Tekst Silje Husemoen Illustrasjon Sjur Sørli
Det er fort gjort å gå seg bort i letingen etter sannheten. Hvor har den gjemt seg? Hva kan vi stole på, og hva gjør vi når vi roter oss bort i små kaninhull av noen ekkokamre? – Mine sannheter er at køene utenfor fattighuset i Oslo har vært lange og trange de siste årene, at folk kjøper mindre frukt og grønt i matbutikkene, at tannlege er dyrt og at leieprisene i byene skyter i været i takt med at standarden går ned.
Subjektiviteten er sannheten, sa filosofen. Sannheten er relativ, sa vitenskapsmannen. Ta ikke sannheten fra gjennomsnittsmennesket, sa dikteren, for da tar du lykken fra ham med det samme. – I Norge, kan alle bli lykkelige og rike hvis de virkelig vil, sa en bekjent av meg en dag. – Kanskje ikke rike da, men man er passe dum om man ikke klarer seg såpass at man har til litt god ost på brødskiva. Det handler om å ta gode valg, avsluttet han. Jeg ble stille, og fikk lyst til å låne ordene til karakteren Jan Klåstad fra salige Dag Solstads roman «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land» (1982) (puh!): «…du har vel ikke merka at mjælka har stigi med 15 øre den siste uka du vel?»1. Jeg er ingen Klåstad med hang til politisk dogmatisme, vi lever ikke på 1970-tallet og jeg drikker ikke melk, men deler av vekkelsen Solstad skriver om i romanen har preget mine sannheter. Min bekjent hadde et sett med andre.
Mine sannheter er at køene utenfor Fattighuset i Oslo har vært lange og trange de siste årene, at folk kjøper mindre frukt og grønt i matbutikkene, at tannlege er dyrt og at leieprisene i byene skyter i været i takt med at standarden går ned. Min drittleilighet på Insta er en sannhet. Disse sannhetene er et utvalg, ja de er subjektive og relative. Den som leter skal finne, og man finner den statistikken man trenger. De tre mennene sitert over kan også lett brukes etter eget forgodtbefinnende. Foruten at de alle tre er menn, delte de noen kloke refleksjoner om sannheten med omverdenen. De tre er Søren Kierkegaard, Albert Einstein og Henrik Ibsen – en liten bukett blussende sannhetsroser. Vel. Den midterste av dem lar jeg ligge, han er utenfor mitt kompetanseområde, men de to andre dveler jeg gjerne litt ved. La oss starte med dikteren, eller mer presist, dramatikeren. Det var ikke det samtidsdrama Ibsen skrev uten at det på en eller annen måte var innom løgn og sannhet som tema. Det lett omskrevne sitatet ovenfor er hentet fra «Vildanden» (1884)2, og er konkret fra en scene i stykket der bi-karakteren Dr. Relling hevder at sannheten ikke nødvendigvis alltid bør fram i lyset. Konsekvensen ved at den brutale sannheten likevel slippes løs i «Vildanden», er at husets tenåringsdatter går hen og skyter seg. Det er så vondt og voldsomt, at det er ikke vanskelig å være enig med huslegen i det ekdalske hjem. Ikke plag folk med sannheter som stabler om på deres forestillinger om egen tilværelse. Ikke fortell et menneske at dets identitet og fundament er bygget av et annet og fremmed materiale, med mindre dette menneske er i stand til å bære det og opprettholde kjærlighet og omsorg både overfor seg selv og sine barn. Det er neppe tilfelle overfor min bekjent. Hans sannhet kunne med fordel blitt tafset og krafset litt på. Jeg har selv vokst opp på vestkanten i Oslo, og vet at der bor det mange flotte folk, men også mennesker som min bekjent. Vi snakker nødvendige livsløgner der hverdagens sannhet er polstret i en forestilling om at verden er akkurat passe stor, og at i Norge har vi det godt og tar vare på hverandre. Denne forestillingen lever side om side med myten om at mennesker pr. definisjon er for egoistiske og griske til at vi noen gang kan ha et velferdssystem som faktisk fungerer rettferdig.
Omfavner vi sannheten, åpner vi for muligheten til å kunne møte menneskets egenskap nummer en: angsten.
