Tekst Gunhild Hofstad
I 2021 startet Livslosen opp sitt unike tilbud til mennesker i alvorlig livskrise. Jeg var selv gjest hos dem høsten 2023, og opplevde det temmelig sterkt som å være på rett sted til rett tid. Bare ren flaks gjorde at jeg hadde fått vite om tilbudet et drøyt halvår før jeg selv trengte det.
Jeg ønsker å gjøre flere av landets innbyggere oppmerksomme på dette viktige, henvisningsfrie tilbudet. Det er gratis å være på Livslosen, men man betaler reisen selv. Er krisen stor nok, så er det sannelig verdt det.
Hvem: Marianne Evensen
Hva: Livslosen, et selvmordsforebyggende og døgnåpent engangstilbud for mennesker i livskriser med selvmordstanker. Marianne er rådgiver og nestleder.
Hvor: Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg på St. Hanshaugen i Oslo, midt mellom Lovisenberg Diakonale Sykehus og Lovisenberg Diakonale Høyskole.
– Hvordan ble Livslosen til? Hvem sin idé var det? Hvor kom finansieringen fra?
Når startet dere opp?
– Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg (SDL) tok initiativet til å etablere Livslosen som et pilotprosjekt over tre år. Tanken var først å etablere en «helselos» for å hjelpe folk å navigere i en komplisert helsetjeneste, men den psykiske belastningen under pandemien i kombinasjon med at Ari Behn tok livet sitt i romjulen 2019, gjorde at ideen om å etablere en livslos dukket opp. Grunnleggerne av Livslosen er administrerende direktør Vidar Haukeland og fagdirektør Erik Normann ved SDL. Daglig leder Ingrid Nyhus og jeg var de to første ansatte, og vi startet etableringen av tilbudet i juni 2021.
Litt senere i prosessen ble det også ansatt en frivillighetsleder, ni faste ansatte, en gruppe ekstravakter, samt en solid gjeng frivillige. Tilbudet var i drift for gjestene fra oktober 2021. Vi driftes gjennom årlige tilskudd over statsbudsjettet, og må søke om midler årlig.
– Hvor mange gjester – ja, for dere kaller det gjester – har dere hatt siden starten?
– Rundt 420. I mai hadde vi 17 gjester, mens vi til nå i juni [26. juni] kun har hatt syv gjester. Antallet varierer veldig, det går i bølger. Når vi har vært ute i media, får vi flere henvendelser i etterkant. Det kan være maks fem gjester her om gangen.
– Hvordan er fordelingen mellom kjønnene?
– I mai var det nesten 2/3 kvinner, mens vi noen måneder kan ha opp mot 50 % menn. Det er en høyere andel menn her enn i psykiatrien. Menn unngår ofte å be om hjelp, selv om de er overrepresentert i selvmordsstatistikken.
– Og hvordan er alderssammensetningen? Hvor gamle har den yngste og den eldste som har vært her vært?
– Den yngste var 18 år, den eldste var 83. Snittalderen på gjestene våre er 44 år.
– Hvor mange av gjestene kommer fra andre kanter av landet?
– Rundt 60–70 % er fra Oslo og omegn. I 2024 hadde vi gjester fra alle landsdeler unntatt Nord-Norge. 27 % av de besøkende kom fra Trøndelag, uten at vi vet helt hvorfor.
– Gjester kommer helt fra Trøndelag. Kommer det også folk fra alle samfunnslag?
– Ja, vi gjenspeiler langt på vei et tverrsnitt av befolkningen. Mange som kommer er uføre, mens en del er i jobb.
– Hva med fremmedkulturelle?
– De er underrepresentert, både blant menn og kvinner. De fleste fremmedkulturelle som kommer, er kvinner. Fremmedkulturelle av begge kjønn er en målgruppe vi ønsker å nå.
– Kan du nevne et typisk eksempel på en person som kommer til dere, livssituasjon og destruktive tanker?
– Livskrisen kan være så mangt, men vanlige problemstillinger er samlivsbrudd, familiære konflikter og traumer fra tidligere i livet. Noen står i en jobbkonflikt, og noen har økonomiske problemer, det er veldig sammensatt. Skam, ensomhet og isolasjon er også temaer som går igjen. Dessuten er fysisk sykdom og smerter også årsaker til at mennesker kontakter oss.
Ofte er det en ny, utløsende ting som har skjedd oppå alt annet slik at det har toppet seg. For noen er det en enkeltstående hendelse, og de har aldri vært i hjelpeapparatet tidligere. Andre har opplevd vanskelige liv over tid, kanskje helt fra de var barn. En del av gjestene våre har tilbakevendende traumer. Mange har mistet troen på seg selv, eller på selve livet.
– Har dere noe inntrykk av hvor mange av gjestene som har erfaring med psykiatrien?
– Gjestene som kommer er fra alle samfunnslag med mye ulik bakgrunn. Noen kan ha vært innom psykiatrien for mange år siden, og noen har nylig fått avslag i psykiatrien. Noen har vært i psykiatrien flere ganger før, mens mange har aldri vært i noen form for behandling.
