Magiske øyeblikk
fortelling
Tekst Maria Vagle
Bedriften stod foran store forandringer. Snart skulle den flytte til et større hus, øke produksjonen og ansette flere medarbeidere. I den forbindelse var alle de ansatte invitert til et obligatorisk seminar med tittelen, Verdi og profilskaping. Siden dette var en bedrift der musikk var helt sentralt trodde mange at det dreide seg om den italienske komponisten Verdi. Noen lurte på hva den forlengst avdøde komponisten hadde med det mer moderne begrepet profilskaping å gjøre.
Da vi kom, ble vi tildelt en papirlapp med et nummer på. Nummeret korresponderte med et nummer på bordene. Vi skulle altså sette oss sammen med andre enn de vi naturlig ville ha valgt å sitte sammen med. Grunnen til dette skulle åpenbare seg senere. Direktøren steg opp på podiet, ønsket oss velkommen og hentet frem det første bildet i PowerPoint-presentasjonen. Det viste en massiv fjellrekke, der takkete topper skarpt avtegnet seg mot en himmel farvet av morgengryet, eller var det en solnedgang? Etterfulgt av en kort innledning ble ordet SKIFTE introdusert, et begrep store deler av det påfølgende foredraget skulle vise seg å handle om. Bokstavene viklet seg elegant ut, den ene etter den andre, over den rødmende himmelen i form av hvite majuskler, der ble de hengende og dirre. Det ble annonsert servering av en enkel lunsj.
Etter maten brakte det løs. Først presenterte den inviterte foredragsholderen seg som Randi Urfjell, fra konsulentfirmaet Profile Constructors. I en munter og uformell tone, en slik som tilsynelatende skal få folk til å slappe av, tok hun raskt grep om forsamlingen og ledet den gjennom den ene illustrasjonen mer skjematisk forenklende og verbalt forvirrende enn den andre. En mengde ord og begreper som innovativt integreringspotensial, vertikal kompetansebase og verdijusterte utviklingsaktiviteter kom og gikk på storskjermen foran oss. Det hadde den samme bedøvende virkningen på tilskuerne som taffelmusikk.
På et spørsmål fra salen om hennes kjennskap til større kulturinstitusjoner, svarte hun at det hun presenterte kunne brukes overfor enhver bedrift helt uavhengig av hva de produserte. Det var nemlig ikke innholdet, men strukturene, som betød noe, forsikret hun i en fortrolig tone. Foran oss foldet det seg ut oppfinnsomt utførte diagrammer. Kjedelig skulle det ikke være. Heller ikke gammeldags eller nedstøvet. Her var det dynamiske piler som pekte optimistisk i været og med innovative diagrammer utformet som sommerfugler og blomster, der hvert kronblad på elegant og overraskende vis, representerte ulike deler av bedriften.
Med et misunnelsesverdig, energisk driv gikk hun gjennom bedriftens mål og dens oppgaver med slagordpregete setninger, kunden er den viktigste, vi skal skape magiske øyeblikk, men med tydelige kunstpauser, der hun fant det hensiktsmessig at enkelte ord skulle synke inn, vår visjon – stor kunst – økt begeistring – større publikum. Videre fortalte hun en anekdote om en skohandler fra Halden som hevdet at kunden ikke forstod sitt eget beste når de ikke lenger ville kjøpe hans sko, den skulle visstnok vekke latter blant tilskuerne og virke oppbyggende, men stillheten i den kalkulerte pausen var rungende. Det var vanskelig å forstå Urfjell på noen annen måte enn at kultur og kommers kunne styres etter de samme prinsippene, og at en kulturbedrift som ikke tilpasset seg det publikum ville ha, ville ende opp som skohandleren, uten kunder.
En kaskade av ord fulgte, om den ansattes læringsevne og sosiale kompetanse, om oppgave- og medarbeiderorienterte ledere. Videre kunne Urfjell fortelle oss at unge arbeidstagere i dag ikke så så nøye på en bedrifts arbeidsgaranti, dvs. muligheten for å gi den ansatte en sikker og forutsigbar arbeidssituasjon. Det som tellet for unge arbeidstakere i dag, fikk vi høre, var en bedrifts kompetansegaranti. Hva ga bedriften deg som kunne gjøre deg mer attraktiv i et nytt arbeidsforhold? For det var klart at målet var at man skulle være i bevegelse og aller helst ung. Hva voksne – eller for ikke å snakke om eldre – ansatte ønsket seg, fantes det hverken ord eller fagre diagrammer for.
Deretter gikk konsulent Urfjell over til å snakke om verdier. At det var viktig å lage kortfattede, ja nesten slagordpregete sammendrag av en bedrifts verdier, ikke sånn som de gjorde på 70-tallet, fortsatte hun, da de skrev flere sider med gode tanker og intensjoner. Her la hun inn en pause, der hun håpet på latter over ineffektiviteten og naiviteten som hersket dengang, men den uteble. I dagens informasjonsstrøm var det viktig å gjøre seg synlig og tydelig på kortest mulig måte, derfor var betydningen av slike verdislagord, som SKIFTE, uvurderlige, understreket hun.
Etter en kort pause var det tid for den mer uformelle delen av programmet, for selskapsleker. Nå forstod vi formålet med bordplasseringen. Gjennom å leke at vi var små utgaver av vår egen bedrift skulle vi utvikle og finpusse på fellesskapsfølelse og lagånd. Tanken var visst å gi alle sidrompa ansatte ny sosial kompetanse. Vi fikk ulike oppgaver av konsulent Urfjell, som for eksempel å velge oss tre ord som best beskrev bedriften, og etter en kort diskusjon ble en av oss valgt til leder, for eksempel den med det lyseste eller mørkeste håret, og skulle svare for gruppen.
Avslutningen ble storslagen. På den store skjermen hadde den takkete randen på toppen av den massive fjellkjeden, sunket helt ned og viste seg nå nederst i billedkanten, noe som ga rom for en særdeles høy himmel. Underveis i foredraget hadde det som viste seg å være en demring, gradvis gjort himmelen lysere, der slagordet SKIFTE nå framsto i all sin prakt, i skinnende hvite majuskler mot en blåfarge som bare fortsatte å øke i intensitet.
Til slutt kom alle bedriftens ledere opp på podiet etter tur og delte, i alvorlige og høystemte ordelag, sine tanker om de ulike begrepene som var nedfelt i SKIFTE. Hver av bokstavene representerte et nøye utvalgt ord, og når det ble omtalt av de respektive lederne, falt det ned et dryss av minuskler fra den øverste majuskelen og dannet ordet. For eksempel falt ordet skaperglede ned fra S-en, fra T-en takhøyde og fra E-en, det vakreste av dem alle, endringsvilje. Lik solstråler strakte minusklene seg som glitrende bånd over en blå himmel og en ny dag.
Nå ventet bare applausen.