Ibsen var tydelig inspirert av bl.a. Søren Kierkegaard, den snåle teologen, filosofen og forfatteren som tenkte store eksistensielle tanker i Danmarks hovedstad. Han holdt seg der, men tankene og tekstene hans ble kjent over den ganske verden. I vår individorienterte, nyliberalistiske og selvutviklingsorienterte tid er det lett å ty til det tilsynelatende budskapet til Kierkegaard. Mennesket er eksistens, og sannheten kommer innenfra, den er atpåtil subjektiv. Det er påstander som snakker til mange i vår tid og vår del av verden. Men, man kommer ingen vei med disse tankene uten å ta inn over seg at alt dette sanne, som kommer innenfra, altså deg selv, ikke har noen eksistens uten autentisitet og inderlighet. Å være i sannhet er å befinne seg et sted imellom levemannen Peer Gynt og presten Brand. For mye hos den ene og for lite hos den andre, men inderlige er de begge. Det gjelder å se seg selv, og sine nære omgivelser i kvitauget, eller/ også å gi seg hen. Ibsen holdt «dommedag over sig selv»3, og det høres unektelig strengt ut, men han er inne på noe, og det handler om å leve i sannhet. For en som lever av å dikte og skape, er det et must, og for alle andre, verdt å merke seg. Omfavner vi sannheten, åpner vi for muligheten til å kunne møte menneskets egenskap nummer en: angsten. Det er i anerkjennelse av nettopp angsten som en menneskelig erfaring at friheten ligger. Frihet handler ikke om å ta smarte valg for å ha til litt god ost på brødskiva (les: fet bil, fet kåk og oster man må ta franskkurs for å uttale), men om å være seg selv ærlig og nær. Ikke seg selv nok og heller ikke seg selv for fjern. Er man det, slik jeg forstår den danske filosofen, er man i stand til å ta autentiske valg.
I «Vi fattigfolk» (2023) skriver Anna-Sabina Soggiuo at det å være seg selv nær som fattig, er forbundet med skam. Forlaget skriver om boka at den rommer en historie «…om å bli oppfatta som et problem, når det egentlige problemet er hjelpa du ikke har fått»4. Nettopp. Slik opplever også jeg den. Med fare for å tendere det deterministiske, er det ikke bare å stole på sin egen frie vilje. Hvor fri er viljen din om du må ha to jobber for å betale husleia, eller om jobben(e) du har sliter deg ut såpass at du ikke makter å spise fem, eller var det åtte, om dagen og ta vare på helsa di? Da ligger sannheten i å innse at slik er realitetene. Sannheten som virkelighet må vi alle stå i, enten vi identifiserer oss som fattigfolk, eller ikke. Det er også en side ved fattigdommen, at det er få som bruker beskrivelsen fattig om seg selv, og det skyldes skammen, som Soggiuo er inne på. Fattigdom som identitet er stigma og stempel. Det er som utøy. Vekk med det! Derfor er det mange som heller bruker benevnelsen vanlige folk – en stor og heller uformelig gruppe. Hvem er disse vanlige folka? Meg? Deg? Det er i sannhet vanskelig å svare på. Å hevde at noe, eller noen, er vanlig er normativt, men hvem setter normen? Vel, ikke jeg, ikke her.
Normer endrer seg. I henhold til nok en snål mannlig tenker, Immanuel Kant, er kilden til normer og plikter som vi mennesker retter vårt etiske kompass etter, fornuften. Om opplysningsfilosofen var aldri så smart og nytenkende, brukte han sin egen fornuft til å påstå at kvinner manglet denne attributten helt og holdent. Deres bestemmelse var å føde barn og ta seg ut – helt til de ikke gjorde det lenger. Hva fornuften angår, har den, om den ikke allerede har avgått ved døden, rotet seg kraftig bort. Hva er fornuften i at storkonserner som Microsoft, Meta og Apple baserer seg på algoritmer som er skapt for å lure oss alle ned i våre egne kaninhull av noen ekkokamre der sannhet eller ikke sannhet ikke lenger er spørsmålet? Væren er å drukne i sitt eget speilbilde, eller omkomme av mangel på luft i et tett og grumsete kaninhull. «Det er noe veldig rart i det at du aldri kan si noe veldig rart»5, som en rapper formulerer det i en av låtene sine. Vi henger på hver vår fest med de samme folka og er så innmari enige om det aller meste.