– Enn dere som jobber her, har dere erfaring fra psykiatrien?
– Noen av oss ansatte har erfaring fra psykiatrien, andre ikke. Selv har jeg jobbet 12 år i akuttpsykiatrien, og i 4–5 år med traumeproblematikk.
– Hva kreves for å bli frivillig hos dere? Hvor mange vakter har en frivillig i måneden?
– Alle frivillige må ha gått gjennom et todagers kurs om førstehjelp ved selvmordsfare. Så har vi flere intervjurunder med de som vil bli frivillig. Vi er bortskjemte på frivillige, og har rundt 40–45 stykker som rullerer. De jobber vanligvis fire ganger per måned.
– Du nevnte at i løpet av junis første 18 dager hadde dere kun to gjester. Hva gjør dere ansatte og frivillige når det ikke er gjester her?
– De frivillige vaktene blir avlyst når det ikke er gjester. Vi ansatte er veldig flinke til å aktivisere oss. Blant annet deltar vi på fagdager, vi snakker om caser og driver generelt med faglig utvikling. I går hadde vi besøk fra Finland, av noen som skal starte et tilsvarende tilbud der.
– Lovisenberg er jo et sykehus med en kristen profil. Er Livslosen en del av det?
– Livslosen er under Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg, og er ikke under sykehusets virksomhet. Vi er livssynsnøytrale og er et tilbud for alle, uavhengig av gjestenes religion eller livssyn.
– Min opplevelse på Livslosen var at jeg ble møtt og sett på som et alminnelig menneske. I psykiatrien er man bare en case, eller «en av dem». Hva tenker dere, hvorfor er det så vanskelig for psykiatrien å behandle mennesker skikkelig? Hva er det som gjør at Livslosen får det til?
– Noen har godt av behandling, utredninger, diagnoser, medisiner og langsiktig hjelp fra helseinstitusjoner, mens andre har mer hjelp av medmenneskelighet, emosjonell støtte og fellesskap. Derfor er det viktig at det finnes flere former for hjelp. Vi på Livslosen er ikke så opptatt av diagnoser, men mer av fungering. Fordi vi ikke er en helsetjeneste, har vi ikke noe dokumentasjon eller journalsystem. Vi gjør telefonvurderinger når vi snakker med innringere. Der hører vi om den enkeltes krise, og har en forventningsavklaring ift. hva de tror de trenger ut i fra hva vi kan tilby. Vi er ikke her i ulike profesjoner, men som medmennesker.
98 % av gjestene rapporterer at de har blitt lyttet til på en respektfull og fordomsfri måte under oppholdet. 91,5 % uttrykker at oppholdet på Livslosen var til hjelp i deres situasjon, og 78 % sier at de hadde mindre selvmordstanker ved oppholdets slutt. Vi har fått svært positive tilbakemeldinger om at tilbudet faktisk hjelper, og dette er motiverende. Vi kan ofte se det allerede under oppholdet, at gjestene spiser bedre, sover bedre, er mer vitale og legger planer for fremtiden, men de forteller oss det også med rene ord.
– Har gjestene rapportert om at de får bedre hjelp hos dere enn i helsevesenet?
– Det er mye bra i helsevesenet, og mange får god hjelp. Hovedforskjellen er at vi ikke er behandling. Vi møter folk på en helt annen måte. Vi har bedre tid, det er ingen maktubalanse her. Vi kan også snakke litt om egne erfaringer der det føles riktig og naturlig. Livet byr på både gleder og utfordringer, slik er det for oss alle. Her blir man møtt og anerkjent som det mennesket man er.
Rammene som er her er også viktige. Mange gjester opplever at grunnleggende behov har sklidd ut før oppholdet. Ernæring har man glemt, søvnen er mangelfull, døgnrytmen er dårlig, og man har kanskje isolert seg. Bare det å komme hit i gode og trygge, vakre omgivelser, å få den hjemmelagde maten, bli tatt på alvor, og litt også den sosiale biten, det hjelper nok på. Vi strukturerer dagene og har en fast daglig samtale med hver gjest. Så kombinerer vi det med hyggelige ting som uteaktiviteter eller å spille brettspill. Vi har tro på å kunne snakke og forholde seg til krisen og det som er vanskelig, men det er også viktig å ta pauser fra det.
– Slik jeg alltid ble møtt i psykiatrien, så var det ikke lov til å si at man ville leve hvis man var dårlig og trengte akutt ivaretakelse. Man var nødt til å si at man ville ta livet sitt. Jeg ble også instruert av velmenende ansatte til å si de riktige tingene. Men for meg ble det ulogisk; å oppsøke hjelp hvis jeg ville ta livet mitt. Jeg oppsøkte jo hjelp fordi jeg ville berge livet mitt. Hos dere, der er det vel lov å si at man nettopp ønsker hjelp til å overleve?
