verden.

Jeg har en visjon om en utopisk verden. En verden der produksjonen er ressursbasert og til for å dekke reelle behov og fellesskapets interesser, ikke kapitalismens grådighet. Jeg tror på et globalisert politisk system nedenfra og opp basert på et fellesskap av små enheter. Jeg ser for meg et desentralisert system der beslutningene ideelt sett tas av dem det angår. Det som angår hele kloden, som miljø og legevitenskap, må tas globalt. Bare sånn har vi mulighet til å redde miljøet og bekjempe en ny pandemi. Jeg tror på en direktedemokratisk styringsstruktur der hvert nivås ledelse og representasjon oppad velges for en begrenset tidsperiode og når som helst kan tilbakekalles. Jeg tror at alle beslutninger må underlegges visse prinsipper som for eksempel menneskerettighetserklæringen. Jeg tror at personlig rikdom må begrenses oppover.

Jeg tror at vi aldri når utopien ved regnbuens slutt, men at veien blir til når vi går den skritt for skritt på vei mot en bedre verden. Jeg tror at å kjempe for en slik utopi gir livet mening. Vi kan for eksempel begynne med å beskatte de rike med samme skattesatser som vanlige folk. Eller hva, Jonas Gahr Støre?

Meningen med livet
Vi finner neppe en sikrere mening med dette livet vi puster og pulserer midt oppe i, enn det å spre genene våre. Og det er meningsfullt i utgangspunktet. For livet er et mirakel, og det gir nye sansende jeg’er den gaven det er å oppleve det. Men denne kloden har begrenset plass og ressurser, og derfor er det meningsfullt å være en del av naturens kretsløp, å fødes, oppleve noen runder rundt sola og dø mett av dage. Alle levende vesener dør etter å ha søkt å fullføre sin reproduktive oppgave. Sånn må det være, og det er ingenting å sutre over. Du går tilbake dit du kommer fra. Av jord er du kommet, til jord skal du bli.

Men det virker meningsløst å føde et barn inn i et helvete. Derfor er kanskje det aller mest meningsfulle du kan gjøre, å kjempe for en verden som blir mer meningsfull for en større del av kommende generasjoner enn det den er nå.

Vi kan ikke alle prøve å frelse verden, men vi kan gjøre den bedre for oss selv og de vi har rundt oss. Livet er like viktig for meg og alle andre mennesker som det er for deg. Derfor er prinsippet om å gjøre mot din neste det du vil at din neste skal gjøre mot deg, så viktig og riktig. Vi veit inne i oss at å glede andre mennesker gir oss en god følelse og at dårlige handlinger gir oss dårlig samvittighet. Vi trives bedre med samarbeid enn egoisme. Det viktigste vi kan gi våre barn er kjærlighet og dugelighet i livet, og evne til å bringe det videre. Og godhet sprer seg. Ringer i vannet.

I stedet for å gruble for mye på meningen med livet, kan vi skape vår egen mening. Det er meningsfullt å arbeide når vi føler at vi får realisert oss selv gjennom det. Når vi føler at vi er til nytte og at innsatsen vår blir satt pris på. Det er også glede og mening i å bruke sin medfødte kreativitet. Alt fra å stikke et frø i jorda, eller snekre et bord, til å skape grandiose kunstverk eller skrive en filosofisk bok. Å nyte resultatet av andres kreativitet gir mening. Å lage eller nyte god mat uten dårlig samvittighet, toppturer i fjellheimen eller til kjærlighetens tinder, meditere, trene, late seg på sofaen, lære seg å elske de nære ting; kort sagt alt som utfordrer og gir glede, gir livet mening.

La oss avslutte med den kanskje aller, aller største meningen med livet. Den vi bare sanser i korte glimt. Jeg tenker på dette magiske, navnløse som anes i drømmene, hvisker i vinden, skimrer i soloppgangen, blinker i stjernene, bølger i havet, blåner fra fjelltoppen, synger i kosmos og som i noen sporadiske hellige øyeblikk fyller oss med vissheten om at livet er et mirakel.