Du som leser dette, er etter alt å dømme sånn cirka på den samme festen som meg. Der deler vi oppfatninger i retning av at forskjellsnorge må bli mindre forskjellsbasert og at verden ikke bør styres av en håndfull multilaterale gigakonserner som blir stadig feitere gjennom å manipulere hjernen vår, og ved å heie på politiske ledere som synes at løgner og konspirasjonssnakk er en ok strategi for å vinne fram. Kanskje hørte du i sin tid også på en rapgruppe som ropte: «Spis de rike!» – Eller kanskje ikke. Heldigvis og takk og lov, for da er det ikke er fullt så trangt som det kunne vært i akkurat dette lille ekkokammeret.
La oss slå et slag for opplysningsmennesket, og med det troen på de tre f-ene: fornuften, friheten og framtiden. Skole med vekt på kritisk tenkning og selvstendighet er samfunnskrefter som blir stadig viktigere i disse some- og KI-tider. Vi må snakke sammen ansikt til ansikt, og vi må anerkjenne forskjellene mellom oss, som den politiske tenkeren Hanna Arendt har formulert det. Vi må gi hverandre anerkjennelse, eller natalitet, som hun kalte det, for først da kan vi åpne opp for nye tanker og perspektiver. Vi må gi forskjellene rom og kjærlighet, for på den måten å skape en bevissthet rundt hva som er hva. Hva er løgn og hva er sant? Selv om tre er både et hellig og pedagogisk tall, må det her føyes til en siste f for dette opplysningsmennesket: feminisme. Kvinner er fortsatt mer utsatt for fattigdom i verden – og i Norge. Fortsatt har kvinner brorparten av omsorgsoppgavene rundt oss, og fortsatt jobber de deltid i større grad enn menn, enten vi vil se det som en hel sannhet eller ei.
Iram Haq lagde i sin tid en kortfilm om å gå gjennom livet med skylapper6. Filmen er et lite vindu mot tilværelsen som annengenerasjons innvandrer, eller nordkvinne med flere kulturtilhørigheter. Hun bruker skylappene som et enkelt symbol på den delen ved den norske kulturen hovedpersonen ikke får ta del i som barn, kontrollert av hhv. mor, bestemor og en ulvetaxisjåfør, inspirert av Grimms eventyr om Rødhette og ulven. Men, som Rødhette finner ikke Skylappjenta sin egen vei med den røde lua på. Hun er i ferd med å bli spist av ulven, men kaster den og tar på seg høye hæler isteden. Ung og frigjort. Det er mange «sannheter» knyttet til å være ung, norsk og frigjort kvinne. Hun kan trenge både skjold og sverd i den verden hun begir seg uti. Men, i det filmskaperen, som selv spiller hovedrollen i filmen, går freidig og lett nedover en gate på Grünerløkka i Oslo, vet vi at det går henne vel. Hun har opparbeidet de mentale skjoldene og sverdene som skal til for å takle å være en ung, vakker, smart og talentfull kvinne med tilhørighet til flere kulturer i Norge. Hun puster fortsatt, og gjennom filmene sine har hun levendegjort og vist fram sannheter vi må ha med oss inn i vår egen autentisitet: Sannheten om sosial kontroll av kvinner og deres handlingsrom.
Det er en sannhet jeg vil anta at min bekjent har lite kjennskap til. Også i hans kretser regjerer det en oppfatning om «de andre», som står for en slags annerledeshet, men de andre er alle du ikke er på fest med. Det er en hel bråte med folk. Vi kan ikke ha alle i en stue, men vi kan bytte på litt. Det er på tide at vi åpner døra på vid vegg. Kanskje kommer det noen nye sannheter på besøk. Si: velkommen inn!
1) Solstad, D. (1982). «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land», s. 72.
2) «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme.»
– Dr. Relling i «Vildanden» av Henrik Ibsen
3) Henrik Ibsens skrifter: https://www.ibsen.uio.no/DIKT_Diktht%7CDiftEtVers.xhtml?modus=enkeltdikt
4) Forlaget Manifest: https://forlaget.manifest.no/products/vi-fattigfolk
5) KØBER: «Drømmeland»: https://genius.com/Kber-drmmeland-lyrics
6) Haq, I (2009). «Skylappjenta»