– Det er et stort behov i samfunnet, større enn det er ressurser til. Noen har negativ erfaring med å ikke få hjelp. Andre kommer hit med en åpnere innstilling, fordi de vet at vi er noe annet enn helsevesenet. Man må være åpen for å klare å ta imot hjelp. Her kommer det folk alt fra de som trenger hjelp til å forebygge selvmordstanker, til de som har tatt en beslutning på dato.
Siden vi ikke er behandling, så er vårt mandat litt begrenset, vi kan ikke gjøre mirakler, og vi kan ikke trylle. Men vi kan være der som en god støttespiller og medvandrer, sortere vanskelige ting, få noen gode samtaler, gi gjestene noen verktøy som de kan bruke aktivt videre. Samtalen om sikkerhetsplan og lossamtalen er de to viktigste samtalene her. Samtalen om sikkerhetsplan handler om ulike strategier for hvordan man kan prøve å ikke handle på selvmordstankene sine. Lossamtalen går ut på å kartlegge hva slags støtte gjesten kan ha behov for videre etter oppholdet hos oss. Det kan være alt fra ulike helsetilbud og juridisk bistand til nettverksbygging, aktiviteter o.l.
– Har det hendt at dere har måttet sende noen over til psykiatrisk sykehus?
– Ja, det har forekommet at legevakt og innleggelser har vært nødvendig. Noen ganger er ikke vi nok.
– Har det hendt at dere har opplevd at noen ikke hadde reell grunn til å komme?
– Noen har kommet, og så har vi etter hvert har skjønt at de ikke var helt innenfor målgruppen. Vi har to ekskluderingskriterier, og det er aktiv rusproblematikk og tung psykiatri. Hvis det forekommer brudd på husreglene, så må man avslutte oppholdet. Vi har nulltoleranse for rus, men kun ved noen få tilfeller har vi avsluttet oppholdet mot gjestens vilje.
– Er det noen av de som har vært hos dere som har begått selvmord?
– Vi undersøker ikke det, men det gjøres nå følgeforskning på Livslosen. Med dette vil det fremover være mulig å gi et bedre svar på om tilbudet er til hjelp for mennesker i selvmordsfare.
– Er det mange dere avviser på telefon?
– Nå som pågangen er større enn da vi var helt nye, må vi spisse tilbudet mer mot den målgruppen vi skal nå, og da er det flere som får avslag. De er enten for syke, eller har en del andre utfordringer. Hvis folk har aktive behandlingsløp andre steder så er ikke vi det rette stedet. Man må også være litt motivert for å endre på sin egen situasjon.
– Opplever dere å få mer trøkk fordi psykiatrien har lagt ned sengeplasser?
– Det er ikke noe dårlig spørsmål det. Vi har jo vært litt redd for at vi skal bli et supplement hvor man f.eks. i helsevesenet henviser til oss fordi de har mangel på egnede tilbud for sine pasienter. Vi har også vært redde for å få stor pågang fra folk langt utenfor vår målgruppe fordi behandlingsapparatet ikke har nok andre plasser å tilby, og at vi blir luftet som et alternativ, men det har ikke vært noe stort problem. Så nei, vi opplever ikke det.
– Blir noen sendt til dere av familiemedlemmer, fastlege etc.?
– Nei. De kan ha hørt om oss via dem, men de må selv ta kontakt, og vi må høre om deres egen motivasjon. De må med egne ord fortelle om sin krise og sine behov.
– Er Livslosen fremdeles et once-in-a-lifetime-tilbud?
– I utgangspunktet ja. Men så kan det være at man etter en tid opplever en helt ny krise. Man kan ringe oss på ny hvis man plutselig opplever en ny krise på et senere tidspunkt i livet. Da får vi ta en vurdering der og da. Det er noen som har vært her på et annengangsopphold, men det er helt unntaksvis.
– Er prosjektet nå kommet for å bli? Skal det utvides til andre byer?
– Tilbudet er nå blitt permanent, og ja, det er vår ambisjon å utvide til flere steder i landet.
– Hvilke erfaringer har dere med gjestenes kommunikasjon og kontakt seg imellom?
– For oss har det kanskje vært litt overraskende at de som er her samtidig som gjester, og som er i ulike aldre og i helt ulike kriser, likevel i mange tilfeller finner hverandre som en god støtte i det de står i. Ikke alle finner tonen, men det har aldri vært noen konflikter. Noen finner hverandre på en nesten rørende måte, og noen finner hverandre ikke, men det er ikke noe problematisk. En del av de som finner støtte i hverandre holder nok også kontakten videre.
– Jeg husker maten vi spiste som ekstremt god, og foreslo at dere laget kokebok. Har dere noen planer om det?
– Ikke sånn helt konkrete planer, nei, men vi har en oppskriftsperm, og vi har noen signaturretter.
– Etter oppholdet tilbyr dere å sende to brev til gjestene, hvis de vil. Noen svarer tilbake. Hva gjør dere med alle brevene dere får?
– De sparer vi på. Og så henger vi dem opp for en stund på en tavle på personalrommet. Noen ganger blir jeg overrasket over hva bare noen dager har gjort for noen mennesker. For noen er det bare tilbake til det som var veldig vanskelig, men mange har også fått det veldig mye bedre.
