Tekst Jørn Andreassen Illustrasjon redaksjonen
I dag er Ine Eriksen Søreide veldig sint.
Ansiktet hennes blir en stillstudie i hvordan «toppene» behandler kriser de har satt seg selv i. Uttrykket er et skoleeksempel på kontrollert indignasjon. Blikket er intenst, øynene vidåpne (som for å signalisere sjokk over motpartens frekkhet), og leppene er stramme. Det er et ansikt som sier: «Hvordan våger du?» heller enn «La oss diskutere fakta.»
Når maktmennesker føler seg presset, skifter de ofte fra et informativt språk til et normativt språk. De slutter å snakke om hva de har gjort, og begynner å snakke om hvordan de blir møtt.Indignasjon som skjold (offensivt forsvar): Ved å si «dette gjør meg veldig sint», flytter Søreide maktbalansen i rommet. Effekt: Den som stiller kritiske spørsmål, blir plutselig den som «angriper» eller «oppfører seg ugreit».
Psykologien: Det skaper en sosial ubehagsfølelse hos motparten. De fleste mennesker har en naturlig aversjon mot å gjøre andre sinte eller lei seg og vil instinktivt moderere seg.Definisjonsmakten over «Sannheten»: Makt innebærer retten til å definere premissene for en samtale. Dette gjøres ofte gjennom irettesettelser: Å korrigere motpartens ordvalg («Det heter ikke kutt, det heter omstilling»).
Dette er lett å avsløre, men det krever at man tør å stå i det ubehaget maktmennesket skaper. Når Ine går «knallhardt ut mot pressen», satser hun på at pressen skal bli defensive. Men for den våkne iakttaker, fungerer det motsatt: Det blir et tegn på at spørsmålene traff et ømt punkt.
«Politisk språk er designet for å få løgner til å lyde sanne, mord respektable og luftig vind til å fremstå som solid.» – George Orwell
Dette bildet av Søreide er et perfekt tidsbilde på akkurat denne «vinden» som prøver å stå støtt.
